Fars rolle under fødselen...

[Aga:-)]

Så at det var noen som tok opp dette emnet i en annen tråd, men jeg syntes egentlig det fortjente et eget innlegg.

 

Jeg har født to ganger før, og tenkt før hver fødsel at "dette er vi to om, og dette skal vi jobbe sammen for". De tankene har egentllig forsvunnet som dugg for solen i det riene har kommet. Det har egentlig vært litt rart, fordi pappaen har jo vært så veldig innstilt på at han skal bidra og han skal hjelpe og han skal være skikkelig "med".

 

Når jeg har vært i fødsel, har mine tanker for hvordan andre rundt meg har det forsvunnet litt. Omsorgsrollen og trangen til å inkludere andre har blitt borte, rett og slett (kanskje for første gang?).

 

Jeg har på en måte gått inn i meg selv og blitt der til barnet har kommet ut, og først da har jeg klart å være i et slags fellesskap med andre mennesker. Dette har nok vært litt vondt for faren, men samtidig har han nok også forstått at det er bare slik det er for meg. For at jeg skal klare meg gjennom den vonde tiden, og få hodet til å arbeide sammen med kroppen, har jeg måttet gjøre det på den måten.

 

Har ikke sagt eller gjort noe stygt mot mannen min, som jeg ser en del andre her gjort. Ikke fordi jeg er så snill og grei, men egentlig fordi jeg har nesten glemt at han er tilstede.... På mange måter har jeg nok forholdt meg bare til meg selv (og kanskje jordmoren også).

 

Er det flere som har samme opplevelse, eller er det bare jeg som "kobler ut"?

[Meg med tre små prinsesser]

Dette måtte jeg bare svare på!!!!

Det er som om jeg skulle ha skrevet det selv..... Når fødselen hold på var jeg bare fokusert på meg selv, og min smerte..... Merket ikke om mannen var der eller ikke!!!

[Aga:-)]

Puster litt lettet ut fordi du svarte, trodde kanskje det var jeg som var litt rar...;-)

 

Godt at det er flere som har den opplevelsen..

[*2 Nydelige snupper*]

hmm,trodde liksom at de fleste hadde det sånn jeg.. Det er jo normalt og ikke kunne konsentrere seg så veldig om andre enn seg selv når man har så vondt.

[MammanTilGullene]

Jeg klynget meg til mannen min så han nesten ikke fikk puste. Od deg gjorde jeg gjennom helle trykkefasen, og stort sett gjennom åpningsfasen også. Kan ikke skjønne hvordan jeg skulle ha overlevd uten at han var der.

[Fisk med løvejente]

Jeg er førstegangsfødene så jeg skjønner kanskje ikke helt problemstillingen, for meg høres dere veldig normale ut. Det er vel sånn det må være? Far skal være der for den fødene og det er hennes behov som er viktig og må stå i fokus. Om hun trenger å "gå inn i seg selv" og konsentrere seg om seg selv eller klynge seg til mannen som en livbøye så bør jo han tilpasse seg hennes behov.. Jeg er veldig glad for at samboeren min skal være med selv om jeg ikke hvordan jeg vil reagere på å være i fødsel. Tror kanskje ikke jeg vil like å bli tatt på hvis jeg har vondt for eksempel. Vi snakker litt om dette nå for at han skal føle seg trygg og, men hvis jeg skulle begynne å stresse med hva han følte i fødsel og merket at han blir såret eller virker veldig ukomfortabel tror jeg kanskje det hadde vært bedre at han gikk ut. I denne situasjonen mener jeg at det er en prioritering som skal stå i fokus og det må være hva den fødende trenger, alle som befinner seg på en fødestue må ha det fokuset ellers bør de kanskje ikke være der.

Vi kvinner er så fulle av empati og forståelse for alle rundt oss ellers, når vi føder må vi få lov å være 100% egoistiske synes jeg.

 

[Gjest]

Jeg vil ikke si at jeg kobler ut. Det har aldri slått meg at jeg skal inkludere far aktivt under fødselen. Jeg føder og får den hjelpen, eller ber om den hjelpen jeg trenger til det, tenker jeg. Far sa i hvert fall at det var det største han hadde vært med på etterpå, så jeg tror ikke han følte seg eksludert. Jeg trengte ham jo hele tiden. Han hjalp meg å stå og gå og bare være der og fortelle hva som skjedde. Nå er det snart en måned til termin og jeg har instruert far nøye om hva jeg vil skal være annerledes denne gange. Føles veldig godt å ha noen som man er helt trygg på og som kan formidle hva jeg trenger om jeg ikke skulle orke det selv. Når det er sagt misunner jeg de som klarer å koble ut alt og bare konsentrere seg om fødselen. Skal prøve å være mer fokusert denne gangen.