Mamma har klart det igjen!!!

[curly sue]

Skjønner ikke hva det er, men hun klarer ALLTID å lire av seg kommentarer som går på min størrelse og vekt...Og jeg tror ikke hun gjør det for å såre meg...MEN det er jo akkurat det hun oppnår...

 

Helt fra jeg var liten har jeg alltid fått høre at nå må du passe deg da, ikke spise ditt, og ikke spise datt... Hadde ikke problemer med overvekt før jeg var godt over 20 år...

 

Begynnte å legge på meg da jeg flyttet for meg selv, og kunne spise ALT jeg ville uten mammas falkeblikk hengende over meg... Men så etterhvert, fikk jeg høre det HVER gang jeg var hjemme, at nå hadde jeg lagt på meg ja...hadde det ikke vært enklere om du var litt mindre...trives du virkelig med å være såå stor... Sa til henne en gang at jeg trodde nok kanskje hun hadde større problemer med det enn jeg har...noe som kansje er riktig....

 

Så nå da som jeg endelig har blitt gravid,tenkte jeg at hun kanskje kunne ha spart seg fra de evinnelige kommentarene, men neida...støtt og stadig, OJ nå har du blitt stor, hvordan skal dette ende da..??Igjenn og igjenn...Hva skal jeg si da, veier nå akkurat det samme som jeg gjorde da jeg blei gravid(er 25uker), gikk ned en del i begynnelsen på grunn av kvalme, så det kunne jo egentlig vært mye værre...

 

Sist jeg var hjemme slang hun som vanlig med leppa om hvor stor var blitt, og jeg pleier jo å bite det i meg eller fleipe det bort...men nå med hormoner på avveie, blei det for mye å takle... Tårene bare rant og rant....jeg blei så utrolig lei meg, og skjønnte at nå måtte jeg bare ha det ut, og sa at jeg holdt ikke ut lenger at hun skulle trakasere meg sånn, jeg er bare litt over halvveis i graviditeten og kommer jo bare til å bli større... Føler at jeg ikke er bra nok og at jeg har skuffet dem så fælt, for at jeg er så stor...

 

Hun får meg til å føle meg lite verdt, og utilpass, gruer meg hver gang jeg skal spise noe sammen med dem, føler at jeg ikke kan spise eller drikke det jeg vil, hverken jeg eller min kjære spiser noe godt eller usundt, når vi er der... drikker kun farris og spiser middag, selv om det er bursdag eller jul, eller hyttetur... Resultatet blir jo da ofte at vi koser oss dobbelt opp når vi kommer hjem...Jada kjempelurt....

 

Har nok et forstyrret forhold til mat, selv, men føler absolutt ikke at mamma hjelper til, med hennes stadig kommentarer, fører det jo bare til økt trøstespising på egenhånd....

 

Er så utrolig frustrert, og skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme meg ut av dette på en fornuftig måte...Vil jo gjerne ha et fint forhold til mamma`n min, særlig nå som hun skal bli mormor og alt... Er kjempeglad i henne, og hun stiller alltid opp, og er helt super på så mange områder.... Men det er dette som alltid ligger og gnager, når vi skal treffe dem, må lisom manne meg opp til å kunne tåle kommentarene hennes...

 

Huff dette blei altfor laangt, men nå måtte jeg bare ha det ut...(Takk, hvis noen gadd å lese dette...)

 

[UnePune äntligen hemma!]

Jeg hadde det sånn med mine foreldre for noen år siden. Jeg blei skikkelig deprimert etter å ha vært der og til slutt orket jeg ikke mer. Jeg var litt feig, men alikevel modig synes jeg =P og sendte en sms der jeg skreiv at vi ikke orket komme på besøk til dem mere, for vi orket ikke hele tiden bli minnet på hvor feite vi var...det vet vi jo godt selv! Det virka helt supert! Mamma prøvde å ringe meg flere ganger, men jeg orka ikke prate med henner i starten. Når jeg først hadde manna meg opp til å prate med henner grein hu som bare det, unnskyldte seg og sa hun ikke mente det sånn osv. Første gang vi møttes etter det var litt anspent, men ingen nevnte noe, de har etter det aldri(!) kommentert vekta mi og vi er ikke lenger "redd" for å besøke dem =)

 

Føler med deg hvordan du har det, jeg hadde det ikke noe godt i den perioden det stod på som verst her. Mitt eneste råd til deg er å konfrontere dem, og funker ikke det må du bare holde deg borte! Man kan ikke bruke tid på mennesker som "drar deg ner", det er livet for kort til! Uansett hvor hyggelige de er ellers...jeg er kjempegla i foreldrene mine, men hadde de ikke gitt seg, kunne jeg rett og slett ikke vært med de mer. Heldigvis ordna det seg for meg, og det håper jeg det gjør for deg og!

 

Lykke til!

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Hei,vennen...

 

Joda,skjønner veldig veldig godt hvordan du har det. Har opplevd mye av det samme selv. I tenårene fikk jeg alltid høre av min mor at jeg var stor, eller rettere sagt,-ble oppfordret til å slanke meg...hver vår. For å være fin og slank til bikini-sesongen( som om det var viktigst i livet)... Dette begynte da jeg var tolv. Gikk ned 15 kg på tre måneder med hjelp av henne ( ikke sulting,fin nok slankekur ,men...jeg var 12...)

 

Hun ville hjelpe, hun er jo snill,-ikke en hurpe...

-Jeg ble mye mobbet i gaten/på skolen for å være stor da jeg var barn,- og var dermed full i komplekser. Så hun ville nok bare hjelpe meg ned i vekt og dermed få opp selvtilliten min. Men resultatet ble jo at jeg ble enda mer fokusert på egen vekt...

Og jojo-slanking,- ned hver vår,-opp hver høst,- er ingen tjent med. Det ødela mye av forbrenningen min og gjorde meg veldig mislykket i egne øyne.

 

Nå har jeg ikke bodd hjemme på 14 år... Og koser meg ved bare å være meg. Er fortsatt stor,- men pytt. Det er fordelt jevnt og fin,- og det mangler ikke på komplimenter i min verden.

 

Men hver gang jeg har besøkt henne( før graviditeten altså. nå bare koser hun med magen)...så begynner maset,- om seg selv og venninnen. ( de er nær 60 begge to) at nå,ja nååå skal de slanke seg og bli barbier til sommeren, og at jeg kan bli med om jeg vil,- og at jeg kaaanskje hadde hatt godt av det etc.... ( det har stoppet nå som jeg er gravid som sagt...heldigvis. ellers hadde hun møtt furien i meg) . Men vanligvis ser jeg blikkene hun sender lårene mine...eller magen min etc. Det er slitsomt.

 

Men nå i senere år takler jeg kroppsfixeringen deres. Nå ser jeg hva de gjør mot seg selv, hvor anstrengt de er til egen kropp. Og sier klart ifra til dem at de er sykelig opptatte av kropp og vekt. Ber dem slappe av.Men de tror fortsatt at det er sånn det skal være...

 

Vel,vel. Jeg har det fint, og hennes kommentarer preller som oftest av nå. Men det har tatt tid.

 

kremt. Nå er det min tur til å skrive langt... jaja.

 

Hvor gammel er du, Curly sue? I min erfaring hjalp det med hvert år som har gått siden jeg bodde hjemme. Jeg er sikrere på meg selv og har fått hvile hjernen i forhold til de stadige kommentarene... deilig. Håper du når dit snart. Og,du er IKKE en skuffelse for dem. Problemet er vel at de vil oss "vel", men ikke skjønner hvordan gjøre det riktig..

 

Lykke til

 

 

[curly sue]

takk for oppmuntring... det hjelper alltid å få blåst ut litt....Blir 30 i år, så det begynner jo å bli en stund siden jeg bodde hjemme for å si det sånn...

 

Har verdens beste kjæreste, og har egentlig vært tilfreds med den jeg har vært de siste årene... Har aldri manglet på komplimenter eller oppmerksomhet fra det motsatte kjønn... Så det først og fremst når det gjelder mamma at jeg føler meg mislykket...

 

Det som er, er at nå skal vi flytte nærmere mamma og pappa, og da regner jeg jo med å se mer til dem...og det er da tanken på å få dette servert i hytt og pine... er uutholdelig....

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Da ville jeg fulgt rådet som ble gitt i det andre innlegget,- at du konfronterer henne med det... Jeg har måttet gi min mor et ultimatum en gang ( ikke ang vekt,- noe helt annet) og det var ikke gøy. Men det virket. Og det var den eneste utveien jeg så den gang.

 

De der hjemme er sikkert ikke obs på virkningen maset deres har på deg i det hele tatt. At du blir trist uten å si noe,- tar de sikkert som om at du er enig eller noe lignende... Si klart ifra at de må slutte med det,- og at dere kommer til å holde dere borte fra dem om ikke de tar hensyn. Fortell dem gjerne at ja,dere vet dere er store,- men trives med det. Og nevn også gjerne at du føler deg som deres skuffelse...

 

Det burde vekke dem...

 

Har faktisk hatt problemet med at min far ( de har vært skilte siden jeg var 3 år) kommenterte vekten min foran en tynn ex av meg. Da klikket jeg i vinkel og fortalte hama hvor landet lå. At om han absolutt måtte nevne vekt,så skulle det skje privat,ikke foran en kjæreste som ikke så meg som feit på noen måte. Det blir for dumt at foreldres kommentarer skal føre til at andre begynner å se på meg som feit...