November: kalde føtter...

[jamaica]

Det har begynnt å gå opp for meg at det faktisk vokser et nytt menneske inne i meg og eg føler litt på kalde føtter overfor alt dette som pågår... Ser på både meg og sambo med nye, mer kritiske øyne og føler vi kommer til kort begge to til å skulle ta oss av et lite menneske...Føler også litt på at livet ikkje blir enklere akkurat og at mulighetene mine skrumpes kraftig inn...Er eg der eg vil være?

[Monica Belinda "høygravid"]

Det å få et barn forandrer livet ditt kraftig og det er jo som regel litt skremmende med forandringer. Men jeg er sikker på at hvis du ikke har vært helt i mot graviditeten din noen gang til nå, vil du glede deg over den lille når den kommer. Jeg var 19år første gang jeg ble gravid og hadde da planer om å ta abort. Hadde ikke så veldig seriøst forhold med barnefaren. Men jeg klarte ikke å ta aborten og tenkte dette skulle jeg klare! Forholdet til barnefaren sprakk når barnet var litt over året og jeg mistet endel venner siden få gjevngamle selv hadde barn. Men jeg startet på studie, fikk venner på min alder med og uten barn. Det er jo slitsomt å kombinere livet med barn og uten barn, men familie og venner stilte opp slik at jeg fikk utdannelsen min ferdig og kunne dra på fest i ny og ne med venner. Jeg angrer aldri på at jeg beholdt barnet mitt, når jeg først hadde blitt gravid. Nå sitter jeg og er lykkelig gift(med en annen enn 1.barn sin far) og venter nr 3. Med både barn nr 2 og nå nr 3 tenker jeg fortsatt som du, er vi klare for en til? Orker vi det? Det vil alltid være en spenning rundt det å få barn vil jeg tro så man kan aldri føle seg 100% klar for en sånn omveltning. Sett deg bare mål du vil klare. Selv om du får barn betyr det ikke at andre drømmer ikke kan bli gjennomført, men det krever kanskje litt mer planlegging og tilrettelegging. Lykke til!

[vims-74]

Jeg synes faktisk det er "fint" at du skriver at du har kalde føtter jeg, det inntrykket jeg stort sett har er at alle som blir gravide er *så* lykkelige og bare går rundt og smiler dagen lang mens de stryker seg over magen og elsker dette vesenet over ALT på jord!

Man kan faktisk føle seg en smule unormal da, når man faktisk begynner lure om man virkelig er klar for dette, og er nervøs for det som skal skje...

Men jeg tror det er sunt, at tanker som dette også kommer til overflaten, det viser jo bare at vi er tenkende, ansvarlige mennesker som helt sikkert kommer til å bli flotte foreldre som kan gjøre akkurat det vi vil,det kreves bare litt mer av oss

Og flott at noen står fram også med sånne tanker! Da føles det enklere å si at man er i samme båt

 

 

[msbu]

Tror nok at mange har splittede følelser til det å være gravid. Selvsagt gleder vi oss over barnet som vokser inni oss, men samtidig er det jo skremmende på samme tid. Overgangen fra å være kjærestepar til å bli foreldre er stor. Livet forandres ganske radikalt, men endringen trenger ikke være større enn man gjør det til selv. Med litt planlegging og tilpassing kan jo minsten være med på ganske mye. Og har man noen som tør være barnevakt til så små, kan man fortsatt ta seg både kinoturer og en fest en gang i blant og fortsatt dyrke kjæresteforholdet.

 

Selv venter jeg nr. 3. Våre barn fra før vil være 6 og 9 år før minstemann blir født. De er nå store og selvstendige, så dette blir som å begynne på nytt, med evt. nattevåk og alt det andre som hører med. Etter å ha kunnet sovet "lenge" i helgene gjennom flere år nå (mens barna har stått opp, stelt seg selv, spist frukt og sett på TV), er det snart slutt på slaraffenlivet, er jeg redd. Selv med 2 barn fra før, og en veldig ønsket huleboer i magen, tar jeg meg selv i å tenke: "er dette rett, ønsker jeg virkelig dette?" Til tross for store omveltninger, føler jeg meg sikker på at svaret er/blir ja. Når kvalmen en gang gir seg, er det lettere å se framover, og etter fullgått svangerskap, er jeg sikker på at jeg gleder meg uendelig til å bli kjent med dette nye mennesket.

 

Når man oppdager at man er gravid, føles 9 måneder som forferdelig lang tid. Men jeg tror vi skal være glade for de 9 månedene svangerskapet varer. Ikke bare trenger babyen tid på å bli ferdig utviklet. Vi, som vordende foreldre, trenger også tid på å venne oss til tanken, og til å forberede oss på den ansvarsfulle oppgaven. Vi modnes nok, uten at vi reflekterer over det.

 

Lykke til!