Snakker man til andres barn på lekeplassen? (langt)

[Anonym bruker]

...når den ene foreldren er tilstede, men ikke ser situasjonen? En ting er når det er "alvorlige" ting som når ett barn slår et annet eller kaster stein på andre, men hva når det gjelder mer "uskyldige" ting?

 

Jenta mi på to var på lekeplassen med mange andre småbarn. Da hun satt i sandkassa tok en annen gutt på hennes alder spaden fra henne og hadde så to spader. Hun godtok det og sa ikke noe, og hverken gråt eller skrek. Så begynte gutten å ta sand over beina og ryggen hennes, også nå uten at hun reagerte. Må nevne at hun er veldig rolig av natur. Da han satt inne i en lekebuss og hun ville inn, dyttet han henne og sa "ut". Hun godtok det og satte seg i lekestua der hun kunne sitte i fred. Hun reagerte først da han begynte å "slå" henne i ryggen med spaden; da kom hun til meg.

 

Jeg observerte alle situasjonene på avstand. Jeg reagerte ikke overfor gutten fordi jeg var nysgjerrig på hvordan hun ville reagere, og fordi jeg er svært usikker i slike situasjoner om jeg skal reagere eller ikke. Hun er hjemme med meg, og skal først begynne i barnehagen til høsten (deltid). Der vi bor er det ikke småbarn hjemme på dagtid, så hun treffer ikke så ofte andre barn. Selv vokste jeg opp uten lekekamerater, er en litt forsiktig og sjenert persom som ble ertet fra dag en på skolen. Har derfor ingen erfaring fra egen barndom om hva som er akseptert eller ikke akseptert. Jeg er veldig glad for de to dagene i uka hun skal gå i barnehagen så hun kan bli "herdet". Regner med at hun da må "ta ansvar selv" i og med at de ansatte ikke kan se hver eneste situasjon.

 

Hvis jeg som mamma til den nevnte gutten hadde sett hans oppførsel. ville jeg nok ha sagt ifra til han. Mannen min mener jeg burde ha sagt ifra til gutten. Jeg vet ikke om datteren min sin respons var "smart" med tanke på at hun kanskje reagerte annerledes enn det kanskje gutten hadde regnet med. Eller om hun "lærte" av meg at det var akseptabel atferd fra gutten sin side siden jeg ikke reagerte overfor han. Jeg kjenner verken gutten eller hans mor.

 

[Anonym bruker]

Jeg ville nok ha sagt pent til gutten at slik gjør man ikke!

 

Sant som du sier, at man da kanskje lærer å godta alt. Min datter på 8 år har alltid vært den stille, rolige jenta som aldri blir "sett", fordi hun godtar det meste. Det er ikke bra!

 

Man må si i fra, selv til andre sine barn, hva som er aksetabelt eller ikke. Er sikker på at hadde det vært ditt barn som hadde gjort dette med et annet barn, ville du sagt i fra til jenta di at det ikke er lov. Det har man også full rett til med andre sine!

 

Bare man ikke går over streken selvfølgelig. Min sønn (som er 12 i dag), dyttet en jente en gang da han var 2 år. Jeg så ikke dette, da jeg måtte løpe til telefon (bodde 3 meter fra en felles lekeplass). Da kom en mor og sa at hun hadde dyttet min sønn fra husken fordi han hadde gjort dette med hennes datter!!! Da gikk det litt for langt synes jeg. Hun kunne heller sagt i fra til han på en ordentlig måte.

[Rut Bram]

Jeg ville også sagt i fra til gutten. Da ser datteren din også at sånn oppførsel ikke er riktig - det vet jo ikke hun hvis ikke noen viser henne det. I barnehagen kan de riktignok ikke gå inn i alle situasjoner, men noen regler har de da som følges. For eksempel at det ikke er lov å ta leker fra andre, og dytte etc. Det er ikke bare de som gjør det som trenger å lære "reglene", men også de som blir "utsatt for" barn som er mer frempå!

[Anonym bruker]

Jeg synes det var fint at du bare oppserverte og ikke brøt inn. Barn har godt av å ordne opp selv uten innblanding fra voksne. Men, man kan lære barn at man ikke skal ta leker fra andre og at det ikke er lov å slå eller dytte (+mange andre ting). Men det kan du lære datteren din selv den dagen hun gjør det. Og viss du hadde sittet i nærheten så kunne du sagt til jenta di at hvis hun vil ha tilbake spaden, så kan hun si det til gutten. Og du kunne sagt at til henne at det ikke er lov å ta leker som andre holder på med (eller noe i den duren:)

 

Synes det var veldig fint at jenta di ikke ble agressiv tilbake. Det kan tyde på at hun vil unngå "bråk eller krangling".

 

Men de skal ikke godta at noen tar fra dem lekene. Og de skal så absolutt ikke godta at noen slår dem. Det er der du som voksen skal bryte inn. Og det mener jeg man kan gjøre uansett hvem sitt barn det er. Uansett om det ikke var ditt barn som ble slått også. Den voksne som ser situasjonen skal gripe inn uansett hvem sitt barn det er.

 

Men det går jo an å snakke fint til barnet da. Slik at det ikke oppstår bråk mellom deg og foreldrene til det barnet.

 

Det er neimen ikke lett det der. For noen foreldre liker ikke at deres barn får tillsnakk av andre voksne. Men jeg mener at barna må stoppes når det er snakk om vold eller angripelse. Om det så betyr at man blir uvenn med det barnets mor/far.

 

[tulip]

Ja, jeg snakker til andres barn. Som lærer på ungdomsskole er jeg vant til å snakke til unger/ungdommer, så jeg har nok ikke den samme usikkerheten som mange andre har sånn sett.

 

Det er vanskelig å vite hva som er riktig. Du kjenner jenta di og så hvordan hun reagerte. Gir hun ingen signaler om at det var dumt å bli nektet å komme inn i bussen, så trenger det ikke være noe problem.

 

Men trekker hun seg alltid unna og spiller "dødens taktikk" må man bryte inn.

"Dødens taktikk" er å legge seg ned eller late som ingenting sånn at den som pirker ikke får motstand og går lei og dermed går et annet sted. På en måte er situasjonen løst, men det er ikke sunt å bare ta imot uten motstand.

Unger må lære at det er grenser for hva man skal finne seg i, og så må vi voksne vise dem måter å løse situasjoner på. Gjerne med å prate om det etterpå, hva kunne hun ha gjort, hva kunne hun ha sagt, hva kunne mamma ha gjort/sagt, men det beste er å vise i handling DER OG DA.

En klar og enkel beskjed, ikke pakk inn eller hint, det skjønner ikke barn (eller unge for den sakens skyld!)

 

Oj, skulle bare vært en kort replikk, jaja..

[tudelideisann]

Jeg er selv mamma til en gutt på to år og han kan av og til være litt som han gutten der. Min sønn er hjemme med meg på dagtid og har ikke fått "treningen" i å dele på leker og slikt ennå.

Ser han en spennende leke som en annen unge har så skal du være sikker på han napper den ut av hendene på den ungen!

Det er da jeg må gripe inn og si "nei, det var xxxx sin leke" og gi den tilbake til den andre ungen.

Dette skjer ofte på lekeplassen, men jeg er bestemt på å være konsekvent på dette og håper han skjønner det snart....

Det lærer de iallefall fort når de kommer i barnehagen!

Men til det du spurde om....

Jeg hadde hadde sett an situasjonen slik som du gjorde i begynnelsen, for barn skal jo lære seg å løse konflikter selv.

Men når det går så langt som skubbing og slåing, hadde jeg sagt i fra til gutten "nei, sånn må du ikke gjøre, hun får vondt!" med en vanlig stemme. Ikke kjeft, for det er det bare foreldrene til barnet som bør gjøre. Men om du bryter inn så kanskje du tiltrekker morens oppmerksomhet, og hun kan irettesette barnet.