hjelp!!!

[Anonym bruker]

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre....

jeg vil beholde barnet men samboeren min syns det er for tidlig, så min samvittighet sa at jeg måtte levere abortsøknaden siden jeg ikke kan tvinge samboeren min til å bli far vis han ikke er klar for det. men nå har jeg fått time til forkontroll og nå begynner jeg å angre på at jeg leverte den... er så usikker på hva jeg skal gjøre....

noen som har noen gode råd eller lignede erfaringer?

[Anonym bruker]

Man skal vel være forsiktig med å gi råd i slike situasjoner. Men det er jo DU som skal bestemme dette og ikke meg naturligvis.

 

Jeg tok abort i februar p.g.a. barnefar, han ville ikke ha dette barnet. Så etter mange tanker og våkennetter tok jeg det bort. JEG ANGRER!!! Om jeg så skulle blitt alene med dette barnet, hadde det ikke gjort noe. Selv om jeg tror vel egentlig at etterhvert hadde han gledet seg like mye som meg til dette barnet.

 

Man kan jo lese av statistikkene at de som er veldig i tvil og egentlig ønsker seg dette barnet angrer veldig etterpå og føler sterkt at de har mistet mye..

 

Vet ikke hva mer jeg kan si. Men hadde jeg kommet opp i den samme situasjon igjen, så hadde jeg aldri tatt abort. Men jeg er ikke deg, dette er ditt valg og selvfølgelig skal barnefar ha noe å si. Men det er til syvende og sist ditt valg, fordi det er du som bærer på det og det er du som må leve med valget ditt!!

 

Lykke til. Fortell meg om hvordan det går med deg!

 

Klem

[Anonym bruker]

Min mening er at man skaper et barn sammen og da bør man også få dette barnet SAMMEN!!!

Alt kommer jo selvfølgelig an på situasjonen, men det veldig strevsomt å være alene om et barn..

Alt i alt er jo dette din avgjørelse, men faren bør også få være med å bestemme og det beste hadde jo vært om dere kom til enighet om det!

 

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er eller noe slikt, men er man ung så har man mange år på seg til å få barn!!!

Selvfølgelig er abort en veldig vanskelig avgjørelse som følger en resten av livet, men til syvende og sist er det kanskje det beste i mange tilfeller...

 

Hadde jeg tenkt meg om den gang til så hadde jeg villet vente noen år før jeg startet(var 20)

 

Lykke til:)

[Mum K&K]

Jeg er midt oppi en lignende situasjon,og det er neimen ikke enkelt.

Vi har et barn sammen fra før, og sambo vil egentlig ikke ha flere. Men,nå var vi uheldige og ble gravide (er ikke alltid det går an å hoppe av i svingen nei)... og jeg sliter litt med å ta en beslutning, for jeg har lyst på et barn til. Og ser på det som en stor fordel at jeg har to barn med samme far og at sønnen min får søsken... men,han er lite interessert....forholdet er ikke bra fra før.

Og dagen etter at jeg sa jeg kunne tenke meg å flytte,så fant jeg ut at jeg ventet nr 2. LITT for mye på en gang, spør du meg

 

Men,så var det det med abort. Skal ringe Ullevål i morgen og forhøre meg litt...men,tror nok jeg vil beholde barnet. Enten så får han ta ansvar og støtte meg...

Eller så blir jeg alenemor.Ikke redd for det i det hele tatt.

 

I en sånn situasjon, er det desverre ikke lett å gi andre råd...for man blir nemlig ikke noe klokere. Man må bare bestemme seg for hva som er best...og holde fast ved bestemmelsen.

 

Mitt argument er : Jeg kommer nok aldri til å angre på å ha fått et barn...men,slik jeg føler det nå ang. abort....kommer jeg til å slite med å gjennomføre det....både nå og i ettertid.

 

Lykke til til deg/dere!

Ønsker deg alt godt. Lykke til med bestemmelsen!

 

[Anonym bruker]

jeg får vel fortelle litt om åssen det går med meg nå.

jeg hadde time til for kontroll i dag, tok toget til sykehuset med samboeren min, jeg var litt små deppa hele veien noe han også skjønte og han prøvde så godt han kunne med å trøste meg. vi fikk litt tid til å gå en tur å snakke før jeg hadde lege time.

det endte opp med at han nærmest dro meg inn på venterommet, vi satt der og snakket litt og han kom fram til at han kan ikke tvinge meg til å gjøre noe jeg absolutt ikke vil eller klarer å gjennomføre. så vi endte da opp med å gå ut i fra sykehuset før jeg hadde kontrollen og han hadde en veldig glad og fornøyd kjæreste på hjem veien.

 

Det virker som om tanken på å få barn ikke var så ille alikevel på han nå som vi har bestemt oss for å beholde.

Han klarte jo fint å spøke rundt det på hele veien hjem.

 

Da gjennstår det bare å gi mamma et lite hjerteinngfarkt. ho kommer til å få litt sjokk når ho hører at ho skal bli mormor.

 

klem