Er så redd jeg gjør noe galt..

[Anonym bruker]

Fødte en nydelig gutt for 2 uker siden. Er helt forelsket i han, kan bare sitte å se og se på han i flere timer. Hver kveld de siste dagene har jeg fått vondt i magen og tenker at er jeg flink nok, god nok etc for gutten min. Jeg er førstegangs og det er så mye jeg ikke kan. Eksempel er hvor mye tøy han skal ha på seg inne, ute i vogna eller når han sover. Noen som kan komme med noen indikasjoner på dette. Er livredd for at han skal fryse samtidig som jeg er livredd for at han er for varm. Er så redd det skal skje han noe. Er spesielt redd for krybbedød, og sjekker han flere ganger per natt. Sitter ofte og gråter og vet ikke helt hva jeg skal ta meg til. Prøver å skjule dette for samboeren min. Er dette vanlig.

 

 

[happygrl 23 - liten prinsesse]

Vil tro det er ganske normalt.. føltes sånn ut for meg i begynnelsen også.

 

jenta mi virket litt kald av seg i begynnelsen, så hun hadde på seg ullklær på dagen. du må nesten bare prøve deg fram med klær, og se hva som virker passe varmt. du kan kjenne i nakken på gutten, er han svett der er han for varm.

 

det at du gråter er bare hormoner visstnok, man kan bli veldig nedstemt etter en fødsel. jeg var veldig trist i den første tiden husker jeg, men turte ikke si det til noen. livet er jo "perfekt" da, så hva har man å være trist for? men dette gikk over for meg iallefall, så det går nok over!

 

ønsker deg lykke til.

[holmilla]

Hei, fødte en skikkelig god gutt for snart fire måneder siden, har slete litt med drømmer å depresjon, men du e en mamma, lille gutt treng deg, å æ e sikker på at du gjør en god jobb, når Elias sover ute nu, så har han på seg strømpebukse, body, å en to delt fleece dress, lue å votter, å en voksi pose, men når det begynne bli en sånn 5,6,7 grader så har jeg en dyne å tjukk flecce pledd i bunnen, er du i tvil sjekk ved å kjenne nakken hans, der finn du ut om han frys eller er for varm , han er for varm når han e svett å urolig...det der går seg til, går enda å sjekke han flere ganger når han sover:) føle du at det mye ansvar, får du hjelp av samboeren?? det følte jeg, klarer enda ikke være aleina....

[krokofant666]

Åh jeg føler sånn med deg. jeg også hadde det slik. Det er nok bare hormonene dine som ikke har landet enda, og det tar ei stund. Jeg grein mye den første tiden. Følte jeg overhode ikke hadde kompetanse til å ta vare på et lite menneske. Også kan jeg jo ingenting om unger heller. Ingen yngre søsken, ikke mange venner som har unger heller. Satt og så på tulla i timesvis. Så hang jeg over den senga hennes hver natt for å se at hun pustet. Etter 2 uker var jeg så utslitt av det, at jeg måtte bare legge henne inn på eget rom. Da gikk det så mye bedre for en sover på nåler den første tiden, og våkner av det meste av lyd i fra barnesengen. Den første tiden er vanskelig etter en har født. Det sa folk til meg etter den tiden var over (for meg tok det vel 1-2 mnd før jeg følte jeg hadde roen på jenta mi). Men det var ingen som sa det FØR jeg fødte, så jeg trodde det var JEG som var unormal. Og det var jeg jo ikke.

 

I forhold til klær så kler jeg tulla etter fornuft. jeg pleier enda å tenke (mi er nå 7 mnd), hva er forskjellen på det hun har på seg nå, og det hun hadde hatt på seg hvis det hadde vært 5 minus ute. Hvis det ikke er noe forskjell, har en helt klart tatt for mye på ungen. Kle på gutten din å kjenn etter i nakken hans. Er tempen grei der, er han ok. Han er sikkert veldig kald på føttene og hendene, men det er helt normalt. Bare nakken er god er gutten god:)

 

Du må ha masse lykke til, og det blir SÅ mye bedre om ei lita stund. Det er jo en helt ny person du skal bli kjent med og han skal bli kjent med deg. Helt til slutt; jeg klarte ikke ta i mot gjester den første mnd etter jeg fødte, og spurte sambo hva han skulle lage til middag klikka jeg totalt over at han kunne tro at jeg brydde meg om noe så idiotisk som middag når jeg hadde et barn å tenke på . ler litt av det nå , men det var ikke mye moro da det sto på.

[*jaja*]

Kjære deg. Prøv å slappe av og heller nyte denne tiden. Husker at jeg også var slik med førstemann og når jeg tenker tilbake så kunne jeg ønske at jeg heller slappet litt mer av og koste meg mer med den lille. Det ble så mye unødig bekymring.

Du gjør ikke noe gale når du gjør det beste du kan

Litt praktisk da: kjenn i nakken hvor varm/kald han er. Se hvor mye klær du har på deg selv og vurder ut i fra det kanskje? Ang. krybbedød må du bare prøve å slappe av. Ha han i sin egen seng, la han sove på ryggen, ikke la han bli for varm i sengen.

Kort og godt, bruk sunn fornuft. Og snakk med samboeren din kjære deg. Dere er to om den lille og du trenger hans støtte. Den første tiden er ikke den letteste, men det blir bedre. Prøv ikke bekymre deg så mye, men heller kose deg mer. Tankene dine er nok vanlige, hadde også mye av det samme. Hvis nedstemtheten vedvarer bør du snakke med helsesøster.. Stor klem til deg og gratulerer som nybakt mamma!

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også slik den første tiden. Jeg var så redd jenta mi ikke skulle få nok mat og vekket henne.(veit enda ikke om det egentlig var rett av meg, men hun sov veldig mye og de sa på sykehuset at det var greit at jeg gjorde det slik at hun fikk nok mat..)

Men poenget mitt: hver kveld kom det snikende en slags angst for om jeg hadde gjort alt rett. Og om hun hadde fått nok mat. Og jeg hadde sånn ammetåke at jeg ikke klarte å huske hvor mange ganger jeg hadde ammet den dagen, og da ble jeg helt fra meg. For jeg kjente ikke meg selv igjen. Og jeg begynte å gråte for ingenting og var så redd så redd for den lille jenta mi. Mamma var hos meg den første uka, men det hjalp ikke hva hun sa for å berolige meg. Og bare hun sa om babyen min"du er jo helt svett" eller noe lignende så fikk jeg helt vondt i magen.. Jeg tvilte veldig på meg selv og det var mye tårer de første dagene. Skremmende å bli så fjern!!

 

Men det er HELT NORMALT!!!! det heter barselstårer. Og de kommer en tid etter fødselen. Jeg visste at det var det jeg hadde også, og jeg flirte litt av meg sjøl i ettertid. Men det var reell angst/redsel jeg følte. Det som var så flott var at mannen min, som aldri har tatt i en baby før hele tiden var helt rolig og sa at det kom til å gå så bra, at jeg var så flink osv. Han trøstet meg hele tiden og det hjalp meg veldig at han var så rolig.

 

Det er en fase, og det går over. Det er ikke farlig. Men bare gråt, få det ut. Og etter hvert lærer du å stole på deg selv og slapper bedre av. Det er en intens periode når babyen er nyfødt, man er helt oppslukt.. Det gjør deg til en skjerpet, beskyttende og omsorgsfull mor som vil alt det beste i verden for babyen din!! Prøv å minne deg selv på at Det går bra!!!!

Masse masse lykke til:-)

[Anonym bruker]

Kjære deg. Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i deg. Jeg hadde en vanskelig fødsel og ble syk etterpå, og da jeg endelig fikk komme hjem fra sykehuset satt jeg i en stol og gråt. Jeg var også redd for at jeg ikke gjorde en god nok jobb, hva han skulle kle på seg osv. Det er så mange forskjellige bekymringer for førstegangsfødende, men husk at slik er det for oss alle :-) Alle babyer er forskjellige og trenger forskjellig påkledning. Sønnen min er alltid kjempe varm og derfor kler jeg på han veldig lite klær, noe andre har reagert på, men hvis jeg prøver med mer klær blir han bare svett. Bruk denne tiden til å bli kjent med sønnen din. Hva han tåler og ikke tåler. Og om natten, bruk en sånn en babysafe, så vet du at han sover godt uten å kunne få dyna over hodet eller lignende. Spør på en babybutikk om babysafe :-) Snakk med samboeren din. Dette er en helt normal reaksjon. Ikke hold det for deg selv. Lykke til kjære deg. Du er nok en flott mor!!!