Glede og sorg....

[Anonym bruker]

Jeg er kjempe glad om dagen men også veldig trist. Jeg er gravid i snart 22 uke. Jeg og søsteren min ventet nesten barn samtidig. Hun mistet for 1 mnd siden, pga et ubefruktet egg og at hun hadde tvillinger. Det ubefruktede egget laget blærer som forgiftet barna hennes. Hun måtte fjerne barna siden de var døde av forgiftningen. Hun er i sorg, men vil ikke innse det selv tror jeg. det er en svakhet for henne. Jeg har sett henne 2 ganger siden dette. Hun prøver å unngå meg, og jeg lar henne få tid på seg. Skjønner at dette er trist, men jeg synes dette blir også dumt fordi hun skal bli tante for første gang. Hun ble ihvertfall lei seg da hun hørte at vi skulle ha ei jente. Det var det hun ønsket seg. Jeg føler meg så lei meg og slem som har en voksende mage, fordi det blir vanskelig å vise gleden enn har selv over sin voksende mage. Hun har ikke snakket med meg siden ultralyd. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg gjøre som nå, la henne få tid? Jeg har prøvd å snakke med henne om dette, men hun tuller dette bort.

[kula 291011]

det er ikk lett nei, vet ikke selv hva j ville gjort, ville vel latt henne få litt tid nå.. tid er det eneste som hjelper...

[Gjest]

Skjønner godt at dette er vanskelig for deg. Jeg har selv en niese som nettop aborterte, selv er jeg gravid i uke 18. Heldigvis har min niese ikke reagert som din søster, tvert imot har vi snakket veldig mye om aborten hennes. For å lette situasjonen, har jeg valgt å ikke snakke med henne om min graviditet etter at hun mistet sin spire. Vi har heller fokusert på hennes situasjon, hun har naturlig nok hatt et stort behov for å snakke om det som skjedde henne. Hva med å skrive et brev til din søster? Og be henne om gjerne å svare i brevsform tilbake? Kanskje er det lettere for henne å uttrykke seg skriftlig?

[Gjest]

Jeg har prøvd å snakke med henne om dette. Hun har snakket mye om det som har skjedd, men fleiper det bort. Hun er for stolt til å snakke med meg om det. Hun er sykepleier selv og vet og kan alt om dette sier hun. Men jeg forstår det slik at hun takler ihvertfall ikke sin egen sorg veldig bra, Hun er en hard nøtt. Hun snakker med pappa om dette, og gråter til han. Hun kommer med kvalme kommentarer til meg om hvor stygg jeg kommer til å bli. Jeg svarer ikke på dette, fordi jeg skjønner hun har det vondt. Men hun skjønner ikke at jeg blir lei meg. Hun er 4,5 år eldre enn meg, og jeg skjønner at kanskje hun aldri kommer kanskje til å godta vårt barn, eller hennes tantebarn... Jeg er kanskje litt stygg nå, men av og til virker det som hun krever veldig mye oppmerksomhet...

[Steinbukk77]

HEi på deg!

 

Jeg vet ikke om jeg kan komme med noen gode råd, men....

 

Jeg har selv akkurat selv en liten gutt, jeg var i uke 22. Min svigerinne har termin om en ukes tid og jeg skal bli tante for første gang.

Dette er selvfølgelig veldig vanskelig. Det er to ytterpunkter fra dyp sorg til endeløs glede.

 

For meg og min mann, og min svoger og svigerinne har det vært helt avgjørende at vi har snakket sammen. For dem er det jo også kjempetrist at vi mistet, men det er også kjempeviktig at de får lov til å glede seg til sin lille gullklump kommer.

 

Det kan hende din søster sørger hjemme. At det rett og slett er for sterke følelser å snakke høyt om enda. Kanskje hun må bli sterkere før hun kan snakke om de to nydelige barna sine?? Du må la henne få tid på seg. Sorgen kommer, og da er det viktig du er der for henne. Og så må du huske på at vi alle sørger forskjellig.

 

Det kan hende sorgen kommer da hun blir gravid på ny...

 

Har du snakket om dette med dine foreldre? Kanskje de har sett en annen "sorgside" hos din søster enn det hun har klart å vise overfor deg? HUsk også at dine foreldre sitter mellom barken og veden her. De har en datter i sorg og en som er kjempeglad.

 

Vet ikke helt om dette ble til hjelp, men det er iallefall mine tanker rundt tema.

[Steinbukk77]

Feil i første setning:

Jeg har selv akkurat mistet en liten gutt i uke 22.

[Gjest]

Vet at sorgen sitter i lenge. Familien min og vi har støttet henne hele veien. Vært der for henne. Hun tar avstand ffra meg. Det skjønner jeg, men dette vil jo bli ti ganger så vanskelig når barnet kommer....

Jeg har mistet 2 ganger før, tidlig i svangerskapet. Jeg var lei meg da. Hun bare lo av meg og sa at det var jo ingen ting av likevel. Nei det kan hende har jeg svart, men for oss var det leit.... Vi er nok ulike hverandre. Jeg vil støtte henne, men dette begynner å bli dumt. Hun vil ikke komme til foreldrene mine på 17. mai. Hun kom med en dum unnskyldning. Kan hun ikke bare si sannheten i steden for å være så tøff.

 

 

 

[M*A*S*H*]

Jeg tror det er lurt å gi henne tid men samtidig være tilstede, om du skjønner hva jeg mener. Alle sørger forskjellig, og ingen måte er rett eller gal. Vent med å ta opp sorgen til hun selv er klar og kanskje tar initiativ. Det er nok kjempetøft for henne og se din voksende mage når hun selv har mistet. Det kan være en "overlevelsesstrategi" at hun omgår temaet. Både for hennes egen del, og at hun kanskje vil skjerme deg for det vonde og ta hensyn til deg. Det er så mange rare følelser i oss når vi opplever noe sånt. Jeg synes ikke du skal legge noe skyldfølelse i din egen glede, det tror jeg absolutt ikke din søster ønsker heller! Først og fremst ta godt vare på deg selv og din spire, og vær tilgjengelig for din søster uten å presse temaet.

 

Jeg har opplevd å miste selv - seint i svangerskapet - og det virket som hele verden var gravide og lykkelige akkurat da. Jeg måtte skjerme meg en periode fra gravide venner, for jeg taklet ikke hverken mine egne følelser eller deres.

 

Hold ut, og forsøk å holde på gleden din!

 

*sender den klem*

 

 

[Gjest]

Ikke sikkert det blir verre når barnet kommer. Tiden leger jo som kjent alle sår, for alt du vet så kan jo din søster være gravid igjen når din Johanna kommer til verden. Er som kjent mange som blir gravid like etter en abort.

[Gjest]

Tusen takk for mange gode råd. Og trist å høre om deres små dere har mistet. Jeg tar avstand fra søsteren min ang. min graviditet, har snakket med henne for lenge siden, snakket om henne og hennes situasjon. Hun kan ikke bli gravid før lenge. Blir fulgt opp av sykehuset, dette var ingen abort på den måten, men en forgiftning. Så hun kan ikke bli gravid før prøvene viser at hun er helt frisk igjen. Hun har sagt at hun kanskje ikke vil ha barn, og ihvertfall ikke gutt. Jeg prøvde å si at en må være glad for at enn blir gravid og at barnet er friskt, i steden for å være opptatt a kjønnet. Skjønner at dette er veldig vondt for henne siden hun ønsker seg jente, og jeg lillesøsteren skal ha ei jente. Men som sagt her på innlegget. At tiden leger alle sår, men dette kommer til å bli tøfft. Takk for gode råd av alle. skal tenke på dette.

[♥sjiga♥]

jeg skjønner dette er vanskelig for deg. du er lykkelig over å være gravid men denne følelsen kommer ikonflikt med at du også ser din søsters sorg.

 

jeg har ikke noen råd til deg annet enn at du må glede deg over ditt og støtte din søster når hun kommer.

 

grunnen til at jeg sier dette er fordi, jeg selv har en søster, men min søster kan ikke få barn. så hver gang noen rundt henne serlig vi i hennes familie er gravide går hun i gjennom en sorg reaksjon. derfor har jeg skjønt att hvis jeg gir henne nyeheten før de andre så hjelper dette henne hun får tid til å reagere i fred og så kan hun glede segg med oss andre. hun ffår også en reaksjon når barnet kommer. da er mamma der for henne. vi støtter henne så godt vi kan og snakker med henne om hennes sorg. men dette går ikke før hun selv har fått avstand til saken. da er hun moden, da kommer hun.

 

la din søster få ta litt avstand, men vær der hoss henne. ikke la hennes sorg overskygge din glede heller. du har rett til å glede deg over din lykke, men hun har også rett til å sørge.

[M*A*S*H*]

Håper dere finner ut av dette etter hvert. Tiden leger alle sår, men arrene vil nok alltid være der. Søsteren din har sikkert mange bekymringer omkring aborten / sykdommen sin som hun ikke har bearbeidet ennå, hun har jo ikke bare mistet barnet men også blitt alvorlig syk. Det at hun sier at hun kanskje ikke vil ha barn nå, er kanskje en måte å distansere seg og forsøke å beskytte seg mot sorgen. Noen ganger må man bare det, inntil man er sterk nok til å møte den. Kanskje hun ikke er klar før hun blir "friskmeldt" fra sykehuset. Vet jo ikke helt hva slags forgiftning dette dreier seg om, men det høres ut som noe de kaller blæremola. Det er en tilstand som må følges opp og noen ganger må man få behandling, men man blir bra av det!

 

Har du en jordmor du føler god kontakt med? Snakk med henne om dette her, hun kan sikkert hjelpe deg med noen av dine følelser rundt dette.