Hmm..

[TullHøna]

Her kommer enda et dilemma-innlegg!

 

Har funnet ut at jeg er gravid, og aner ikke hva jeg skal gjøre!

Jeg og barnefaren var sammen ca et år før det ble slutt.. Har vært mye fram og tilbake et års tid nå, har prøvd å få det til å funke igjen, men han holder liksom litt igjen!

Men så skjedde jo selvfølgelig det som ikke skulle skje; Jeg ble gravid!

 

Vi fikk jo sjokk begge to, og hans første reakjon var at jeg måtte ta abort, for det ville være det enkleste.. Det står han fortsatt ved, fordi han mener vi ikke kan redde forholdet vårt hvis jeg bærer fram barnet. Hvis jeg derimot tar abort kommer alt til å ordne seg mellom oss, og vi kan heller tenke på barn igjen om et par års tid!

For meg høres dette helt dumt ut, jeg mener at følelsene mellom oss ikke burde bli noe annerledes om jeg er gravid, og jeg mener også at vi faktisk kan klare dette. Vi er jo veldig glad i hverandre, og er jo sammen nesten hver dag..

Men jeg blir så veldig usikker nå, jeg er ikke så sikker på om abort er det enkleste, dessuten så føler jeg at han presser meg litt! Jeg vil jo gjerne at det skal ordne seg mellom oss, men jeg synes ikke det er rett å måtte velge melllom han og barnet..

 

Noen som har erfaringer eller råd å komme med?

Trenger det sårt nå..

 

På forhånd tusen takk!

[Vimsetrollet]

Hei Tøyse-Klara!

Jeg er selv 8 uker på vei, og det var absolutt ikke planlagt. Jeg har tatt en pause i studiene og bodd ett år i hjembygda mi pga sykdom i familien, og gledet meg til å begynne på studier til høsten, og begynne å leve MITT liv igjen, selv om det innebar at jeg måtte flytte fra kjæresten min. Tidspunktet kunne ikke vært mer ubeleileig.

Kjæresten min sa at jeg måtte bestemme, han støttet meg uansett Dermed sto jeg overfor mitt livs vanskeligste valg... Jeg følte at det var som å velge mellom pest og kolera, samme hva jeg valgte ble det feil. Mitt liv eller barnets liv? Tilslutt endte jeg opp med å beholdet barnet, og jeg visste nok hele tiden innerst inne at det var det jeg kom til å bestemme meg for. Jeg tror det hadde blitt helt feil med abort for meg, jeg hadde nok kommet til å slite med det i ettertid. Det rareste av alt var at med en gang jeg hadde bestemt meg begynte jeg å glede meg, det var en utrolig lettelse.

Jeg kan ikke råde deg til verken det ene eller det andre, men for meg var det hvertfall riktig å beholde barnet, og jeg synes du skal gjøre det som føles riktig for deg, Lykke til, håper du finner ut av det!

[Beth]

Vil DU ha barnet? Og greier du i verste fall å ta deg av barnet på eiga hand? Det er først og fremst du som skal leve med konsekvensane, enten du gjer det eine eller det andre. Det høyrest ikkje bra ut at du føler deg pressa... Det finst uansett ingen garanti for at kjærleiken varer, og kanskje er ein abort også ei belasting på forholdet? Abort er uansett ingen lett utveg. Eg trur for eigen del ikkje eg hadde orka å vera saman med ein som hadde pressa meg til det mot min vilje, men du må gjera det du føler er det rette for deg.

 

Lykke til, i alle fall!

 

mvh

[TullHøna]

Da har jeg bestemt meg...

 

Har tenkt og tenkt og tenkt noen dager nå, ingen lett situasjon dette her. Men nå vil jeg beholde barnet!!! Og prøve å redde min store kjærlighet! Hehe..

Tror ikke jeg klarer å leve med en abort på samvittigheten, så da ble valget ganske enkelt. Det er jo litt lettere å angre på en abort enn på et barn man har fått, har ikke hørt om så mange som gjør det så

Om jeg skulle bli alene så har jeg jo fast jobb og egen leilighet osv., så jeg er innstilt på å greie det!

[Vimsetrollet]

Hei igjen!

Da vil jeg bare si gratulerer!

[TullHøna]

Takktakk!

 

Har ikke vært enkelt dette, men jeg håper vi har gjort det rette.. Føler det selv hvertfall!

Begynner jo alt å glede meg;)

[Beth]

Så flott! Håper alt går bra med deg!

 

mvh