Tanker om fødselen!!

[Hilde-29har nå 2søte små]

Er det flere som nærmer seg fødselen,som er litt redd?jeg vil ikke si jeg har fødselsangst,men noen ganger kjenner jeg at jeg blir så redd..redd for at smerten skal være uutholdelig...

mens andre ganger tenker jeg at det skal bli godt å få det overstått.at det er jo såååå mange som har gjort det før meg,og de vet jo hva de holder på med jordmødrene og legene osv.....er så vanskelig når jeg ikke vet hvordan smertene er,hva jeg kan forvente liksom...hvordan vil jeg føle det i det sekundet jeg skjønner at nå er det igang......?

[Mamman til Linéa/VildeHelena!]

Akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Jeg både gruer meg og gleder meg. Jeg prøver og tenke så positivt som bare det, men noen ganger biter angsten seg litt fast. )

[MammisOgTøffer`n]

Vannet mitt gikk nå natt til 8 mai....I uke 36 + 4 og jeg var faktisk helt rolig....

Dro på sykehuset hvor jeg ble lagt inn med 0 åpning...Hadde masse mensensmerter og lå å venta på de VIRKELIGE smertene....men de kom lissom aldri, hadde 5 cm halv to og satte meg i badekaret, ble veldig vondt på slutten da og halv tre hadde jeg ni cm åpning...

Blei trilla inn på føden kl tre og prinsen var ute kl 16.36...

Rakk aldri å tenke på fødselen, men mitt råd er bare å holde seg rolig hele tia og puste....Jeg forvanta det værste, men hadde en drømmefødsel...

Ønsker dere masse lykke til, det går så bra:)

[så var vi 4]

Tror kanskje jeg blir å få litt lettere panikk når jeg endelig skjønner at lillegutt er på vei ut, men mer for at jeg må på sykehuset enn selve smertene (blir nok litt skjelven når jeg tenker på smertene der og da, men sykehusinnleggelsen er verre for meg). Vil bare at denne babyen skal komme ut sånn at jeg kan dra hjem igjen...

[Gjest]

Hadde også litt småskremte tanker første gang, og jeg kjenner at de lurer litt baki denne gangen å. Selv om jeg vet at det går bra så er jo dette en annen unge og graviditeten har ikke vært lik i det hele tatt.

 

Jeg pustet meg gjennom smertene å klamret meg til min kjære forrige gang.... Brukte lystgass sist, men det funka dårlig.

Jeg tror at spenningen av det som skal skje og skjer gir oss en god porsjon adrenalin, så smertene blir liksom en "transe" hvis du skjønner.

 

Pressriene synes jeg var værst egentlig, kjennes jo ut som man "driter" på seg, hehe.

Men du overlever dem også, å så kommer gleden etterpå!

 

Det kommer en hææærlig belønning for strevet!

[Hilde-29har nå 2søte små]

Ja for en hærlig belønning:)

merker jeg blir veeeldig påvirket av å lese fødselhistorier...leser jeg om en vanskelig fødsel blir jeg skremt,leser jeg om en herlig fødsel blir jeg så fasinert og bare gleder meg å håååper jeg også får det slik..blir spennende å se,veldig spent på hvordan jeg takler det akkurat når jeg skjønner at nå er det i gang...håper det blir sånn: å endelig!!!dette var da ikke så ille enda..*lettet*

mest redd for å tenke:å herregud nei!!!

å så vondt allerede,gud hvordan skal dette bli???hihihi,grønnøyd førstegangs,hehe aner ikke hva jeg går til.......

[langevipper]

hei:-)

Ja der har du mine tanker i et nøtteskall. Jeg gruer meg til fødselen, men begynner å bli lei av dvs plager og vil bare få det overstått. Når jeg ser for meg min egen reaksjon når jeg merker at fødselen har begynt så tror jeg at jeg vil både grine og le på en gang. Det skal bli godt å få vite at jeg endelig skal få treffe den lille jenten min, men så var det de smertene da....