Hvordan klarer dere sorgen?

[mamma`n t S.C. og en engel....]

Vi fikk siste og avgjørende beskjed om at lille jenta vår ikke er levdyktig i dag, så vi må ta et svangerskaps avbrudd.

Tok modningspille i dag tidlig. Skal legges inn på sykehuset på torsdag.

Synes det er helt j...i !!! går og griner hele tiden. Er i uke 21 nå, så vi har gått og gledet oss lenge.

Det gjør vondt i hele kroppen, særlig når jeg kjenner at hun sparker.. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler at ingen forstår meg!

Kom på at jeg har ikke engang kjøpt pledd til henne. Jeg vil gjerne se henne etter fødselen, og tenkte å pakke henne godt inn i ett pledd, og bare holde henne. Sitter nå, enda mer frustrert.. Det er jo søren meg 17mai og alle butikker er stengt i morgen. Rekker ikke handle før jeg legges inn på torsdag. Faen!!

 

Hvordan kommer dere dere igjennom dette? Det gjør ubeskrivelig vondt. Håper på svar fra likesinnende

[Gjest]

hei jeg fårstår deg godt! vi fikk heller ikke kjøpt noe til nicolay før han kom, men jeg fikk ikke gå ut av senga på sykehuset jeg da! lå der en uke før han kom.

 

jeg pleier sorgen med å se på bildene vi tok av han når han kom. han ble bare 19 uker men begynte å kjenne mønsteret med sparka hans!

 

det å miste et barn er ubeskrivelig, ingen kan skjønne ossen du har det hvis dem ikke har vært igjennom det selv. her inne har jeg fått pratet en del med dem som har mistet selv å det har hjelpet meg gjennom den første uka etter at det skjedde. er jo bare 3 uker siden men jeg kjenner at det går bedre nå.

 

det som også kan hjelpe med sorgen er å ksrive til lille jenta di når du kommer hjem. fortell om sooen det er hjemme og spesielt om sorgen din, få det ned på ett papir og lag en minne bok.

 

jeg gjør dette når sorgen topper seg helt og griner hele tiden, da er det deilig å sette seg ned å fortelle nicolay om dagen jeg har hatt. føler jeg får en nærhet til han da!

 

kos deg med jenta di på sykehus rommet så lenge du kan, det bringer minner resten av livet. vi hadde gutten vår hos oss hele natta og tok masse bilder.

 

jeg ønsker deg lykke til og hvis du vil så kan jeg skrive ned mail adressen min hvis du vil skrive til meg!

vi er jo har for hverandre!!!!!!!!!!

[noralill]

Hei. Vi måtte avbryte i uke 17-18 og det var helt grusomt. Det er 3 uker siden nå og på sett og vis har det ikke gått opp for meg ennå. Heldigvis for oss har vi ei skjønn prinsesse fra før så vi må jo holde motet oppe- ikke minst for å få dagene til å gå og fordi vi faktisk har bevist at vi får det til før. Vi har mistet 3 ganger på 11 mnd nå... Alle 3 var på forskjellig stadie så sjansen for å finne ut noen årsak er visst ikke så spes stor. Jeg prøver å tenke at det er en mening med det meste og at vi skal nok få det til... Har fått time hos en spes til utredning nå - så vi skal begynne med det på tirsdag.

Uansett - mitt hjerte gråter for dere og det dere må igjennom... Det verste for oss var den avgjørelsen av å faktisk starte fødsel og ta livet av barnet vårt... Hos oss var det ikke påvist noe, men vannet gikk og de mente at det var for lite fostervann igjen... Prøv å pass på hverandre i sorgen og snakk med menneskene rundt deg... Vi er forbauset over hvor mange som faktisk sier at de har mistet både 1,2 og 3 barn tidligere... Mange gode tanker til dere!

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg og dine. Det er ubeskrivelig, ingen kan forstår det. Jeg har mistet to ganger(uke 24&23) Jeg ble fortalt at det er infeksjon første gangen og forsvak livmorsmuskulatur. (For å være ærligt, vet jeg faktisk hva jeg skal tro) Eg var så bitter spesiel da det skjedde for andre gang.Eg følte meg ensom og føltes at det er ingen andre som har opplevde dett. Men det mange som sliter hjemme etter den grusomme hendelsen. Prøve å ha en fin, verdiful begravelse, det har jeg gjort og det hjelper.

 

Følger med deg og dine.

[NitaCat]

Føler virkelig med deg. Jeg måtte bryte i uke 21, pga store missdannelser og stor risiko for meg å fortsette (kunne antagelig ikke kunne fått flere barn).

Jeg har brukt lang tid på å takle sorgen.Og har fremdeles et lite sår i hjerte Det jeg gjorde feil (tror jeg) var at jeg gjerne ønsket å være så tøff, vise at dette kan jeg klare å takle. Jeg klarte ikke å vise noen følelser på sykehuset, det meste av sorgen gjorde jeg unna om kvelden når jeg skullle legge meg. Jeg og mannen min var veldig flinke til å snakke sammen, men jeg klarte ikke å vise meg sårbar.

 

Så mine råd til deg:

Ikke vær for tøff, det er ingen som forventer det av deg.Tørr å fell tårer.

Husk at det ikke bare er du som har rett på sykemelding når det er overstått, mannen din har rett til å få sykemelding han også. Ta vare på hverandre, bearbeid dette sammen.

 

Jeg har hatt aborter etter denne fødselen også, og livet føltes veldig urettferdig en lang periode. Men kan trøste deg med at sorgen går litt etter litt over. Jeg føler den ikke blir borte, men den blir etterhvert ikke så tung å bære.

 

Jeg er nå i uke 36, så ting ordner seg nok for deg også

 

Håper fødselen gikk greit for seg, tenker på deg.

 

klem

[mamma`n t S.C. og en engel....]

hei September - baby. Ønsker gjerne å få mailadressen din så vi får snakket mere sammen

[cecilie stolt mamma :)]

Hei

Først må jeg få si at det var veldig trist å lese:(

Jeg har selv vært igjennom det å miste barn - jeg mistet tvillinger i uke 20 for snart 1.år siden. Her bare startet fødselen sånn uten videre. 16.dager før hadde vi vært på ul og fått sett to aktive jenter som bodde inne i magen min. Det var et fantaskisk syn og det kommer jeg aldri til og glemme.

Jeg vil rose personalet på sykehuset for kjempe god oppfølging og støtte hele veien i ettertid. Men det som hjalp meg igjennom sorgen om en kan si det slik - var og snakke om det - la det bli en naturlig del av hverdagen. Vi har lov til å gråte når vi vil - uansett situasjon.. Mens jeg gikk gravid begynte jeg og lage en album om mine to små i magen - men den ble aldri ferdig. Før jeg en dag bestemte meg for at det skulle jeg. Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg har felt mens jeg holdt på med den. Men det var godt. Jeg tar den ofte fram og kikker...Det er godt å gråte.

 

Det og se en barnevogn eller en gravid mage var fryktelig vondt - ettersom jeg hadde gledet meg slik. Hadde begynt å forestille meg hvordan livet kom til og bli.Men jeg viste at jeg måtte komme videre selv hvor vanskelig det var. Graviditstester ble det tatt mange av - men hver gang kom det bare opp negativt - ble bare mer og mer frustrert. Alle sa til meg at ikke tenk på det så¨skjer det. Lett for andre og si som ikke har vært gjennom noen slikt - du har sikkert hørt det selv. Men så nestet på dagen et år etter at jeg ble gravid første gang - viste testen positivt.Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte. Ble både glad og redd på samme tid.

Så nå sitter jeg på nytt her med en liten kul på magen - men klarer ikke helt og slippe gleden - selv om jeg blir godt passet på.

 

Jeg vet ikke om dette var til noe hjelp men det var i allefall litt om hvordan jeg kom meg igjennom sorgen - og jeg kommer aldri til og glemme mine to små piker. Heldigvis så har vi bilder og minnene og de skal en ta vare på. Sorgen går sakte over til savn over det som ikke ble.

 

Ønsker deg lykke til og håper at det går bra for deg / dere neste gang. Og at dere tar godt vare på hverandre.

 

Sender deg en god trøste klem