Oktober: Lei meg

[Nicita73]

Jeg leser alle disse glade innleggene, og hvor høyt dere elsker spirene deres, hvor lykkelig dere er som gravide. Tror jeg har havnet inn i en liten depresjon jeg,klarer ikke glede meg over dette, og jeg får så dårlig samvittighet ovenfor den lille uskyldige gutten i magen min.

Hvorfor føler jeg det sånn? dette skulle jo være den lykkeligste tiden i livet mitt.

Jeg har det helt supert med min herlige samboer (som i går tok meg med til byen og spanderte nye klær, sko, tok meg med ut for å spise lunch) jeg er frisk,babyen er frisk, jeg har en jobb jeg trives med, masse gode venner, og en familie som gleder seg stort over dette svangerskapet, hvorfor klarer ikke jeg å glede meg? Håper virkelig dette går over snart. Snufs.

[kula 291011]

stakar a... fikk litt vondt av deg jeg nå,alle kan ha det tungt til tider.. har mine dager jeg og.. håper dette går over etter litt tid,alle kan føle det slik,noe j og har følt til tider...

[katoes]

Tror nok ikke du er helt alene om å ha det sånn. Har selv aldri følt sånn,men veldig mange gravide tenker mye rart innimellom. Ikke så greit å regjere over disse hormonene. De slår til hos meg innimellom også. Griner over helt tåpelige ting, men klarer ikke la være. Du vet jo egentlig at du har det veldig bra, så dette går helt sikkert over snart.

Håper ikke det varer så lenge da. Går nok bra til slutt skal du se.

Lykke til Nicita73

[Anonym bruker]

Pytt sann da! Sånn er det helt vanlig å ha det! :-) Det er jo først de senere år at spiren i magen gjennom ultralyd og nøye oppfølging av jordmor har fått "personlighet" så tidlig! For de fleste av oss er det tross alt en kul på magen inntil babyen kommer ut, kanskje er denne kulen og det den medfører til og med en "pest og en plage"! Klart det! Det er jo så uvirkelig, så uforståelig, det som skjer! At mange bruker store og pompøse ord tror jeg ikke betyr at de nødvendigvis føler det så helt annerledes enn deg! :-) Ta det helt med ro, det har bare ikke gått helt opp for deg hva som er i gang! Jeg venter nummer tre, og selv om jeg gleder meg, så er jeg tross alt mer opptatt av meg selv enn den lille foreløbig, for det ER vanskelig å fatte, til og med tredje gang! :-) Ta vare på deg selv du, så tar du vare på den lille også! :-)

[guita]

Det går ikke opp og ned for de fleste av oss, tror jeg. Selv fikk jeg dårlig samvittighet da jeg bare ble deprimert over kroppen min som plutselig ble helt "deformert" og ingen av klærne jeg liker passet lenger.. for meg er det litt annerledes nå når jeg har vært på ordinær UL og kjenner spark hele tiden, litt mer virkelig. Men får fortsatt dårlig samvittighet når jeg syns synd på meg selv for ikke å kunne ta en øl, gå ut som før etc.

 

Håper din også er en av disse depresjonene som går over etter kort tid, hvis ikke håper jeg du snakker med noen ganske raskt. Det er noen som havner i en uheldig spiral, og jeg vil ikke at du skal bli en av dem som ikke klarer å glede seg over svangerskapet.. kanskje ikke samboeren din er den riktige å snakke med? Kanskje moren din eller en venninne? Eller jordmor? Som oftest er det ikke mer som skal til.

 

Men ikke la det gå for lenge i hvert fall! Og uansett er jeg overbevist om at du kommer til å bli forelsket i den lille når han kommer ut!! Lykke til!

[Nicita73]

Akkurat nå følte jeg at jeg var den eneste i verden som ikke følte all denne gleden. Takk jenter, dere er så utrolige gode å ha:)

[Morida70]

Hei du,

høres ikke ut som om du har det noe godt akkurat nå. Men, jeg kan trøste deg med at som flere skriver; vi styres mye av hormoner nå!

Jeg har ikke opplevd det du skriver i dette svangerskapet, men hadde det litt på samme måte i mitt første svangerskap for 2 år siden. Men, det var kun en liten periode (ca 3 uker) og når det gikk over var alt bare fryd og gammen.

Det kan jo og hende at du ikke har vent deg til tanken at det faktisk ikke var det kjønnet du "ønsket" deg som ligger der inne. Uansett så er ikke det uvanlig. Har 2 venninnner og en søster som har vært deprimert i svangerskapet pga av de ble "skuffet" over jenta de ikke fikk. Og som de sier, det er mer skuffelsen over deres egen reaksjon, enn at det ikke var forventet kjønn.

Dette går helt sikkert over, og om kort tid kommer du til å tenke tilbake og lure på hvorfor i allverden du var deppa...

 

Lykke til!

 

Klem :-)

 

[Tvinna84]

Hei kjære deg!

 

Vet du hva,Du er ikke alene! Jeg har sliti myyyee med depresjoner hittil! Har på en måte syntes at det har vært ekkelt at et menneske skal vokse inni meg,har hadt enorme humørsvigninger og er blidt utrolig nærtagens! Alle har spurt meg om jeg ikke gleder meg osv,jeg bare jatter med pga det er det alle forventer å få høre. Men jeg har snakket med jordmor om dette,og det har hjulpet meg utrolig mye. Hun har til og med ordnet pshykolog til meg. Godt å bli tatt på alvor!! Har ikke vært noe som helst kvalm,så kan godt hende at jeg fikk dobbeldose med dette! Jeg har hadt en tøff fortid,som har veldig mye med dette å gjøre,som har hentet meg inn igjen i tanker og føleleser! Men,nå de siste to ukene har jeg blidt litt bedre,skal på ultralyd den 18.mai,til jordmor den 22.mai,og pshykologen den 30.mai,tror at dette har hjulpet meg litt pga jeg vet at hjelpen er rett rundt hjørnet!. Håper og tror at jeg kanskje skal forandre synet etter jeg har vært på ultralyd!! Vil jo være lykkelig over dette,er JO det innerst inne, men sliter med å sette det fram i hverdagen min....

 

Hadde vært flott å få høre fra deg,hva du sliter med og om det går bra med deg!

 

Mange trøste klemmer fra Meg:)

[Nicita73]

Ja det er godt å vite at det finnes hjelp, skal til jordmor neste uke, så om det er like ille da, får jeg høre litt med henne om hvordan jeg skal gripe tak i dette.

Jeg må innrømme, med veldig dårlig samvittighet, at det var etter min ultralyd på fredag jeg bare falt sammen, vi var så sikre på at det var ei lita jente, alle rundt oss trodde det, men det viste seg å være en liten gutt, frisk og fin,så jeg burde vært overlykkelig. I steden ble alt mørkt, og nå går jeg halve dagen og har vondt fordi jeg ikke klarer å glede meg over denne lille uskyldige gutten. Herregud, hva er det med meg?

Min samboer har to gutter fra før, han ønsket så veldig ei jente, hadde til og med funnet navn. Han ble litt skuffet han også, men skuffelsen gikk over i glede når han så at alt sto bra til med den lille. Og det regnet jeg med at jeg ville gjøre også. Men våknet dagen etter,bare gråt og gråt. Jeg får ikke sagt nok hvor mye jeg skammer meg.Jeg vet jo at jeg kommer til å bli helt fortapt når dette lille knøttet kommer til verden, han er min første. Håper det går bra for oss begge Tvinna21:)

[Tvinna84]

Ja,er litt godt å bli tatt på alvor! Du har sikkert håpet på å få jente,noe jenter flest ønsker seg. Det gjør i alle fall jeg! At du er så lei deg at du gråter skyldes garantert hormonene du har i kroppen. Alt er ekstra følsomt for meg i alle fall! Og du skal ikke ha noe skyldfølelse eller dårlig samvittighet for at du er lei deg,for i bunn og grunn kan du ikke noe for det! Føler skikkelig med deg for jeg vet sånn cirka hva slags tanker og dårlig samvittighet som surrer oppe hodet ditt:( Skulle gjort alt for å hjelpe deg,men vet ikke hva jeg skal si...........

 

Får du støtte hos samboeren din? Har du sagt hva du føler og tenker om dette? Vet at det ikke er lett å si alt til typen,men det kan kanskje hjelpe litt:)

 

Jordmor kan sikker hjelpe deg, er godt å prate med en person som kan alt på dette området:)

 

Klem til deg Nicita73

[Nicita73]

Å ja,han er helt fantastisk.

Nå har jeg vært ute å gått meg en tur, var deilig, føler meg lettere til sinns:)

Takk for gode ord og omtanke...og husk, har du noe på hjerte, så er jeg her:)