mine tanker i uke 37... :-)

[dritgrei hei hei!]

I dag har nedtellingen på Bim-sidene kommet til: "I dag er det !8.mai. Du går nå i 37.svangerskapsuke og har 30 dager (4uker) til termin lørdag 17.juni 2006. Jeg blir helt matt... det har gått så fort.

 

jeg ar hat et ganske fint svangerskap, men aller mest fordi kjæresten min har vært helt enestående. Han har vært villig til å lese og sette seg inn i hva som forgår med meg og min kropp, og har på den måten kunnet hjelpe meg i vanskelige perioder. Jeg var veldig kvalm de 3-4 første mnd, og resten av svangerskapet har jeg hatt et bekken som ikke alltid vil være på lag. Riktignok har jeg funnet en behandlingsform som har hjulpet meg mye, osteopati, men hvis jeg gjør litt ekstra en dag, så er jeg "invalid" og ubrukelig et par dager i etterkant.

 

Men nå er det altså bare fire uker igjen, og jeg er så spent... aller mest spent på om jeg rekker, og klarer å ta de eksamenene jeg vil ta i forkant. Jeg er spent på om det faktisk er ei lita jente inni der, jeg er spent på om alt er i orden, og på om jeg vil klare å være en god mamma for to.

 

En annen ting jeg tenker mye på er kjæresten min. Jeg vil så gjerne være nær og god med ham, og ta vi skal ha et like fint forhold etter at babyen kommer ut, kommer vi til å få det til. Jeg har sett så mange eksempler på par som glemmer hverandre til fordel for barna, og det er vel ingen fordel...?

 

Også tenker jeg mye på fødselen, og på norsk helsevesen. Jeg har den siste tiden opplevd å ikke bli tatt hånd om sånn som jeg aller helst ønsker å bli tatt hånd om. Jeg forventer egentlig at norsk helsevesen skal være på mitt lag, og gi meg det jeg trenger av veiledning og forklaring, samarbeid og støtte, men til nå har jeg opplevd mye rart og det skremmer meg. Hva møter meg når fødselen er i gang. Vil jeg møte like rigide og sinte leger, kommer vi til å bli tatt vare på av jordmødre som ikke vil hjelpe... Jeg er redd... skulle så gjerne ha møtt et menneske som ville meg vel, før fødselen... Det hadde vært så mye lettere å gå fødselen i møte med en trygghet og visshet om omsorg.

 

Men babyen i magen har det fint, og kroppen min har forandret seg drastisk de siste dagene så at jeg snart blir mamma til en liten ting til, er det ingen tvil om, at han lille som bor her snart skal bli storebror, og at vi snart er en familie på fire... hjelpe meg det vil skje uansett, og jeg gleder meg.

 

Jeg kjenner at min omsorg for den lille tingen i magen, men kjærlighet og nysgjerrighet til den lille jenta er stor allerede!

Hun kan komme ut når som helst og vi vil kunne gi henne det et lite menneske trenger aller mest, en ubegrenset kjærlighet. En kjærlighet så ubeskrivelig og uforståelig at jeg ikke klarer å sette ord på den. Et ønske om å gi henne det hun trenger, et ønske om beskyttelse og en angst for hennes opplevelser her i livet, og alt jeg ikke kan beskytte henne mot.

 

Snart er jeg tobarns mamma, og det eneste jeg vil er å være med på å gi dem begge et liv de kan se tilbake på med trygghet i hjertet og et smil i fjeset. Jeg elsker dem jo, og vil gi dem kun det aller beste!