hjelp!!! Er jeg rar??

[Anonym bruker]

Synes det er så vanskelig. Da jeg ble gravid, mistet jeg helt kontakten med min beste venninne. Hun slutta helt å kontakte meg, å da jeg prøvde å avtale noe kunne hun aldri lenger. Da dette hadde skjedd en del ganger orket jeg ikke mer. Ungen kom til og hun kom på sykehuset og har vært hos meg hjemme 2 ganger. Hun er ikke interessert i gutten min. Vil verken holde eller se på han. Jeg er så såra. Så nå har hun blitt gravid selv. Og nå skal vi ha kontakt du. Hun skal snakke om graviditet og alt mulig. Og jeg blir så FORBANNA kjenner jeg. Nå skal JEG høre på henne hele tiden og hun kunne ikke engang ta en tlf for å høre hvordan jeg hadde det da jeg var sykemeldt under graviditeten. jeg klarer liksom ikke komme over det. Skal jeg ta det opp med henne? Nå eller vente til hun har født? Er jeg overfølsom? Er kjempetakknemlig for alle svar.

[Anonym bruker]

hmm....må vel si at jeg forstår hvordan du føler det.....

[Gjest]

Oj, vanskelig dilemma... Du må jo føle på det selv, hva du "orker" lissom. Tror jeg hadde tatt det opp med henne nå, hvis hun har et vanlig og godt svangerskap (ikke stresse henne opp om hun har problemer med det). Er jo litt dumt og gå "å late som" i så lang tid - bedre å ta det med en gang og bli ferdig med det. Enten så går det kjempe fint og du kan glede deg med hennes svangerskap, eller så går dere hver deres vei. Uansett så må jo det være det beste....å ikke ha et kunstig forhold til hverandre...?!

 

Lykke til

 

 

 

[Anonym bruker]

Nei vet du hva... jeg forstår venninnen din jeg på en måte. Tenk selv, prøv å se det på hennes måte. Dere er 2 bestevenninner. Dere har det gøy, dere fester, det er dere to. Så blir du gravid. BOM! Alt forandres! Ikke bare for deg, men for henne også. Hun var sikkert glad på dine vegne, men hadde vanskelig for å vise det. Sjalu? Misunnelig? Jenter er jenter! Kanskje hun også trodde at du ville være i fred med graviditeten din. Ja, det høres rart ut, men snakker om erfaring.

Og hvis hun har lite erfaring med barn, så er det ikke så lett for henne å vite hvordan man skal forholde seg til sønnen din. Faktisk. Hvis hun ikke har vært knyttet til barn før, så er barn bare barn liksom. Har man opplevd graviditeten, nyfødt osv. får du et helt annet syn på barn. Så jeg skjønner også at hun ikke klarte å knytte seg til sønnen din.

 

Men NÅ er det hennes tur. Nå skal hun oppleve det samme som du. Nå vil dere ha mer til felles igjen. Nå vil hun sikkert selv oppdage at barn endrer livet og synet på livet... Kanskje hun også innser oppførselen sin og beklager det?

Synes ikke du skal være for hard mot henne, selv om hun burde i det miste prøvd. For det er ikke så lett å være den andre venninnen heller.

Prøv heller å se det positive med at dere nå får masse felles og kan trille turer og kose dere igjen. En ny tid i livet deres og dere bør holde sammen. Så prøv å gå videre! Men kanskje du bør nevne det for henne at du ble skuffet over oppførselen hennes, så kanskje hun får forklart seg også, kanskje sier noe av det jeg skriver her... Og dere blir gode venninner igjen. Prøv i alle fall. Og vær stolt og glad på hennes vegne nå. Hun trenger deg vettu. Veldig!!! Klem

[Anonym bruker]

Tusen takk. Tror jeg trenger noen fra den vinkelen også. Har sikkert ikke vært så greit for henne heller. Tror vi må ha oss en prat:)

 

[Ranveig R]

Eg ville tatt meg ein prat med ho. Fortel litt om korleis du har opplevd dette, men prøv å ikkje vere for krass. Det er ikkje lett for ei barnlaus veninne å vere like interessert i svangerskap og fødsel som ei som har barn frå før.

 

Tenk på at no har du ein sjanse til å få besteveninna di att (og tenk på det at no kan du "alt" om svangerskap, fødsel og spebarnstid så du kan vere litt "kongen på haugen" og hjelpe ho undervegs).

[Gjest]

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort, men jeg tenker at hvor god venninne er hun når hun opppførte seg sånn mot deg da du var gravid/fødte?

 

Er hun verdt det når hun bare vil ha kontakt når den gagner henne liksom??!

 

Jeg hadde ikke giddet tror jeg, og jeg hadde nok fortalt henne hvorfor også...

 

Men det er ditt valg! Lykke til:o)

[Amazed..♫ 01.02.2012 ♫]

Kjempevanskelig dette her! Jeg fikk faktisk BEDRE kontakt med ei venninne etter at jeg fikk Julie, ei som jeg hadde "mistet" for et par år siden, mens andre gled i fra. De er der fortsatt, men det er jo ikke like ofte kontakt som ellers. Du må nesten føle på hva du orker selv av kontakt med henne, og spørre deg om hun er verdt det? Savner du henne? Trenger du henne som venn? Hvis svaret er ja på noen av disse spørsmålene, så foreslår jeg at du prøver. Det er hardt, ja.. Men tenk i andre baner.. Kanskje hun er / var sjalu? Kanskje hun selv hadde lyst på en liten en når du var gravid, og at hun derfor ikke klarte det? Ingen unnskyldning selvsagt, men kanskje et holdepunkt som gjør at du bedre kan forstå deg på hvorfor ting ble som det ble. Håper uansett du finner ut av det :-)

[Anonym bruker]

jeg vet jo ikke hvor gamle dere er , men kan det være hun har hatt problemer med å bli gravid selv og rett og slett trukket seg tilbake fordi det har vært vondt for henne at du har blitt det ??

[beri]

Jeg forstår venninna di kjempegodt jeg...Vært i samme situasjon selv...Man engasjerer seg ikke så voldsomt i en graviditet før man er opp i det selv...Gled deg heller over at dere nå har noe felles igjen...

[Anonym bruker]

Skjønner veldig godt at dette var vondt og sårende for deg. Hvis det er en venninde du faktisk ønsker å beholde er det best å legge det bak seg, men for all del - ta det opp med henne hvordan du følte det. Da får hun muligheten til å forklare seg og gi sin versjon av hvorfor hun har oppført seg slik. Synes du kan ta det opp nå, ikke vente - det er jo grenser for hvor mye hensyn du skal ta.

 

For min egen del skjønner jeg litt at det kan ha vært vanskelig å forholde seg til deg og babyen. Når man ikke selv kan så mye om graviditet og babyer føler man fort at man ikke har noe å stille opp med.

[Anonym bruker]

Det er på mange måter ( eller på alle måter) ei jeg ønsker å beholde, men jeg klarer ikke legge vekk den bitterheten og skuffelsen min. Vi er snart 30 år begge to. Min graviditet ble et "ikke tema" når jeg gikk gravid, og jeg hadde veldig behov for å dele med noen. Jeg hadde selvfølgelig andre, men jeg hadde trengt henne. Derfor blir jeg så "barnslig" eller hva jeg skal kalle det, over at hun skal dele, dele ,dele. Så synes jeg det er så rart at ei så oppegående dame ikke ser dette selv. jeg må liksom ta meg skikkelig sammen for å klare å gi henne et kompliment om at hun er flott å fin, og at hun ikke må bekymre seg for kiloene etc etc. Vet liksom ikke hvordan jeg skal begynne når jeg tar dette opp med henne.

"Når jeg fikk gravid ringte du ikke å spurte hvordan jeg hadde det". Det blir så sippete føler jeg. Huff dette er ikke lett. Det er vel sånn at en må igjennom det selv for å klare å få empati med gravide. Men det føler jeg egentlig bare er en unnskyldning.