Jeg møtte barnefaren i går

[MorraTeFreja]

Ja nå har det skjedd ting, gitt. Og jeg er veldig glad.....

Jeg møtte barnefaren i går, han kom bort til meg og fortalte at han var temmelig "pissed" på meg. Etter at han forklarte meg hvorfor forsto jeg hvorfor han har vært så avvisende mot meg. Ikke svart på meldinger eller telefoner. (skal ikke gå inn på detaljene, for det blir litt for privat)

 

Uansett fikk vi oss en lang og god prat, jeg fikk forklart han hva som var fakta i den saken som hadde gjort han så sur, og han forklarte hvorfor han hadde reagert på den måten han hadde. Han har min fulle forståelse i den saken. Men det hele var bygget på misforståelser. Jeg fikk dessuten bekreftet ovenfor meg selv at jeg slett ikke er ferdig med han.....(sukk).....

 

Vel, det endte med at han ble med meg hjem hvor vi snakket enda mer.

Han sa han såklart ønsket å vite alt om hva som skjedde med meg og den lille, og at han ville ta seg av oss så godt han kunne. Men fortsatt uten å ville love meg mer enn han har gjort før. Det var deilig å vite at jeg hadde rett i mine antagelser om at han slett ikke var så kald og avvisende som det kunne virke som i starten. Han sa at hele graviditeten min hadde sin virkning på han, han kunne ikke annet enn å innrømme det.

 

Mens vi snakket, stoppet han plutselig opp og bare kikket meg inn i øynene og sa, "Du ser utrolig godt ut, det stråler av øynene dine" (han er den andre som har sagt det denne uken, selv om jeg føler meg mest som en "dass" for tiden selv)

 

Vi snakket om navn, han ble veldig stolt da jeg fortalte at jeg ville barnet skulle ha hans etternavn i tillegg til mitt, og utrolig nok ble vi enig om navnet hvis det ble en jente. Det første navnet han nevnte, har jeg på plass 1 på lista mi!! Guttenavnet jeg allerede har valgt var ikke helt i hans gate, men han syns ikke han hadde noe han skulle ha sagt sa han.

Han kikket på UL bildene og brukte ord som mirakel om det vi han skapt sammen. Jeg ga han tilbud om å være med på UL den 30, og det ville han veldig gjerne.

 

Det er nesten som om jeg venter på at jeg skal våkne fra en drøm, alt jeg har håpet på ser ut til å gå i orden. Det er nesten for godt til å være sant, men samtidig stemmer det jo med det inntrykket jeg alltid har hatt av han.

 

Det ble ganske sent i går, så det endte med at han overnattet (mjauu). Han lå med hånden på magen min, jeg var så rørt og full av hormoner at tårene trillet. Trodde aldri jeg skulle oppleve at han skulle gjøre det. Det var sterkt. Og tårene mine, vel, de kysset han bort........*smelt*

 

Så nå er jeg ikke bare lykkelig, jeg er pinadø nyforelsket igjen.....

 

Neste skritt på veien blir å høre om han vil oppfylle mitt største ønske, å bli med på fødselen.

 

 

[Winterlady]

Hmm...likner litt på min situasjon om dagen. Barnefar gjorde det slutt da jeg fant ut at jeg var gravid i januar, han bor i Sverige og vi hadde bare vært sammen i 2-3 mnd.

Etter å først ha fått panikk og forsøkt å overtale meg til abort, er han nå verdens fineste kommende pappa på alle måter. Har ordnet med vugge til meg som har vært i familien i generasjoner, han var med på UL og felte noen tårer da, han skal være med på fødsel og bo hos meg litt etter fødselen siden jeg ikke har familie ellers, og jeg har besøkt ham og han meg ca en gang i måneden siden det ble slutt- og da sover vi sammen og koser, og vi var og hilste på moren hans nylig som hadde kjøpt gravidbadedrakt til meg(så søtt!) og gledet seg vilt til å bli bestemor, og han vil gjerne at vi skal ta en ukes ferie sammen i sommer...

 

Jeg har fremdeles følelser for ham, men han er enda klar på at han ønsker å være singel og ikke har de rette følelsene for meg...! Jeg går derfor med en trist klump i magen, og føler at jeg tross alt er kjempeheldig siden han er så fin på alle måter mot meg og gir meg det han kan- men føler samtidig at jeg ikke kan ha det sånn...Jeg ønsker meg en kjæreste som er slik som han, men som samtidig har de rette følelsene for meg- og føler at jeg håper på noe fra ham som kanskje aldri skjer...Føler nå litt at vi er en parodi på et kjærestepar, bare uten følelsene fra hans side.

Håper at ting ordner seg for deg ihvertfall:)! Ville bare dele litt egne tanker.

Klem!

[MorraTeFreja]

Ja våre historier er litt like, du har rett i det.(din er svensk, min er dansk) Jeg har tenkt litt på at selv om situasjonen (til oss begge) ikke er optimal i forhold til det vi hadde ønsket oss, så er vi heldige tross alt. Våre barn vil få kontakt med pappan sin, det er utrolig viktig for meg i allefall. Jeg mener det har med identitet og tilhørighet å gjøre. Det er mange menn som gir en god dag i at de skal bli fedre, og det er så utrolig synd, barna er de store taperene i slike forhold.

Jeg er forberedt å ha aleneansvaret for min lille skatt, men drømmer jo om at pappan og jeg skal finne sammen, samtidig er jeg realistisk og gleder meg heller over at han vil gi oss det han kan av sin tid. Så får det andre komme som en evt bonus.

 

Krysser fingrene for deg og håper ting ordner seg for deg også til slutt. Jeg føler etter å ha lest din historie at ting nok kan endre seg for deg. Kanskje tviholder han på friheten sin, mange menn gjør jo det, men de kan endre seg. La de få tid til å fordøye.

 

Hyggelig at du ville dele din historie, håper du skriver mer.

Når har du termin forresten? Jeg har 1 nov. og bor i Oslo

 

Klem.

[Afrodite1964]

Kjære Jenny36

 

Så glad jeg ble på dine vegne!!!! Selv om det ikke er optimalt, synes også jeg at alt er bedre enn ingenting!

 

Min elskede og barnefar kom også "tilbake" etter en tid (vi har vært elskere også da) , noen ganger og vi hadde kontakt på tlf. Så var vi 10 døgn sammen (bodde sammen på jobb i nordsjøen), og alle som hadde vært flue på veggen ville trodd at det ikke fantes problemer i vår verden. Han oppførte seg som blivende fedre som ønsker seg barn (og mor...). Dette er nå fire uker siden, og jeg har ikke hørt en lyd. Har like mye kjærlighetssorg som for et halvt år siden, eller kanskje verre, da jeg nå føler at håpet må være ute.

Siden han vet alt om mine følelser osv., har jeg nå bestemt meg for å prøve og ikke kontakte han i det hele tatt, og håpe at han får den tiden han trenger. Kanskje det er akkurat det han vil, at jeg bare lar han i fred for resten av livet?? Vedkommende er 52 år, samboer i et platonisk forhold, noe han nok kommer til å fortsette å være...... Hun nekter å flytte ut og sier det i tilfelle må skje med makt, noe som selvfølgelig er utelukket. Jeg vet ikke om hun vet at vi skal ha et barn, han fortalte det rett før nyttår, da ba hun han sørge for at jeg tok abort, og siden har hun ikke spurt!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Slå den. Og feig som min utvalgte er, har han ikke sagt noe mer, hadde iallfall ikke det for fire uker siden.

Jeg innser vel at løpet sikkert er kjørt for vår del, men jeg kommer aldri til å gi opp tanken på at barnet skal ha en far! ALDRI. Videre er alstå problemet at han har kommet og gått mange ganger etter at han gjorde det slutt og krevde at jeg skulle ta abort, slik at det er vanskelig for meg å vite når det evt. vil være over for godt, fordi han vingler slik. Vi hadde hatt et meget sterkt kjærlighetsforhold i åtte mnd. når vi ble med barn. Jeg har skilt meg pga. han.

Jenny, jeg forteller ikke dette for ¨å skremme deg, eller for å ødelegge gleden ved at det går bedre, men for at du skal være forberedt på at ting kan gå begge veier med slike ustabile menn.....

 

Håper alt ordner seg til det beste for deg og barnet.

 

Klæm fra

[Winterlady]

Hei igjen Jenny!

 

Ja, du tenker nok ganske likt som meg der...Jeg er også sjeleglad for at vår lille datter faktisk kommer til å ha en far som stiller opp. Var lenge redd for at han ikke kom til å ombestemme seg når han sa at han ikke var klar til å bli far, og ikke ønsket kontakt med meg og barnet - men det har jo heldigvis endret seg drastisk .

Så jeg prøver å være rasjonell når jeg er trist, og kan jo se at vi forhold til mange andre her inne begge er veldig heldige der...

Jeg bor forresten i Oslo selv, og blir 30 rundt termin som er satt til 1.september.

Hadde vært moro å treffe deg .

Klem

 

 

 

 

 

 

[MorraTeFreja]

Månebarn: Hva om vi arrangerer et treff for oss (blivende) alenemødre i Oslo og omegn? Det hadde vært hyggelig.

 

Afrodite: Jeg vet du ikke vil skremme meg, ingen fare, har hatt og har tanker om at han plutselig kan snu igjen, men føler meg veldig trygg på at han snakker sant. Har en god følelse. Samtidig vet jeg at jeg kommer til å klare meg fint alene også, jeg har et godt nettverk rundt meg, det er betryggende.

Håper at ting etterhvert vil falle på plass for deg og din lille også, det er slitsomt å gå rundt i uvisshet.

[Winterlady]

Ja, det hadde vært en god ide . Har tenkt på å bli med på noen av de generelle treffene som har vært, men har alltid jobbet kveldvakt når det har vært arrangert. Men jeg kan jo kanskje sette opp en dato for et treff her inne selv, også ser vi hvor mange som kan. Noe forslag til sted el dato..?