Gå til innhold

Vi mistet vår lille thomas


4barnsmamma venter en til

Anbefalte innlegg

vår lille gutt døde i magen i uke 18. Det er nesten gått to uker nå,å vi gravla vår lille i går.Det er så sårt å tenke på at jeg ikke skal glede meg over de daglige spark,og merke magen vokse.At vi ikke skal få det lille barnet vi ventet på.Det sies jo at tiden leger alle sår,men jeg tror aldri jeg vil glemme dette.

Fortsetter under...

Ånei!!!

 

Det er alltid så innmari trist med slike innlegg. Kan forstå at du føler deg tom og ensom - og VELDIG trist. Det er grusomt at det går sånn av og til, ikke minst for dere som har ventet slik på lille Thomas.

 

Ønsker dere masse støtte og lykke til i dagene og ukene fremover - og ønsker deres lille engel, Thomas en nydelig drøm oppi himmelen!

 

Trøsteklem fra,

Så utrolig trist å høre at dere måtte oppleve å miste gutten deres. Føler virkelig med dere, og vet litt hvordan dere har det Mistet selv i uke 18 (oppdaget på UL, men fosteret var ikke større enn uke 14 ca). Har brukt tid på å komme gjennom det, men etter hvert har det blitt litt lettere, og en tenker ikke på det hele tiden lenger. Men sorgen over at det gikk slik, forsvinner jo ikke og en glemmer ikke...

 

Håper dere har mange rundt dere som stiller opp med tid og omtanke, for man trenger å få prate om dette lenge etter at folk tenker at nå går livet videre. Bruk den tiden dere trenger, det er viktig å la sorgen få tid og plass. Til meg hjalp det litt å skrive om det jeg tenkte på her inne, både i forum og i dagboken, var godt å sette ord på alle de forskjellige følelsenen som dukket opp... Til meg var også de to andre barna mine til stor trøst, de hadde jo og behov for å snakke om dette samtidig som de tar det på barns vis og livet går videre. På den måten hjalp de også meg videre.

 

Sender dere en stor trøsteklem og masse medfølelse...

JAG VILL ALLLTID ÄLSKA

 

Ingen förstår vart du blev av,

men fast din vagga är en grav,

tror jag du fann en öppen dörr,

som barnen gör,

till rum med änglar att få se,

dom lär dig leka, ser dig le.

Oh, om jag kunde vara med!

 

Det är dig jag älskar,

det är dig jag älskar,

och en gång ska tystnad

ge upp för sång.

Då ska min tunga

få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång.

 

Ingen är vackrare än du,

för du har himmelsklädnad nu

du som är mammas sorg och skatt,

jag ber i natt:

När du hör vita vingars sus,

bed att två änglar tar ditt ljus

ner till min mardröms mörka hus!

 

Jag vill alltid älska,

jag ska aldrig glömma!

En gång ska tystnad

ge upp för sång.

Då ska min tunga

få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång.

 

Bortom alt jag drömt

finns du nånstans gömd.

Aldrig blir du glömd.

Inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång.

 

Det är dig jag älskar!

Det är dig jag älskar!

Och en gång ska tårar

ge upp för sång.

Då ska min tunga

få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn

får förgäves liv nån gång.

 

 

Fikk bare lyst til å "gi" deg denne vakre sangen, som Carola synger.

Klem igjen.

takk for omtanken.Er det lenge siden du mistet.?Jeg var på ul i uke 14 å da var alt bra.Men begynte plutselig å blø i uke 18 og fikk på ul,da var lille gutten død.det var veldig rart å se den lille kroppen bare ligge der.Han var mindre en det han skulle ,så han hadde sluttet å vokse noen uker tidligere,men han levde fram til uke 18.Jeg fikk tab.for å sette fødselen i gang,og det var helt jævli for å si det mildt.Fikk se lille Thomas etterpå,og det er jeg veldig glad for .Og vi gravla han i går,så nå har vi en grav å gå til,det føles jo bedre en ingenting.Men tenker på det at vi har mistet han døgnet rundt,men får ikke til å prate med noen om det,for synes ikke de forstår.Har jo tre barn fra før jeg og,men uansett ingen å miste.Du vet vel hvordan dette er,vil jeg tro

Annonse

Kjære deg.

Dette er så ufattelig trist.....Vet at det ikke er så mange ord som trøster... Har vært i denne situasjonen to ganger selv, mistet i uke 22.

Morkaken sluttet å fungere.

 

Man skal aldri glemme de små man har mistet, men man må lære å leve med sorgen. Man skal bære de få minnene man har i hjertet. Håper dere også har noen fine bilder av Thomas, de er gode å ha i fremtiden.

 

Jeg føler også at de ikke rundt helt forsår hva vi snakker om, men de prøver. Men det blir jo sånn at de som aldri har gravlagt sitt barn vil aldri skjønne hva slags tap vi har.

 

Min beste terapi er å snakke om det til folk selvom de ikke helt skjønner. Viktig å tørre å sette ord på følelser man har.

 

Tenker på dere og lille Thomas.

 

Klem til deg fra

Hei igjen.

Jeg mistet i november, så har gått noen måneder nå. April var igjen en spesielt tøff måned, da jeg hadde termin da. Jeg var også på UL i uke 14, og da var det liv. Mener også at jeg kjente liv en stund etter det, men er usikker for det var i såfall svake tegn. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle ta utskrapning, og viste jo ikke bedre selv. Det enda jeg er sykepleier selv, har jobbet på gynekologisk avdeling osv. Var jo i sjokk, og tenkte at de viste best. Det ble en opplevelse jeg nå ikke vil tenke på, fordi jeg fikk detaljer om hvordan de strevde og hva de måtte gjøre underveis for å få fosteret ut, etterpå. Inngrepet tar normalt 5-10 min, og hos meg holdt de på godt over 1 time. Var aldri noe spørsmål om minnelund eller grav, bare at dette er sånn som skjer og at livet går videre... Ble behandlet som om det skulle være en tidlig abort, og at dette var noe som er "relativt" vanlig (noe det ikke er i uke 18). Mannen min har taklet dette annerledes enn meg, ble på en måte tidligere "ferdig" med dette, og det har også vært en utfordring. Også for han å se hvor tøft jeg har hatt det. Men, nå går det bedre, og jeg håper igjen på å bli gravid - selv om det ser ut til å ta litt tid.

Skjønner hva du mener med at en føler at det ikke er så mange som forstår, tror nemlig ikke de gjør det dersom de ikke har opplevd noe lignende selv. Men, en oppdager etter hvert at det er mange som har oppleve å miste når en begynner å prate litt om det, og jeg opplevde å få god støtte og omsorg fra folk rundt meg. Spesielt i starten, men for meg har det jo tatt lang tid å komme litt videre, og det er ikke alltid like lett for andre å forstå. Da er det godt å ha dette forumet, her inne er det mange som forstår. Jeg tror det er fint at du fikk se gutten din, for selv har jeg lurt mye på både kjønn og hvordan h*n så ut. Det var dessverre umulig å se etter utskrapninge sa legen... :-(

Helt enig med deg, har ingen barn å miste og vil for alltid ha ett for lite. En liten engel jeg bærer med meg i hjertet, alt jeg har er et ultralydbilde fra uke 14. Skjønner godt alle følelser du går igjennom nå, alle spørsmål som forblir ubesvarte og alle tanker om hva man gjorde eller ikke gjorde. Husk bare at dette ikke var noe vi kunne forhindret, og at det ikke skyldes noe vi har gjort galt. Det er dessverre bare sånn som skjer av og til, og som regel finner man ingen annen forklaring enn at det av en eller annen grunn ikke var ment å bli... Naturen ordner opp selv, og vi sitter igjen med alle spørsmålene.

Ta godt vare på deg selv og familien din. Du har med deg Thomas i hjertet ditt, og han vil alltid være en del av deres lille familie. Ønsker dere alt godt, og vit at med tiden vil sorgen bli lettere å bære, selv om den ikke forsvinner helt.

klem fra meg

  • 2 uker senere...

Huff! Det er så utrolig trist å lese om andre som også mister sitt kjære barn. Sorgen og følelsene som følger tapet unner jeg ingen å oppleve. Det er et rent helvete til tider. I allefall den første stunden. Men det blir heldigvis litt lettere med tiden. Nå er det snart gått et år siden jeg mistet min lille Robin i uke 22. Han ble født for tidlig siden livmorhalsen min kollapset. Jeg tenker fortsatt på Robin hver dag og savnet etter han er fortsatt stort. En ting som har hjulpet meg en del er faktisk arbeidet med å finne en gravsten til Robin. Det tok meg nesten 10 mnd å finne den perfekte stenen, og enda en måned å finne skrifttyper og minneord. Men nå vet jeg at alt er perfekt og jeg gleder meg til stenen kommer opp til bursdagen hans 13 juni.

 

Dersom du ønsker å komme i kontakt med andre som har mistet et barn, så finnes det en side som heter www.englesiden.com. Dette er et lukket forum kun for oss som har ett eller flere barn i himmelen, og der vet alle hvor vanskelig det kan være med alle tanker og følelser man har i etterkant.

 

Jeg sender deg mine varmeste tanker i denne tøffe tiden. Thomas vet nok at dere er glade i han. Han følger nok med dere fra sin lille sky i himmelen.

 

Klem

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...