Hva med troen?

[Vibeke28(fått to jenter)]

Har dere den enda? Troen på at dere en dag skal lykkes og få bli mamma'r ( og pappa'r)?

 

Jeg tenkte på det i stad.. nå er det 6 dager til ikm, og jeg planlegger allerede neste pp.. hehe.. så jeg spurte meg selv.. har jeg virkelig mistet troen? Men jeg har jo egentlig ikke det.. noen dager føles alt helt svart ut.. men altså, hvem har ikke slike dager?

 

Noen som tenker sånn?

 

Klemmer fra

[Spirevipp med go`gutten]

Jeg har langt ifra mistet håpet på å få bli mor, og er sikker på at samboeren min blir far til våre barn :-) Jeg stiller aldri spm til meg selv og lurer på OM vi kan bli gravide, det er bare et spm om tid. Enten så karer vi det selv, eller så må vi få litt hjelp.

 

Når det er sagt, så er jeg også ei sånn som planlegger neste pp lenge før den er der. Ikke fordi jeg har mistet troen på å bli gravid, men fordi det har blitt en vane å få mensen hver pp, så da forholder jeg meg til det. Den dagen jeg får + på gr.testen kommer jeg til å lure på hva i f... vi har gjort... hihi :-)

 

Alle har vi nok noen dager som er bedre enn andre, og motsatt, det viktige syns jeg er å holde motet oppe :-)

[snøfilla - mamma til 2]

Tja..... Etter at ingen av de 18 eggene som ble hentet ut ved vårt første IVF ble befruktet, så er det nok ikke mye tro igjen her i gården. Ikke håp heller.

 

Det er nok letter å bevare troen for dere som er unge og har barn fra før, for dere vet jo at dere kan få det til.

 

:-)

[Gjest]

Helt ærlig??? Nei.. jeg tror aldri jeg blir gravid jeg,....ikke med ivf eller med noe..håper i det lengste...

 

 

[Sushi]

Joda, her i gaarden gaar troen absolutt opp og ned. Skal ta blodproever paa selveste 17. mai paa sykeshuset. Er spent paa om EL har funnet sted. Har ikke greid aa paavise EL med tester, men saa maa det sies at de stripsene aldri slaar tydelig ut hos meg. Saa umulig aa si. Jeg slapper vel litt bedre av naa som mannen min ogsaa begynner aa bli litt mer positiv til adopsjon, hvis alt annet ikke funker. Det jeg fester mest haap til naa, er akupunkturen og fotsoneterapien. Syklusen er iallefall blitt langt kortere enn det den har vaert (35-40 dager). Tar en dag av gangen.

 

[Steinbukk77]

Her er troen ganske stor akkurat nå.

 

Sliter selvfølgelig med den siste senaborten i uke 22. Men de har jo antagelig funnet en feil med blodet mitt som kan medisineres med blodfortynnende. Og da vil det kanskje gå bra neste gang.

 

Og ettersom jeg fikk full klaff med pergotime forrige gang, så ser det kanskje mulig det ikke tar alt for lang tid å bli på veien heller .....håpe håpe...

 

Så ja...troen er i behold. Gusjelov.

Gleder meg til samtale på sykehuset om fire uker.

[kanskjesnart..v/ hjelp av ivf?]

Jeg klarer ikke å se for meg at jeg blir gravid, men jeg har vel ikke mistet troen siden jeg prøver og prøver....

[superfornøyd m nr 2 på vei]

Jeg tror jo at det kommer til å funke en dag, men jeg kommer til å bli skikkelig overrasket når det først skjer. Har blitt så utrolig vant til at den ene pp avløser den forrige...

 

[lengsle]

Jeg har visst siden jeg var ganske ung at det kunne være vanskelig for meg å bli gravid, men jeg har liksom aldri trodd på det. Jeg har fortrengt det og bare ventet til alt er perfekt.

 

Nå er jeg helt klar for å bli gravid og merker at angsten kryper oppover meg innvendig. Jeg går med den angsten hvert minutt hver dag for at jeg ikke skal bli gravid. Jeg ble gravid en gang, men mistet det, så ble jeg enda mer stresset pga ifølge PCOS er det større sjangs for SA.

Venner og sånn sier at det er sikkert derfor det aldri går (fordi jeg stresser). Og at om jeg bare slapper av så blir jeg gravid med en gang- sånn som dem. Så jeg prøver å slappe av.Og jeg prøver å tro. Men det blir jo en krampeaktig form for tro!

[M m/baby i magen]

troen ja....

jeg vet ikke helt lengre, har vel mistet troen på å klare det selv i hvertfall, etter et og halvt år med prøving uten resultat, håper jeg at vi kan få det til med hjelp.

 

Men jeg kan ikke se for meg at jeg skal bli gravid

 

...så var det samboeren da som ikke vil adoptere...

 

...men siden jeg har søkt hjelp nå...så er det vel et ørlite håp inderst inne hos meg et sted.

 

Hvordan klarer dere å holde motet oppe???

[Gjest Bjørnen Collargol]

Jeg har troen fortsatt selv om det begynner å bli veldig lenge siden jeg slutta på pillen....

Hadde veldig angst for at det ikke ville gå, men (vet at det helt sikkert er noen som ikke tror på det, men...) vi hadde 2 damer i huset vårt pga. av en del episoder i huset. Noen som gikk igjen i huset... Hun ene damen sa plutselig til meg at jeg trengte ikke være redd for å miste neste gang for hun hadde allerede sett et barn på det ene soverommet vårt. Og hun ga meg beskjed om at jeg kunne slippe angsten for det jeg var mest redd for, for det ville ikke skje :-) Hun har ingen som helst peiling på hva som har skjedd med meg.

 

Fikk også litt healing etterpå og jeg fikk 3 skikkelig gråteanfall. Har tenkt i ettertid at dette kanskje var sorgen over de 3 barna jeg kunne hatt nå. Tenker fortsatt på de og savner det, men sorgen har blitt mye enklere å takle etter dette.

 

SÅ svaret på spørsmålet ditt er: JA jeg har troen på at jeg skal bli mamma, men når og hvordan vet jeg ikke!

 

Klæm

[Hjemmemamma_for_tiden]

 

Jeg har ei jente på 4 fra før (JA, jeg er verdens heldigste!) , men har slitt siden sept 04 med nr 2. Problemet er at jeg har mistet mellom uke 12 og 16 i MA.

 

Men JA; jeg ikke bare tror, men VET at jeg skal bli mamma igjen, en eller annen gang og på en eller annen måte.

 

Dersom vi ikke klarer det selv, skal vi enten adoptere eller bli fosterforeldre til et lite barn (har erfaring som avlastningshjem til et søskenpar).

 

Dette er grunnen til at jeg faktisk er ganske avslappet nå, mye mer enn da jeg strevde for bare 7-8 mnd siden. Har forsont meg med at ting tar tid, barn kan ikke bestilles, MEN vi SKAL bli foreldre igjen på en eller annen måte fordi vi VELGER det. Dette er vårt utgangspunkt i babylage-prodjektet vårt...

 

Klem fra