Min setefødsel:) (langt innlegg)

[Gjest]

Dagene flyr avsted, av og til må jeg nesten holde pusten og kjenne ekstra godt på denne berusende, deilige følelsen; et nytt barn, en ny tilværelse. Jeg er så takknemlig for disse vidunderlige gavene jeg har fått.

 

Jeg var engstelig i forbindelse med den forestående fødselen, dette fordi jeg skulle føde i sete og fordi første fødsel var en heller vond opplevelse. Dengang langvarig fødsel, mislykket epidural (ble lam i hele underliv og venstre fot), lite empatisk jordmor og sur barnepleier som ikke gjorde forsøk på å skjule at hun var lei av å støtte foten min under fødselen, det var ingen fotstøtter tilgjengelig på det tidspunkt.

Men jeg hadde et lite håp om at fødsel nr to skulle bli en bra opplevelse,hadde lest om positive setefødsler og jeg håpet så inderlig at jeg skulle få slippe keisersnitt. Babyen så gjennomsnittlig ut i størrelse noen uker før termin, hvis han ble over 4 kg ville det blitt ks. Men 1 av 5 ender i akutt ks og dette engstet meg. Men jeg var så heldig og fikk være en av de fire som fikk føde vaginalt:)

 

Onsdag kveld, tre dager før termin kl 19.45 gikk vannet. Ingen tegn på forhånd, bare den samme harde magen og kynnerne jeg hadde kjent på i flere uker. Det sa "knepp", minte meg litt om et vanlig spark langt der nede, men to sekunder etterpå begynte det å flomme. Jeg ropte på sambo at nå går vannet. Jeg smilte og skalv, det var i gang jo! Ringte fødeavdelinga og jordmoren jeg snakket med måtte sjekke opp hvilke rutiner de hadde ved setefødsler. Litt tidligere var det vanlig å bli hentet av ambulanse når vannet gikk, men de hadde vel funnet ut at det ikke var slik krise. Vi fikk skynde oss å komme. Magen begynte å bli hardere og "krampeaktig", men ikke særlig vonde rier. Jeg ringte barnevakten og sa at nå kommer vi med storebror, han hadde nettopp lagt seg og sovnet, stakkar. Så pakket vi ferdig bager og dro i vei. Hadde økende rier på turen, de var ubehagelige, men ikke vonde akkurat.

Troppet opp på det nye St.Olavs Hospital og fikk tildelt fødestue. Du verden, så flott! En drøm av ei fødeavdeling må jeg si! Så var det jordmora da, ei svensk middelaldrende dame, jeg måtte ta initiativ til å håndhilse. Ikke hilste hun på sambo en gang da han kom etter noen minutter senere. Husket ikke navnet mitt heller. Virket som om yrket hadde begynt å kjede henne. Dagen etter hadde jeg fått ny time til vekstultralyd for å sjekke at babyen ikke var oversteget 4 kg (grensa for ks ved seteleie). Jeg sa at jeg måtte få denne undersøkelsen nå, symfysemålet hadde klatret godt over den grønne streken også. Hun bare kjørte over meg og sa at "vi har da hatt setefødsler før her på sykehuset!"

Men legen kom av seg selv og målte babyen til ca 3,5 kg. Denne legen skulle være med under hele forløpet og ta imot barnet til slutt.

Riene tok seg opp og kom med 4-5 min mellomrom, men var absolutt overkommelige. Det blir vel værre, tenkte jeg, hehe. De stundene sambo og jeg var alene på rommet, surfet vi på nettet og så tv fra skjermen over senga.

Så var det denne jordmora da, jeg hadde håpet på en god og snill jordmor. Kom plutselig på at det er jo snart vaktskifte, jippi:) Spent på hvem som kommer da. Og det varmer inni meg når jeg ser for meg den herlige jordmora som kom inn og skulle være hos oss den natten. Hun var også svensk,mellom femti og seksti et sted,

varm og god og trygg. Herlig! Legen kom inn med jevne mellomrom og kl 22.30 sa hun at jordmora måtte sjekke mormunnsåpning. Pga infeksjonsfare var det nødvendig å vente såpass lenge. Vi ble så kjempeglade da jordmor utbrøt "4 cm"! Sist gang lå jeg med kjempevonde rier og ble målt til 1-2 cm etter like lang tid. En bekreftelse på at flergangsfødende oftest føder raskere enn første gang. De neste 4 timene tok riene seg kraftig opp, selvfølgelig,og i tillegg slet jeg slet med bekkenløsningssmerter i baken og nedover hoftene. Jordmora tok fram lystgassen mellom to rier og ba meg øve på å bruke den, bad meg ta et dypt innpust med munn og nese. Dette resulterte i spontant latteranfall og jeg ble skikkelig full på få sekunder. Sambo og jordmor lo godt de også, jeg måtte be jordmor skru ned % lystgass, ble jo nesten litt flau;)

Jeg pustet og jobbet meg gjennom riene og varierte med å ligge i seng og over sakkosekk. Det gikk jo veldig bra lenge, men så tok de seg opp til det mer uoverkommelige, jeg tok tak i lampa over senga, veivet med armene i sakte bevegelser, viftet bort sambo når han nærmer seg for å stryke meg. Klarer ikke at noen tar i meg når det er så vondt, ikke engang den jeg elsker. Jeg merket jeg mistet kontrollen mer og mer, og jeg sa det. Ved setefødsler anbefaler de epdural, men jeg ville prøve å vente i det lengste i hvertfall, var så redd for at den skulle virke som sist gang. Kl var rundt tre og det ble gjort beskjed til anestesilegen, han kom etter tre kvarters tid. Epidural ble satt og et kvarter etterpå "var jeg i himmelen". Ble svært nummen, følte meg elendig, som ved en kjempeinfluensa, måtte støttes mot toalettet. Men så fikk jeg og sambo en time for oss selv, vi duppet av og det var så utrolig deilig. Da jordmor kom tilbake tenkte jeg med meg selv at nå starter siste etappe og angsten krøp innover i brystet mitt. Glemte forresten å si at litt tidligere ble det lagt på en elektrode på stumpen til babyen. Pulsen hans var fin og jevn hele tiden.

Riene ble etterhvert svært vonde igjen, men jeg kjente dem bare i nederste del av underlivet, så epiduralen gjorde jobben riktig denne gang og lykkelig var jeg for det:) Litt over kl 5 var det 10 cm åpning og legen og jordmor spurte om jeg kjente at jeg måtte trykke, dette kjente jeg svært lite til, men det presset mer og mer på endetarmen. Det er vel på dette tidspunkt man merker mest forskjell på hodefødsel og setefødsel, den myke rompa gir ikke samme press i de siste riene.

Alle som skal være til stede tropper opp, to leger, en barnelege, en ekstra jordmor, en sykepleier og to barnepleiere. Det er fullt i rommet, men det hefter meg ikke. Nå skal jeg presse for harde livet, nå vil barnet vårt ut. Riene er litt lite effektive og de skrur stadig opp dryppet, til min store fortvilelse. Det er vondt og det er vanskelig å trykke, jeg er redd og sier flere ganger at jeg greier ikke dette. Det verker som besatt i baken og hoftene og jeg klager "rompa mi" om og om igjen. De instruerer meg før hver ri hvordan jeg skal bruke kroppen for å presse mest effektivt. Den gode jordmora stod ved hodet mitt og jeg husker hun sa "du måste bli ærrj, du måste bli ærrj!" Jeg tenkte mellom to rier at nå er det snart over, men det føltes uoverkommelig å komme så langt. Mot slutten begynte pulsen å stige en del hos den lille og det ble litt hast.

Sambo roper høyt til meg at han ser rompa og heier og skryter hver gang den glir sakte lengre ut for så å forsvinne litt inn igjen. Jeg ber han dempe seg, blir litt for mye for meg;) Men alle snakker og roper om hverandre, skryter og pusher meg så til de grader. Det hjelper jo også da. Så ser jeg en liten blågrå avlang klomp som henger ut av meg, hodet er fortsatt inne. Jeg blir så oppskaket og sier "stakkar liten da, lever han??" Jada, nå skal hodet ut på neste ri. Og da kom kreftene men absolutt ikke aner at man har, jeg ga alt og hodet kom ut på en to tre. Tanga som lå klar på det grønnkledde bordet ble ikke brukt. Lille gutten vår var ute, apgarscore på 8-9-10! Litt slapp, veldig blå på rompa, ellers helt i fin form. Hodet var helt rundt. Han var og er helt nydelig, akkurat som broren sin:) 3670 kg og rundt 53 cm (kunne ikke måle før to dager senere). Min kjære og jeg gråt og jeg sa flere ganger i gledesrusen "jeg klarte det, jeg klarte det." Fødselen gikk over all forventning, den var en fantastisk opplevelse. Har lyst på flere barn jeg, blir trist og lei meg ved tanken på at vi kanskje ikke skal ha flere. Tårene triller nå også. Så vakkert og vidunderlig det er.

Nå vil vår herlige lille Phillip ha pupp. Takk for at dere gadd å lese:)

 

[Petronella♡mor til to]

Godt å høre at det gikk så fint. Blir nok muligens setefødsel på meg også, men har ikke avgjort om det blir det eller KS. Skal på kontroll i morgen igjen, da er jeg 36 uker. Valgte KS sist gr seteleie, men er allikevel ikke helt sikker på hva jeg gjør. Får bruke disse siste ukene til å bestemme meg. Det hjelper i alle fall å lese sånne fødselshistorier, så takk til deg som deler den med oss ))

[cathy- 80]

Hei..

Spennende å lese din historie. Godt alt gikk bra og du hadde en fin fødsel.

Jeg er i uke 36 og skal på kontroll på sykehuset til fredag for å ta noen mål ol da fosteret ligger i seteleie. Blir spennende å se. Ønsker vel i utgangspunktet å føde vaginalt, menblir vel litt klokere på dette til fredag.

Du må kose deg videre med gutten deres.

KLem

[everonic fikk en prins 07.06.]

Vil først og fremst gratulere dere så mye med lille Phillip. Godt å lese om en setefødsel som gikk så utrolig flott.Eg venter en i seteleie sjøl om ca 14 dager! Gikk du noe over termin??

 

Lykke til videre og kos deg med nurket

[benedicteh]

Tårene begynte å trille når jeg las dette og jeg så for meg den blå stumpen til sønnen din, og så plutselig for meg min egen kommende fødsel og en blå jentestump.. Og jeg kan levende forestille meg hvordan det var at folk sto og heiet rundt deg.. Akkurat det har jeg gitt min samboer om å ikke gjøre. Har lett for å bli sint av "gode" råd han egentlig ikke vet noe om... Men kanskje viser det seg at jeg trenger det..!!?

 

Jaja, jeg har termin i dag og etter å ha lest din fødselshistorie gleder jeg meg enda mer!!! Takk for at du delte den!!