Tror ikke mannen er glad i meg lengre...

[Anonym bruker]

... og jeg vet ikke om jeg er så glad i ham heller akkurat nå..

I det siste har han ungått meg, vært kort og stutt hvis jeg spør om noe. Hvis jeg spør hva det er, kommer han alltid med svar i den retningen at det er fordi jeg gjør et eller annet galt, som er vanskelig for ham å forholde seg til. Jeg geier ike forstå hva det dreier seg om. Han mister også mer og mer interessen for magen og det som skjer der. Dette kan da ikke være kun hormoner fra min side.. eller kan det? Hva ville dere gjort?

[Lilje74]

Han har sikkert vanskeligheter med å akseptere ny rolle som far... og du har masse hormoner etc. Forhåpentligvis går det over. Forsøk å være kjærlig istedenfor irritabel tilbake. Fortell ham om den lille og om bevegelser og hvor flott han vil bli som far. Prøv å være en støtte for ham selv om han ikke klarer å være det for deg akkurat nå... Ev. kan du sikkert snakke med jordmoren din om dette. Tror det er mange par som opplever tøffe tak under graviditeten. Min samboer er så mye ute å reiser at vi rekker ikke å krangle, men... tror sikkert vi lett kunne kranglet litt hvis han var hjemme hele tiden... Det er jo lett for oss gravide å bli veldig selvopptatte og kanskje også litt sytende til tider med div. plager? Jeg er ingen ekspert, men sender deg en trøsteklem og håp om at det ordner seg for dere :-) Det er jo en grunn til at dere nå skal bli foreldre sammen...

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det er ikke det at vi krangler, men jeg føler meg fullstendig oversett. Han bare går ut uten å si fra til meg. Svarer bare i enstavelser hvis jeg spør om noe. Slik har det aldrig vrt før. Jeg blir så innmari lei meg. Kunne heller ønsket meg en stor krangel. Jeg er selv i så dårlig form at jeg ikke kommer meg noen steder, så her sitter jeg. Jada, jeg synes nok litt synd i meg selv. Når han har besøk, kan han gjøre narr av meg foran kompisene sine. Det synes jeg er utrolig dårlig gjort... menmen. noe er vel hormner, ja..

[Chiquita Bananas]

sånn har jeg nettopp hatt det - de siste fire dagene så har gubben vært opptatt med parabolen, tv oppsett eller den nye greia til mobilen og jeg har mast om å få litt oppmerksomhet..

Igår begynte jeg å grine og følte at alt var galt mellom oss.....han ble lei seg og sa han mente det ikke slik. Han ble bare litt oppslukt.

Og han blir nok litt mer opphengt når han ser en større mage for da er det mer virkelig for ham også.....

 

Vi blir nok mer usikre på oss selv nå pga. hormoner og at vi blir større... Føler meg ikke særlig attraktiv nei.....

 

Er ikke vits å gjøre narr av deg - det kunne han latt være.. Men jeg tror vi tåler litt mindre spøk for tiden ;o)

[Lilje74]

Han mener det helt sikkert ikke, men det er nok ikke lett å leve 40 uker med en gravid nei ;-) Jeg merker det godt selv når jeg har ham hos meg... Noen ganger må jeg streve skikkelig hardt for å bite ting i meg... irritasjon over småting som at han ikke ringer el. at han kom 15 minutter for seint el.

 

Klem,

[7 oktober- ble mamma 6 okt=)]

Husk at det skjer hormon endringer hos pappa'n også.. det er ganske normalt.. det er ikke bare oss dette er en ny prosess for.. dem også..

 

Det går sikkert bra ;=) jeg hadde det sånn noen dager jeg også og sa det rett til han når jeg var skikkeliog lei meg.. det hjalp litt faktisk.. for han også.. for da kunne han forklare hvordan han følte det også;=)

 

[Anonym bruker]

Ja, det er ikke lett. Det er jeg som er hovedinnlegger. Jeg er glad for at det hjelper for dere å ta det opp, men for meg gjør det ikke det. Han forsvarer seg med at jeg gjør ditt og datt som gjør at han ikke får til å være interessert og imøtekommende, og da er jeg vel like langt. Jeg tenker at det kanskje er best at jeg lar ham i fred, men da sitter jeg jo der. Det er ikke sånn at det blir bedre av at "jeg slutter å mase". Det fører visst bare til at han får enda mer rom for å unngå meg og gjøre sine ting. Selv føler jeg at jeg ikke maser, men legger meg flat og lurer på om det er min feil alt sammen. I det siste har jeg begynt å tvile på det da... Jeg vet ikke hva det er. Det virker som om han bevisst går inn for og såre meg også. Spesielt er det med at han er så kort mot meg noe nytt... Huff..

[kanutteogkruttet]

Har hatt den samme følelsen en stund jeg også. Ikke vil han prate eller noe. Bare enstavelses ord, eneste gangene han opner munnen er når jeg ikke har gjort det og det iløpet av dagen... Veldig lett for han å si som ikke har en 2-åring rundt seg hele dagen + BL.

Ikke har det hjulpet å prate med han om det heller.

Ikke vil han kjenne sparkene til den lille, ikke prate om det som skal skje, ikke diskutere hva vi må ordne før babyen kommer... Han skal ligge på sofaen å kommandere bare.... Håper han skjerper seg snart, eller tror jeg at jeg eksploderer kraftig.

[Anonym bruker]

me måtte jo flytta saman då eg fann ut at eg var gravid, me ville forsøka på å bli ein skikkeleg familie. Han vil kjøpa allt mulige ting og bygga eit "rede" for oss, men eg veit ikkje heilt om dette forholdet kjeme til å virka.

 

Me har ikkje snakka saman mykje dei siste dagane, me fer alltid inn i slike dårlege tider. eg grine mykje. I går kveld sa han at han skulle ut og handla noko og so kom han tilbake 3 timer seinare god og stein. mesteparten av vennane hans røyker dop. Eg misliker det sjølv om eg har prøvd sjølv.

 

Eg håpte på at me kunne gjere kjekke ting om helgane når me begge har fri frå jobb, men istedet for å ville ut i den fine sola so har han heller lyst til aa vera inne og sjå på video. eg blir GAL. Eller so er han ofte fyllesjuk om helgane.

 

Eg blir so oppgitt. Eg føler det som om eg er SUPER fornuftig og at han gjere alt galt. Men so er han jo veldig snill og elsker meg. Men eg veit ikkje om dette er nok. Eg har lyst på eit anna liv enn dette. Eg er 16 veker på veg no og lurer på å flytta tilbake Noreg att (no bur me i eit anna skandinavisk land). Men han vil ikkje bu i Noreg. han vil vera der me er no. Eg savner norge so mykje...

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger igjen. Jenteivente: Føler du at du har gjort noe "galt" som kan få mannen til å reagere slik? Jeg forstår nemlig ikke hva det er som har ført til dette. Og det gjør meg trist, kanskje enda tristere nå pga hormonene. Jeg er redd for å eksplodere selv, men tar meg kraftig i det. Så det er nok litt innestengt sinne her ja.. Jeg blir i alle fall ufattelig motløs.. lurer på om jeg skal være like "alene" under fødselen. Er redd for at han skal opppleve meg som kommanderende da også og bare kritisere meg i steden for å støtte meg...

[kanutteogkruttet]

Prøv å se om du kan få pratet med han om alt du føler, sett dere ned en kveld å bare luft ut tankene dine. Kanskje han forstår og vil dele sine tanker med deg også. Si til han at han må begynne å oppføre seg som enn mann, han skal tross alt bli far etterhvert, og sett det ultimatumet at du vil flytte hjem til Norge hvis ikke han forbedrer seg.

Det er iallefall det jeg ville ha gjordt.

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger igjen. Jeg føler med deg anonym og kjenner meg igjen i det du skriver. Er du samtidig litt ensom i det landet du bor, blir det jo ikke akkurat enklere. Jeg skulle ønske jeg hadde noen gode råd til deg, men jeg er jo ganske rådløs selv. Har selv flyttet fra et sted hvor jeg hadde mange gode venner, men bor nå på nytt sted fordi mann fikk ny jobb. æsj!

 

[kanutteogkruttet]

Hoved innlegger: Om jeg har gjordt noe galt, siden han oppfører seg slik vet jeg egentlig ikke. Jeg har ikke endret meg noe særlig etter jeg ble gravid vil jeg si, men har jo disse hormonene som plager meg av og til da. Men de får ikke han merke så mye av siden han jobber så mye, det er kanskje det at jeg krever at han skal prøve å gjøre noe husarbeid og å holde på med sønnen når han først har fri. Han svarer ja på det, og fortsetter med å ligge på sofaen dagen lang...

Jeg kan kreve en så enkel liten ting som at han må ha skittentøyet i skittentøyskurven, men ikke det engang gidder han. Ligger mer å ser på tv på sofaen og prater i telefonen med kompisene, de prater mye mer med han, selv om det er jeg som bor sammen med han.

Har ofte tenkt på hva jeg muligens gjør galt, men blir ikke klokere av det.

[Anonym bruker]

waw... så mange som deler denne opplevelsen av at mannen blir mutt og distrè.. Jeg har nettopp grint meg gjennom 1 uke, trodde jeg var den eneste.

[Anonym bruker]

jenteivente:

 

Me har prata i lag om desse tingene rundt 20 ganger (minst) og so kjeme me aldri til nokon konklusjon, alltid dei samme tingene me diskuterer. og so vert me lei oss og eg griner alltid og det ender omtrent alltid opp med at me har herleg sex og etterpaa det virker det som problema er løyst, men det er dei aldeles ikkje.

 

Han har alltid mange unnskyldninger for aa ikkje ville flytte til Norge, mykje pga at han har jobb her i landet og språket osv osv. Eg tenker verkjeleg paa aa flytta tilbake til bygda eg kjem fraa der mora mi og alle dei gode venninne mine er. Eg har greidd meg sjølvstendig i 10 år og er ikkje noko redd for tanken paa å gjera dette att. Men eg har litt angst for tanken på at barnet skal vaksa opp uten ein far som bur heima og slikt (viss me flytter frå kvarandre).

 

Normalt speler eg musikk instrumenter og lager mykje håndarbeid, men her har eg 0 inspirasjon til dette. uff.

 

Eg skjønner absolutt korleis alle dere har det, håper berre det er ei løysing.

 

hilsen anonym2 ("problemer i parforhold" inlegget)

[Anonym bruker]

Hei jenter!

Det er helt normalt at mannen flipper litt ut når han skal bli Pappa, uavhengig av om han har gjort det før eller ikke....

Jeg har nettop vært igjennom en runde med min mann, som begynte å gjøre mange rare ting, som jeg ikke kjente han igjen i. Jeg mener det er viktig å ta det opp, og vil han ikke snakke om det, så skal han!!

Hos oss gikk det så langt at jeg måtte true med å flytte ut, og "løse" han fra ansvaret, før han begynte å skjerpe seg....

En ting er helt sikkert, hvis dere ikke får ordnet opp i problemene, så blir det ikke noe bedre. Det hjelper lite å overse, og la han holde på.

Dere bør komme fram til et kompromiss, som dere begge kan leve med, men husk at du har lov å være litt ego akkurat nå! Det er ikke bra for babyen heller at du sliter!

Hvis det ikke hjelper å snakke med han syns jeg at du skal bestille en time hos enten lege eller en rådgiver(psykolog?) for dere begge. Det er jo synd hvis forholdet skal bli helt ødelagt fordi dere ikke klarer å snakke sammen.....

 

Det løser seg helt sikkert for dere, men av og til trenger menn bare et spark i ræva:)

 

Lykke til:D

[Anonym bruker]

hovedinnlegger:

jo, eg bur vekke frå dei gode venninnene mine, men på den andre siden har eg budd i mykje i utlandet dei siste 10 åra. Eg trur når ein vert gravid so har ein meire trang for å bu nær venninner og familie enn før. Men tenk om eg blir ei aleinemor, det var jo ikkje planen min i livet, tenkjer eg. Av og til er det som eg er vanskeleg, dominerande og tverr, og mykje går utover kjerasten min, fordi eg vil at han skal vera annleis enn det han er...

 

Anonym 2

[jamaica]

Dette var en tråd som var god å lese fordi vi og sliter i forholdet vårt. Det merkelige er at når eg er gravid så har eg mest lyst å gå fra han, men etter at vi mista forrige gang, så ble ting liksom bedre og det ble på an igjen. No har eg han langt opp i halsen. Finner uvaner han har som eg aldri har merka før. Klikker på uvanene hans. Er seriøst bekymra for kordan dette skal gå med en liten baby i huset. Syns hele fyren er irriterende, barnslig og lat. Føler at eg har satt meg sjølv skikkelig i klisteret. Og barnet vårt...

[Gjest Lykkeliten2]

Uff, jeg har ikke egentlig noen råd å komme med, men føler veldig med deg! Min samboer er kjempeteit fortiden og jeg sliter masse med følelsene ovenfor han (eller mangelen på sådann.. ) Jeg har begynt å tenke på hvor mye jeg har forandret meg på de 4 årene vi har vært sammen og hvor utrolig fælt det hadde vært å være alene. Men det hjelper å snakke om det, jeg gjorde det i går. Jeg dro han vekk fra Tv en og tnete et par stearinlys og satt på terrassen og krevde å få vite hva i huleste som foregikk med han. Den berømte "hvite elefanten" har vokst seg større enn noen gang. JEg sa at han bærer på et eller annen som han tror kommer til å forsvinne av seg selv.

 

Når sannheten kom frem.. (han hadde funnet en gammel dagbok fra meg og hadde ikke akkurat lest den.. riiiiight ! , men et lite ark hadde falt ut som han hadde lest som hadde plaget han i flere dager.. det lille arket var en mengde guttenavn (38!!!!) og han trodde at jeg hadde hatt sex med alle sammen... jeg har "bare" klint med mesteparten..) uansett.. når sannheten kom frem og jeg fikk forklart meg så følte begge seg mye lettere.

 

Ok, for å være ærlig, så tror jeg ikke dette innlegget hjelper deg.. men det dytter noe innlegget ditt oppover

 

Lykke til! Trøsteklem!

[sommersol]

Ja, det er rart hvordan man kan klikke på disse uvanene...

har det likt selv

Men jeg tror det går over!!

[zitapus]

Til hovedinnlegger: av og til hjelper det å "eksplodere". Da skjønner han at du mener det du sier. Ikke det at man skal hele tiden "blåse ut" hormonene sine, men det kan hjelpe å gjøre det en gang i blant i stedet for å bite det i seg og bli bitter og gjemme på det i flere år (det har jeg tendens til å gjøre).

Til anonym 2: jeg skjønner deg sååå godt. Jeg bor også et sted jeg egentlig ikke ønsker å bo fordi sambo vil bo her. Vi har diskutert sååå mange ganger å flytte, men det ender alltid med at jeg griner og at han må trøste meg og så blir vi enige om at vi må finne en løsning fordi vi vil være sammen, og slik ligger saken uten at vi nevner den helt til neste krangel. For 2 år siden klarte jeg ikke mere, var deppa og sliten, jeg reiste hjem til Norge med uklare planer om å ikke bo her lenger, jeg hadde sommerjobb i Norge og var der alene. Hvis jeg hadde fått jobb videre i Norge hadde jeg sannsynligvis blitt der, men jeg fikk ikke jobb. Han var igjen her og kom på besøk i løpet av sommeren. Da sa han at vi kunne flytte til Norge etter ca 2 år. På det vilkåret flyttet jeg tilbake hit. Nå i begynnelsen av januar sier han plutselig at han ikke kan tenke seg å bo i Norge noengang. Jeg spurte om han løy den gangen for 2 år siden, men det sier han at han ikke gjorde. Skjønner ingenting. Jeg ble kjempedeppa etter det og hvis jeg ikke 2 uker etter hadde funnet ut at jeg var gravid så vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Men jeg måtte jo bare ta meg sammen og tenke på lille bebisen. Ingen av oss har nevnt saken etter det, vi har det bra nå og kommer til å bo her så lenge jeg får fødselspermisjon for jeg har jo ikke rettigheter i Norge lenger. Men selvfølgelig er det noe jeg tenker på hver eneste dag. Jeg vet at dette sikkert ikke er noe særlig hjelp for deg. Måtte bare få det ut, det er ingen jeg kan snakke med om det. Min familie spør jo hele tiden om når jeg skal flytte hjem og jeg vil ikke si til dem at det er hans "skyld" at vi fortsatt bor her for jeg vil jo at de skal like han. Når jeg er som mest deppa tenker jeg at hvis jeg tar med meg ungen og flytter til Norge så kommer han nok etter. Men det er jo slemt å tenke slik, vil jo ikke bruke barnet som utpressing.

Beklager at dette ble så langt innlegg.