hvordan var livet deres det første året?

[Anonym bruker]

Lurte bare på hva slags rutiner dere hadde med barn og mann?

Hva fikk dere tid til?

Hvordan gikk dagene?

 

Lurer litt på fremtiden her..

[Anonym bruker]

Hærlig!

 

Fikk ikke tid til så mye annet enn babykos, babytreff, babytrim osv ;-)

 

Så mannen min fikk fortsatt lage middag iblant. Alt var bare kjempekos, så nå håper jeg på en til snart! Om det bare kunne klaffe!

[Anonym bruker]

Førstemann: Kjeda meg og ble smådeppa, var ensom, fikk etterhvert venner med babyer og dagene ble bedre, lengta etter jobben

 

Andremann: Var opptatt av utdannelse, ingen tid til å kjede seg, men dårlig samvittighet overfor babyen som kanskje ikke fikk det han trengte de første månedene, ikke noe savn etter jobben, dagene har gått altfor fort i perioder

 

Hvordan har du hatt det?

[Anonym bruker]

Får man tid til å ta med babyen på trilleturer for å møte venninner og sånn? Eller blir man helt isolert?

 

Jeg vil gjerne flytte til Oslo på den tiden, men mamma mente det var helt bortkastet siden jeg knapt kom til å ha tid til å sette fot utenfor døra. Hun mente det var null grunn til å dra på babygym heller. Og hun er fysioterapaut.

 

Synes det høres litt rart ut med et år i isolasjon... Pappan får jo ta i litt han og!!!???!!!

[Anonym bruker]

Ja!! Det er det jeg mener!! Jeg er redd for å bli ensom hvis jeg bor på et sted jeg ikke kjenner noen andre enn kollegaer! Har lyst til å bo i Oslo der venninnene mine bor... Sukk.. vet jo at luften ikke er så sunn der og sånn, men det er jo bare snakk om et år eller to...

 

Om typen får jobb der da...

[blond]

Mora di er 20-30år eldre enn deg og ting var annerledes da, så ta det hun sier med en klype salt. Tror det er viktig at du ikke isolerer deg, men er sosial og "bygger nettverk". Når mora di sier at det ikke er noe poeng i å dra på babygym så tenker hun kanskje på at babyen ikke har noen direkte nytte av det? For deg vil det være sosialt og det vil fremme kontakten din med barnet, så jeg vil anbefale det eller andre akriviteter som inkluderer barnet ditt. Imidlertid vil jeg ikke anbefale deg å planlegge flytting med nyfødt baby, men se det an.

 

Veldig enig i at pappan må bidra. Lurt å snakke med han om forventninger dere har og hvordan dere skal dele på arbeidet og fritiden. Det er jo begges barn og da synes jeg det er naturlig at begge bidrar selv om bare den ene har permisjon og bare den ene har puppen!

[Anonym bruker]

Den første måneden var det ekstremt dårlig vær, men etter dette var vi ute å trillet å godt som hver dag. Har ikke vært på babygym eller babysvømming (ble aldri tid liksom), men har generelt tilbrakt mye tid sammen med venner som har barn. Er ikke så mye med de vennene som ikke har barn på dagtid, fordi føler at de må ta så mye hensyn til meg og mitt barn. Savner litt den tiden før han begynte med fast føde og leggerutiner, da var han med på "alt" og det var bare til å slenge fram puppen. Samtidig er det kjempedeilig å ha litt tid på kvelden uten barnemas. Alt til sin tid på en måte.

 

Jeg hadde flyttet var jeg deg, men samtidig blir man litt låst med helt små barn når besteforeldre bor et annet sted (dette vet jeg alt om). Ikke det samme med venninner, de har jo sitt eget.

[Anonym bruker]

Ingen av venninnene mine har barn. De er nesten single hele gjengen. Men, glad i barn er de. Tror vel de vil være med å ta en kaffe fordi om jeg har en liten skrikerunge med på slep. Vi har så forskjellige liv fra før uansett. det har aldri vært noe problem for vennskapet. (vi er en gjeng som har vært venner siden barnehagen)

[mamma-1977]

Helt fantastisk. Det med at man ikke får tid for seg selv, stemmer ikke her i huset. Jeg har kost meg mass med lille-jenta (som nå er 13 mnd), vært ute med barselgruppe 1 dag pr uke hele året, babysang 1 dag pr uke, babysvømming på kvelden, hatt mine egne stunder med velvære, tur på byen, kafè med venninner osv (ja, livet stopper ikke ved at man får barn...), vært i Syden med tulla 4 mnd gammel, dratt på hytteturer osv.. Jeg har hatt tid til dusjing, sminiking og annen egenpleie hver dag uten at det har blitt stress. I tillegg har vi hatt dager hvor vi bare har vært hjemme og slappet av, ligget lenge om morgenen og bare kost oss, meg og tulla mi. Jeg fikk som mange andre "advarsler" om at "livet blir aldri det samme, du får ikke tid til noe" og annet i den duren, men det stemmer ikke for min del. Mener man får tid til det man vil ha tid til, og har du i tillegg pappaen boendes i samme hus (pappaen her jobber fulltid), så skal jo begge bidra.

 

Har også flere venninner som ikke har barn, men som synes det er stor stas og komme på besøk eller få besøk av oss.

 

Mitt råd er å ha noen faste aktiviteter for å ha noe "å se fram til i løpet av uka", men ha minst 1-2 dager hvor du ikke har noen særlige planer. Husk at barnet skal tilpasses din/deres hverdag når det kommer til verden, og deres verden skal ikke skyves i bakgrunnen og glemmes selv om et lite vidunder kommer. Barn er tilpasningsdyktige. Stresser du, blir også barnet stresset. Det er du som er "sjefen", men selvfølgelig må man til tider gå på akkord med seg selv.

 

Lykke til!

 

 

[skorpionfruen]

Jeg har vel ikke akkurat noen solskinnshistorie å komme med... Snuppa var bare så vanskelig med sin kolikk og sine søvnporblemer, at det var ikke vits å dra noen steder. Hun tok hele showet og slet meg fullstendig ut. Har alltid hatt store problemer med matinntak så det har vært mang en gang at humøret har vært på bånn pga sult. (men mat skal vi ikke ha) Det første året var et RENT HELVETE for meg. Snuppa sov maks to timer i strekk hver natt, og sto opp i 6 tia. Sov nesten ikke på dagen og hatet å lligge i vogna...

 

Hun begynte til dagmamma da hun var 11 mnd, og sakte men sikkert løste våre problemer seg. Hun begynte å spise sammen med andre barn, ble såpass sliten av all aktivisering at hun sov lengre lurer på dagene og nettene ble bedre og bedre. Nå er hun snart to år. Mye har rettet på seg, men vi har enda endel som henger igjen som jeg skulle ønske bedret seg helt....

 

Men dette er jo ikke normalt. Fåtallet av barn som er SÅ vanskelig som det snuppa mi er.... eller var!

[Guttemamma x 3]

Vi er ikke rutinemennesker så vi har ikke hatt så mange rutiner og regler. Tar det meste som det kommer.

 

Har fått til:

- Mye kos og lek med den lille gutten vår

- Masse trilleturer

- Mange turer i parken

- Mange kafe-besøk

- Deltatt i musikkgruppe

 

Fikk ikke tid til:

- De mange håndarbeidsprosjektene jeg skulle kose meg med

- Bøkene jeg skulle lese

- Baking og matlaging (liker å lage mat)

 

Husarbeid har vi hele tiden delt selv om en av oss har permisjon. Vi tenker slik at når vi begynner å jobbe igjen må husarbeidet gjøres på kvelden så da har vi gjort det også i permisjonstiden.

[Anonym bruker]

Det har vært et helt utrolig flott år. Jeg var i utgangspunktet klar for et slit med mye våken-netter og lite sosialt. Men det ble så mye bedre. Jeg var nok litt "isolert" den første måneden, men det var helt selvvalgt, for jeg kunne ikke tenke meg noe bedre enn å ligge i sengen og amme og se på den lille prinsessen.....

Da hun ble 2-3 mnd, begynte jeg å "krible" etter å finne på noe sosialt.... Jeg har vært på en kjempefin barsel-gruppe, vi har vært endel sammen.. Vi har gått på babymassasje (anbefales sterkt!!!!) , baby-svømming, babysang, vært mye på cafè....

Jeg har fått tid til å ta opp igjen ridningen, fått trent endel og vært endel sammen med veninner uten å ha med minsten. Det er flott å ha en mann som stiller opp og tør ta i et tak. Jeg var bla. på jente-julebord en helg da jenta var 7 mnd. det gikk kjempefint, hun var hjemme hos pappa`n.

Jeg ville flyttet til Oslo om det er det du har lyst til, men det skal sies at man trenger ikke bo der for å ha det sosialt... Jeg bor i ei mindre bygd, men har stort sosialt nettverk her, mange veninner som bor her og mesteparten av familien min. Uten de hadde jeg ikke trivdes så godt som jeg har gjort dette året... Misunner deg som har et sånt år forran deg!!! Kos deg!

[Nilla :-) jenter 05/07]

Hei!

 

De 3 første mnd syntes jeg var helt pyton. Tulla var under 2 kg da vi kom hjem og hun hadde kolikk. Uvant og utrygg.

 

Men rundt 4 mnd snudde mye; begynte på barselyoga, barselgruppe, cafebesøk og kunne møte venninner siden jeg ikke ammet lengere (kan jo det selvom man anner da)....

 

Nå er det under 1 mnd til jeg begynner å jobbe og det føles rart. Enkelte dager har vært lange, hvis jeg ikke har hatt noen avtaler og pappaen har vært borte.

 

Jeg anbefaler absolutt Oslo :-) Ett bredt tilbud til småbarnsforeldre, cafeer eller organiserte aktiviteter.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det er kanskje ikke så pent å si det, men jeg har sett rimelig langt etter den kooosen mange opplever med sine små. Vi har hatt det mye vanskelig og pappaen har ikke akkurat trippet etter å bidra til en mere levelig hverdag:o(. Men jeg er så heldig at jeg skal være hjemme et år til, med min lille kjære, og nå begynner ting sakte, men sikkert, å falle litt på plass...

Så bare ta høyde for at barn er nokså forskjellige og prøv å involvere pappaen så mye som mulig.

[Anonym bruker]

Barn er forskjellige og voksne er forskjellige - alt blir hva man gjør det til, som innleggene over viser. Gjorde nok alle de klassiske isolasjons-feilene selv, håper på nr2 nå så jeg kan øse av min egen visdom og gjøre alt riktig på andre forsøk... Eller noe sånt!

[lailali]

Slitsomt, må jeg si. Har en liten gutt som ikke sov første natta igjennom før han var 8 mnd. Da beg jeg også å jobbe igjen. Likte ikke så godt å være hjemmeværende, følte meg litt utenfor verden. Synes ting ble bedre da jeg beg å jobbe igjen. Da tok pappa 1 mnd hjemme.

[Anonym bruker]

Jeg blir fortsatt litt lei meg, jeg, når folk hevder at det er avgjørende hva slags holdning man har til det-å-få-barn-slit, hvordan man takler problemer o.s.v.Selvfølgelig er det viktig, men det er ikke alt man er herre over. Har hatt det rimelig stritt, med en pappa som har tatt ut en uke(!) permisjon og overlatt nesten alt ansvaret til meg, et ikke kjempe-"enkelt" barn, ingen familie eller venner innenfor to t. kjøring, en kronisk sykdom som har blitt verre oppi det hele o.s.v......

Nå begynner ting å løsne, men som nr. en ville jeg nok ønsket meg et større sosialt nettverk, hvis jeg kunne gjøre ting om igjen Så hvis du får det ved å flytte til Oslo, burde du vurdere det.

[Forskeren]

Jeg kan ikke si at jeg storkoste meg, siden vi slet en del med søvn og sånn. Til slutt gadd jeg ikke å prøve å tilpasse meg veslas rutiner, hun fikk være med meg rundt selv om hun kanskje var trøtt. Så fra hun var 3 mnd, var jeg på mor og barn-trening 3 ganger i uka, barseltreff 1 gang i uka og prøvde å treffe venner også. Det var nok ikke min stil å være hjemmeværende, jeg dro ut i jobb da hun var 8 mnd også (pappan var hjemme i 4 mnd). Har lyst på 2 barn, men ser ikke fram til den første tiden (dessverre). Imidlertid trives vi kjempegodt nå, hun er snart 1,5 år og går i barnehage, spiser selv og babler masse - alt er mye gøyere når man kan kommunisere litt!

[Anonym bruker]

Så ser jeg du har fått mange svar. Ut fra det du skriver høres det ut som du er en person som trenger litt fart og er veldig sosial (siden du er redd for å bli isolert).

 

Har ei venninne som hadde mye av de samme motforestillingene som deg og hun sier at hun syntes det var hærlig å begynne å jobbe igjen...

 

Ellers har det som du ser av alle svarene så uendelig mye å si hvordan barnet ditt er ... og hvordan du takler det. Jeg tror det er viktig å ikke tenke på å være "perfekte" ifølge boka dersom det er andre ting som fungerer bedre for dere som foreldre. Der har ofte mødre en intuisjon på hva som skal til.

 

Til slutt vil jeg bare føye til at vi har et lite sosialt nettverk her vi bor. Det har gått helt greit og jeg følte det som en døråpner å få barn ifht det å bli kjent med nye mennesker her på stedet... Jeg tror også at jeg kunne hatt det enda bedre dersom jeg hadde hatt familien min her. Venner er supert, familie er uerstattelig slik jeg ser det. (Men jeg har et utrolig godt forhold til min (og hans) familie da). Men en venninnegjeng som har holdt sammen så lenge som din, ja det tror jeg ikke det er alle forunt å være en del av...

 

Det eneste jeg anser som nokså sikkert, er du ikke vil få så dårlig tid som din mor påstår.. med mindre du får et svært krevende barn og har et svært krevende fra før (les din mann)

[Rasko]

Jeg har to barn, og begge gangene brukte jeg en god måneds tid på å komme meg ut av hiet etter fødslene. De første 4-6 ukene etter fødselene er ikke representative for resten av året, ting faller mer på plass etterhvert. Med andre ord: Ikke ha ambisjoner om kafebesøk og kjempesosialt liv den første tiden.

 

Begge barna våre var veldig rolige som babyer. De sov tidlig natten gjennom og hadde veldig fast sovemønster på dagtid. Dermed var jeg uthvilt om morgenen, og har hatt tid og overskudd til kafe og det jeg ellers har hatt lyst til. Med storesøster gikk jeg fast på babysang, babysvømming og to barselgrupper. Med lillebror har det gått mye tid til å hente og bringe storesøster i barnehagen, men jeg har likevel hatt tid til babykino og barselgruppe.

 

Det at de har hatt så godt søvnmønster, har nok vært avgjørende for at jeg har greid å slappe av og kose meg året hjemme.

 

 

[Anonym bruker]

Jo. Jeg er veldig sosial av meg.

 

Det første halve året skal jeg være hjemme, det andre skal han, mens jeg har praksis til kl. 12 på formiddagen, så vi er heldige med god tid fra ungen er et halvt år. Han elsker unger, er utrolig flink til å ordne i huset og er veldig hjemmekjær av seg. Det er mest det første halvåret jeg tenker på. Hva i all verden skal jeg finne på i hjembyen til mannen min? Det er liksom INGENTING å finne på der. (utenom å jobbe 24-7) Det er ingen parker man bare kan ta seg en svipptur i, man er avhengig av bil, det er kaldt og trist om vinteren og absolutt ikke noe liv å bare gå og titte på. Ser for meg at dagens høydepunkt der er å gå over E6 for å komme til Rema..

 

I Oslo er det til og med spennende å dra rundt hjørnet til ICA, for plutselig står du i kø med Lene Marlin eller så parkerer du sammen med Celina Middelfart +++. På veien er det masser av artige butikkvinduer å titte i, og du vet at hvis du får tid så kan du dra på babykino seinere. Eller så sitter plutselig venninnene mine på et kafehjørnet (alle de 4 nermeste venninnene mine bor og på frogner) Dessuten så er det så myyyye bedre vær!!!

 

Men... Jeg har jo ikke foreldrene mine der da. Han har jo sine i Namsos, og de hjelper sikkert til. Jeg tenker bare: vi må jo kunne greie dette aleine!!! Jaja.. Vi får se.

 

 

[Guttemamma x 3]

Ikke så lett dette.

 

Vi bor i Oslo og jeg synes det er veldig trivelig å ha permisjon her. Mange småbarnsforeldre og lett å bli kjent.

 

Jeg er utflytta Trønder og vi har ingen besteforeldre som kan hjelpe oss. Det er ikke så lett å få venner til å sitte barnevakt for de har gjerne fullpakket timeplan. Men det er egentlig er det ikke noe stort problem. Vi har med Lillemann på det meste.