Kan noen trøste en bekymret mamma?

[januarmamma25]

Jeg fikk en jente i januar, født i uke 28+1. Hun ble født for tidlig fordi jeg hadde en såkalt placentaruptur, som fremkalte blødninger og premature rier. Hun veide ca. 1150 g. og var 38 cm. Lå med cpap ca. en uke og i kuvøse en måned. Hun feilte ingenting og vi hadde et komplikasjonsfritt sykehusopphold. I uke 35 fikk vi reise hjem. Nå har det gått over tre måneder og hun veier 4 kg. Alle kontroller som syns- og hørselstest, fysioterapi, ultralyd av hjernen osv. tilsier at alt er helt fint.

Allikevel sliter jeg veldig med å "fordøye" alt som har skjedd. Jeg føler at det er min skyld at hun ble født så tidlig, og går hele tiden rundt og lurer på om jeg kunne gjort noe anderledes under svangerskapet. Jeg klarer heller ikke å legge vekk alle tankene om hvordan det vill vært å gå gravid i 40 uker og er vedig lei meg fordi det ikke ble slik. I tillegg til dette så er jeg utrolig bekymret for datteren min. Det går ikke en dag uten at jeg blir nesten syk av bekymring for at det plutselig skal skje noe med henne, at legene finner noe galt som de hadde oversett osv. Jeg føler at dette snart gjør meg gal, og det er i ferd med å ødelegge forholdet til samboeren min, som ikke forstår hvorfor jeg er så bekymret og deprimert. Jeg klarer ikke å legge disse tankene vekk, til tross for at jeg gang på gang blir fortalt at hun er helt fin. Jeg føler meg så egoistisk, som bare tenker på min egen "depresjon" og ikke klarer å bare tenke på at jeg har fått en nydelig datter. (Jeg er selvfølgelig utrolig takknemlig, men klarer ikke å slappe av og nyte det.)

Jeg kunne skrevet om dette i timesvis..Men det jeg lurer på er egentlig om noen av dere andre har hatt liknende reaksjoner? Og kommer det til å gå over etterhvert?

Håper på svar og gode råd som kan hindre meg fra å bli helt gal..

[§iris§]

jeg forstår deg veldig godt.. selv har jeg to premature barn.. det er vel en slags reaksjon som du må bare gjennom.. du har vært gjennom noe som er dramatisk uansett hvor pramaturt et barn er.. uansett om alt gikk og går bra så er det en tøff tid.. jeg vil si at det er viktig for dere å snakke om bekymringene.. deg og samboeren din.. det kan være at han har en reaksjon han å.. for det ble vel et sjokk for dere begge.. men jeg vil tru at det går over.. bare ta tiden til hjelp.. og snakke om det..

 

bra at alt går bra med din jente da. og alt kommer vel til å gå bra å skal du se! selv har jeg ei som ble født i uke 27 som blir et år snart.. så er det bare å spørre om råd inn her.. for det er mange ov oss:)

[Mummimamma - med 2 mummitroll]

Hei! Kjenner meg så godt igjen i det du forteller om deg og dine følelser. Jeg har også et prematurt barn, en gutt født i uke 28+2. Han har det vært masse ekstra med, komplikasjoner som har med prematuriteten å gjøre. Jeg fikk svangerskapsforgiftning og han måtte forløses med keisersnitt 12 uker før treminen. Alt skjedde så fort, både med meg og med han den første tiden. Jeg fikk ikke tid til å bearbeide det at jeg hadde vært veldig syk, noe som var hele årsaken til at han ble født fortidlig. Han var mye syk i starten og at vi måtte være på sykehuset de første 4,5 mnd hans. Jeg fikk også en kraftig reaksjon en stund etter at han ble født, tror den kom da han var ca 6 mnd. Hadde stor skyldfølelse for sønnen min og alt han måtte gjennom og at alt var min feil. Skjønte etterhvert at dette kunne jeg ikke ordne opp i på egen hånd.

Gjennom sykehuset (barneavdelingen) der vi hører til ble jeg henvist til en kommunal psykolog. Psykologen er en del av et familieteam i min kommune, som nettopp kan bidra med hjelp til problemer som har med barn og familie å gjøre. Fikk utrolig god hjelp derfra og var i kontakt med psykolog tre, fire ganger i løpet av de neste seks mnd. Jeg visste jo hele tiden hva problemet var, men trengte "bare litt hjelp" til å sortere tankekaoset jeg hadde i hodet mitt. Møtte også liten forståelse fra mannen min ang mine tanker og følelser. Hadde bra utbytte av denne psykolog-hjelpen. Jeg vil bare anbefale deg å ta kontakt med noen som kan henvise deg videre, f.eks. til psykolog. Det er ikke bare bare og skulle ordne opp i dette på egen hånd.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Det tok lang tid for meg å fordøye alt og det slet skikkelig på forholdet vårt en stund fordi jeg brukte mye lengre tid enn ham på å komme "over" det som hadde hendt. Gikk også å funderte på om det kunne vært min skyld, selv om legene og alle sa at det ikke var det. Det eneste jeg kan si som trøst er at det blir bedre etterhvert. Når det har gått litt tid kommer det så mange gleder barnet som overskygger den vonde starten. Men man vil nok alltid være litt sår ift dette. Dersom du føler at du ikke klarer å glede deg helt over barnet ditt vil jeg anbefale deg å snakke med helsesøster. Det finnes psykologer som er spesialisert på fødselstraumer o.l. som kan være gode å snakke med. Det kan være godt for deg for å få bearbeidet det hele, men også for å slippe å få dårlig samvittighet for at du ikke klarte å nyte den første tiden med barnet ditt. Selv har jeg problemer med å huske hvordan barnet mitt var de første månedene, jeg kan se på bilder uten at jeg føler at jeg husker at det var slik han var osv Det er ingen god følelse. Ønsker deg masse lykke til fremover!

[*Maggi*]

Vi fikk en jente i uke 27 + 2 for 2 år og 8 måneder siden, hun måtte tas med keisersnitt da hun ikke lenger la på seg i magen - veide 650 da hun kom og var 33 cm.

Tiden på sykehuset gikk ganske smertefritt, jeg var i godt humør og jenta vår klarte seg bra. Fint gikk det også den første tiden etter at vi kom hjem fra sykehuset. Etter noen måneder hjemme kom reaksjonen; jeg begynte å sove dårlig, sove 3 - 4 timer for deretter våkne og bli liggende våken og bekymre meg om alt mellom himmel og jord (jeg bekymret meg ikke om datteren vår, men om alt mulig annet). Ble småsprø av lite søvn, og gikk rundt som en zoombie og var utav meg og lei meg hele tiden. Alle små utfordringer ble problemer store som hus, og jeg følte rett og slett at jeg ikke hadde overskudd til noe som helst lenger.

Jeg nevnte dette for helsesøster da jeg var på kontroll med jenta vår noen uker etter at det verste hadde satt inn, og hun tok kontakt med fastlegen min og ordnet en rekvisisjon for å få meg til Nic Waals institutt i Oslo. Der måtte jeg vente noen uker på å få time, og i mellomtiden opplevde jeg at bare det å ha fortalt det til noen (andre enn samboeren som hadde vansker med å skjønne hva jeg gikk igjennom) hva slags tanker jeg hadde og hvordan jeg hadde det, gjorde at jeg fikk det litt bedre. Jeg snakket med en psykolog på Nic Waal kanskje 5 - 6 ganger, og det hjalp meg utrolig mye - jeg fikk rett og slett hjelp til å sette tingene litt i perspektiv og ta tilbake søvnen.

Jeg fikk også sovemedisiner av legen, men disse ville jeg vente i det lengste med å bruke, har ikke helt sansen for å bruke slike preparater om jeg ikke er helt nødt. Hadde søvnproblemene fortsatt, ville jeg absolutt vært nødt til å bruke dem; jeg satt og sov mens jeg ga datteren vår mat på formiddagene. Må si jeg har fått et helt annet syn på de som sliter med psykiske problemer etter dette, fått mye mer forståelse for hva de går igjennom.

Jeg er som regel en positiv optimist, men likevel skjedde det meg. Jeg er ikke i tvil om at det var en reaksjon på den traumatiske opplevelsen det er å få et prematurt barn, selv om det gikk bra med henne.

Mitt råd er; gå til helsestasjonen eller til fastlegen din og fortell hvordan du har det. På noen helsestasjoner finnes det også ressurser som du evt. kan prate med, eller få fastlegen din til å skaffe deg en psykolog-time raskt. Kanskje kan du henvende deg til sykehuset hvor dere var innlagt også, kan være at de har noen du kan snakke med.

Lykke til, ikke bebreid deg selv for den tidlige fødselen, og få pratet med noen så raskt det lar seg gjøre. Det går over, bare du får litt hjelp på veien!

[januarmamma25]

Tusen takk for svar og gode råd. Det er så utrolig deilig å vite at det ikke er unormalt å ha disse følelsene. Det vil sikkert hjelpe å snakke med psykolog el. lignende, men det er veldig uvant for meg å behøve noe slikt. Er også ganske så optimistisk og glad av natur, men nå er det alltid noe som gnager i brystet...Godt tips å snakke med helsesøster- det skal jeg virkelig vurdere. Har faktisk snakket veldig lite med noen om alle disse følelsene. Pleier å være veldig åpen om problemer jeg har i livet ellers, men ikke om dette. Orker ikke at det skal bli noe fokus på at ikke alt er helt topp eller at noen skal få en grunn til å "sladre" om hvor vanskelig det er med oss, og stakkars dem osv.... Samtidig er det heller ikke lett når folk da skryter av hvor flott jeg har taklet dette. Hvis de bare visste hvor dårlig jeg takler det inni meg...

Er egentlig også litt redd for å søke hjelp, fordi jeg har en ide om at jeg vil bli skuffet hvis de ikke forteller meg det jeg vil høre og at det dermed aldri blir bedre. Ønsker jo bare å få bekreftet igjen og igjen at alt kommer til å gå helt bra, men det kan dessverre ikke noe annet enn tiden vise...

Dette ble veldig rotete. Vil gjerne ha flere råd og historier, hvis noen har noe å fortelle. Det hjelper veldig. Må også understreke at jeg er veldig glad og takknemlig for at alt har gått bra så langt og for den nydelige lille jenta vår. Jeg prøver å ikke bare tenke på meg selv, men det er faktisk ikke så lett å legge vekk disse følelsene. Men det vet jo dere som har vært i den samme situasjonen!

God natt:)

[*Maggi*]

Ikke vær redd for å snakke med noen! Hovedsaken er ikke at du skal få bekreftet igjen og igjen om at alt kommer til å bli helt bra (det har du jo fått allerede uten at det går helt inn), men at du skal komme ovenpå igjen og selv greie å tenke de positive tankene. Du vil helt sikkert få disse forsikringene nå også, men det hjelper lite hvis du ikke vil ta de til deg.... Du fortjener å ha det bedre, så la noen få lov til å hjelpe deg på vei: ) God natt : )

[Gjest]

Hei, vil bare fortelle at jeg fikk også en jente i januar, født i ike 27+6

Hun var 1230g og 37cm da hun ble født. Hun lå et døgn i respirator og 5 dager på c-pap og tre uker i kuvøse, vi fikk også reise hjem i uke 35 :-) og hun er nå litt over fire kilo.

Hun har/har hatt en åpen ductus og to små hjerneblødninger ellers så har alt gått på skinner for henne. Vi nyter tiden etter vi har komt hjem og priser oss lykkelige fordi vi fikk beholde lillejenta vår og at alt gikk veldig godt. Tenker at hun kom så tidlig fordi hun ikke hadde det så godt i magen og at hun ikke kunne være der lenger(fødselen startet helt uforberet med rier, kom oss så vidt på sjukehuset)

Selv om jeg ikke sliter med det samme som deg er det jo artig av vi har to like gamle jenter, så om du vil maile meg er adressen [email protected]