Er 20 for ungt?

[mayreen85]

Jeg er 20 år og gravid med min første, 20 uker på vei. Det er ikke helt vanlig å planlegge det så tidlig som jeg har gjort i min "akademiske" familie. Heller virker det ikke som det er helt akseptert av samfunnet for øvrig, fordi du helst skal ha studert ferdig og jobbet noen år. Rundt 28 er mer akseptabelt virker det som. Jeg blir så provosert når folk jeg møter på død og liv skal understreke at jeg er så ung, som om jeg er en kuriositet!

 

Jeg tror livssituasjon er viktigere enn alder. Har kommet langt i livet allerede. Jeg er halveis ferdig utdannet lærer. Har tatt to år og har to igjen. I tillegg er jeg lykkelig forlovet, gift til sommeren, har kjøpt leilighet og bil, og har i tillegg to jobber. Flyttet hjemmefra når jeg var 16, og har styrt egen økonomi uavhengig siden.

 

Er da 20 år for ungt? Noen som har noen formeninger om hva som skiller de som er for unge fra de som ikke er det?

[Jente89 ♥]

jeg er 17 år og deler leilihet med Barnefaren.. så jeg kan vertfall ikke si det er ungt å være 20 å gravid.. men vi hadde ikke planlakt dette..

[mayreen85]

Hei! Vil ikke si at 17 er for ungt, eller noen annen alder hvor man er ferdig utvokst. Du løper bare en risiko for under,- eller feilernæring som er litt høyere enn andre fordi man ikke regner med at næringsforbruket går ned til det som er normalt for voksne før rundt 18 år. Men det er bare å være ekstra nøye med kostholdet. Kanskje er du ganske ferdig utviklet allerede? Dette er jo litt individuelt også.

 

Ellers vil jeg påstå at man bør ha flyttet hjemmefra, noe det høres ut som om du har gjort. I tillegg mener jeg at man bør beherske egen økonomi, enten ved å jobbe eller studere. Man bør ha en plan for hvordan man skal tjene til livets opphold på lengre sikt. Har du det? Å leve på sosialen er jo noe som man ikke bør basere seg på i lengden, selv om noen også gjør det, men det synes jeg er barnslig. Det er jo en kriseløsning. Jobber barnefaren? Lykke til med alt sammen!

 

 

[Jente89 ♥]

det var da ikke jeg som skrev innlegget..

vi EIER en leilihet på solsiden.. å di koster ikke noe mye mer enn andre leiliheter rundt i landet..

[mayreen85]

Tror du misforsto meg. Jeg lurte ikke på om du eide leiligheten eller ikke, eller hvor mye den kostet i forhold til andre leiligheter, for det er uvesentlig så lenge man har den plassen man trenger. Jeg lurte på hva du drev med om dagen, - jobb, skole eller hva, og om du har noen planer for jobb eller skole fremtiden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Jente89 ♥]

hehe ... du æ beklage æ asså.. d va nokk æ som leste feil..

[mayreen85]

Det går greit. Ble bare litt forvirret.

[Jente89 ♥]

det kan jeg forstå sånn som jeg surrer..

[Mamsen86]

Unnskyld meg.. Hva er det som er "barnslig" med å få penger fra sosialkontoret??!! Hvor har du fått det fra, liksom..??

En ting skal du ha klart for deg, unge dame, selvom DIN livssituasjon er helt problemfri.. Så kommer du ikke her å kaller det for barnslig!

 

Jeg planla ikke å bli gravid, jeg skulle reise å studere til høsten osv. Men har valgt å sette alt på vent et års tid. Fordi faren til bebisen min fikk ballene sine litt oppi halsen og vi skilte lag, så er jeg NØDT til å få hjelp det første året.

 

Du kommer IKKE her å kaller meg "barnslig", du vet absolutt ingenting om meg og mitt liv. For det der tok jeg faktisk personlig..

[Meesah og HattiFnattene♡]

Kjære søte Mami19:-) Har savnet deg litt jeg..det har vært så stille fra deg i det siste:-)

 

Det er nok bare en som har uttrykt seg litt feil tror jeg (håper jeg).. Selvsagt er det ikke barnslig. Det er fryktelig vondt, slitsomt og nedverdigende å være nødt til å vende seg dit. Jeg har vært der selv, og vil aldri tilbake..

 

Men du må vel være enig i at det grenser til ansvarsløshet å planlegge å bli gravid når man går på sosialen..? Det er liksom ikke de heeelt gode økonomiske forutsetningene mener jeg da.

 

Sosialen er en løsning for folk som får problemer, som plutselig befinner seg i en helt annen livssituasjon enn det som var meningen. Men nå vil vel du gå over til trygdekontoret etterhvert når du får barnet. Jeg håper hvertfall alt ordner seg..

[Mamsen86]

True, true.. Kan si meg enig i at det er dumt å PLANLEGGE barn så lenge man ikke har ting og tang i orden, men syntes det var et helt feil ord å bruke.. "Barnslig".. Følte bare at hovedinnlegger var litt hoven akkurat på det området der! Det er ikke alle som har 100% kontroll på livet sitt, like me.. Kan i mange tilfeller være enig i at det blir helt feil å innvollvere et barn når man har det litt turbulent rundt seg! Men som sagt, personlig så planla jeg ikke å bli gravid.. Men når jeg ble det så var det bare til å rydde opp i det som var å rydde opp! Og jeg er glad for at vi lever i et land som hjelper til økonomisk om man har problemer, syntes ikke at man skal rakke ned på personer som tar i mot den hjelpen.. Men å basere fremtiden sin på å gå på sosialen, det er syntes jeg blir for dumt!

Kunne jeg velge, så skulle jeg så klart ønske at jeg ikke trengte det! Men når eksen er en stor idiot og jeg så og si er alene, så er jeg evig takknemlig for den hjelpen jeg får!!! Det er ikke lett å være ung i den verden her fra før av, liksom..

[Gjest]

Helt enig med Mami...Jeg planla heller ikke å bli gravid, og jeg skulle så gjerne hatt min egen utdannelse og jobb så jeg slapp å leve på andre... Men saken er at det ble heller ikke som jeg planla. Og derfor må jeg få hjelp utenfra. Da trenger jeg hjelp fra alle andre rundt i landet, og selvfølgelig skal jeg ta det igjen senere! Skal få meg en utdannelse og jobb så jeg også kan hjelpe andre som trenger litt ekstra hjelp i fremtiden! Jeg er også glad for at vi lever i et land der de som trenger litt ekstra hjelp får det... Å kalle det barnslig, ja da vet du svært lite...

[Anonym bruker]

Syntes rett og slett at det var BARNSLIG å si det er barnslig å ta i mot hjelp.. Ædda bædde buse, pappaen min er sterkere enn pappaen din lissom.......

[Anonym bruker]

Og en annen ting.. Litt merkelig å spørre på et forum som heter Ung&Gravid om tjue er for ungt.. Er mange jenter på 16-17 her osv..

[Meesah og HattiFnattene♡]

Mami..

Jeg er helt enig med deg jeg altså..og jeg vet at det er jævlig tungt å bli tvunget til å ta det skrittet. Det er jo så sett ned på, noe som egentlig er helt idiotisk, for man blir ikke akkurat rik av de pengene. Og man vil jo så gjerne klare seg selv.

Men ja "barnslig" er vel kanskje ikke ordet man leter etter. Og man burde jo sjeldent uttale seg uten å vite hva man prater om..

 

Har han virkelig bare kastet inn håndkleet helt altså..?Ingen støtte i det hele tatt...? Det er jo så man kan frese av. Mind you...faren til datteren min gjorde akkurat det samme. Vi hadde ikke noe forhold til hverandre da. Vi var bare venner og uansvarlige.. Hun traff ikke ham før hun var to og et halvt..nå er hun tre og treffer ham en gang i uken. Men hun kaller samboeren min pappa da, og ham elsker hun over alt på jord:-)

 

Noen menn er bare merkelige. Men har han for mye problemer med seg selv da eller? Hva var det du hadde tenkt til å studere da?

[Mamsen86]

Ja, riktig.. Man blir langt i fra rik!

Nå skal det sies at jeg har jobbet frem til nå, men stedet (jobbet i en liten restaurant) byttet eiere og alt er under oppussing, noe jeg visste for en tid siden. Så jeg har stått på og jobbet ekstra vakter for å spare så jeg har litt å gå på, det er ikke som om at jeg sitter på rompa her å forventer at alle mine utgifter skal bli betalt av andre liksom.. Men innimellom så har man behov for litt hjelp! Det er ikke med stolthet at jeg sier at jeg må få penger fra andre steder, for å si det sånn.. Jeg tror nok alle skulle ønske at ting og tang var i orden før man bringer et nytt liv til verden, det sier seg vel egentlig selv. Jeg skulle gjerne ha reist litt mer, opplevd så mye mer, gått ferdig skolen osv.. Men nå ble det ikke sånn! Og kanskje jeg overdriver, men jeg finner meg ikke i å bli sett på som "barnslig" for at jeg tar i mot den hjelpen jeg blir tilbudt.. Hva hovedinnlegger mener er barnslig, vil jeg gjerne vite!

 

Nja, om han har kastet det inn for godt aner jeg ikke.. Han tror nok at han bare kan komme når jenta vår blir født og så er alt greit, ikke vet jeg! Han har ikke akkurat brydd seg så mye hittil.. Enda jeg har prøvd så godt jeg kan, men what more to do?! Føler jeg bare blir dratt ned igjen så fort jeg kommer meg ovenpå, og det er jeg ikke i humør til for tiden.. Så han kan seile sin egen sjø for øyeblikket! Han har gjort det klart at det er andre ting som er viktigere for han, tror ikke han helt har skjønt alvoret her.. Jeg overlever, men det er ikke lenge igjen til jenta vår kommer, tiden går så altfor fort! Så det hadde jo vært fint om han kunne fått bestemt seg.. Livet fungerer ikke på den måten der, liksom!

Så ja.. Det finnes dessverre menn som er ekstremt merkelige! Og vi har vært så uheldige å støte på to av de verste, hehe..

Huff..

 

Skulle studere psykologi, tenkte å utdanne meg for noe innenfor barn og unge! Føler jeg "street creden" i orden, hehe! Men ville ha en bra utdannelse, noe jeg virkelig kunne være stolt av! Men, men.. Det får bare vente, jeg er fortsatt ung og jeg har ikke dårlig tid liksom! Jeg føler ikke at jeg taper noe på å utsette alt sammen.. Skolen vil alltid være der! Og reiser til utlandet kan jeg ta om noen år, så its all good.. =)

 

Uansett.. Det jeg reagerte på med dette innlegget.. Iallefall som jeg tolket det, var at den personen satte seg selv litt høyt! Syntes det er kjempe flott at personen har det godt i livet, det unner jeg henne virkelig! Men å skryte seg selv opp i skyene, for så å kalle "sånne som meg" barnslig.. Det blir litt i dummeste laget, skal man si noe så får man snakke om ting som man faktisk vet noe om..

 

Nei.. Er nok noen hormoner som løper litt løpsk hos meg for tiden, hehe! Merker at terskelen er ganske så lav.. Beklager for det, hehe!

[mayreen85]

Interessant tråd jeg har startet, det må jeg virkelig si. Jeg skal oppklare noen misforståelser her. Jeg synes IKKE det er barnslig å motta hjelp fra sosialkontor eller trygdekontor for de som trenger det i en periode. Jeg vil IKKE at slike samfunnsordninger skal opphøre å eksistere. Norge har et velferdssamfunn som er blant de beste i verden, og det er bra! Slik bør det fortsette. Men velferdsordningene kan også utnyttes, og det er det noen som gjør. For eksempel kan du motta 10 000 kroner i måneden i tre år når du får et barn. Får du et nytt før denne perioden er omme, får du for tre år til. Denne ordningen er det noen som baserer seg på på sikt, og det er DET jeg synes er barnslig, fordi du får økonomisk hjelp til å begynne å studere eller jobbe når du ønsker og klarer det. Men som sagt er det flott med slike ordninger for de som blir gravide uten at det er planlagt i usikre situasjoner, eller opplever å bli sviktet av barnefaren o.l. Men et barn bør ikke planlegges hvis man ikke har det økonomiske sånn noenlunde på stell.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Hehe..hormoner har vi alle her..akkurat lagt inn innlegg om det på 2 tri..mye følelser i sving om dagen.

 

Jeg skal utdanne meg til det samme som deg (mer eller mindre):-)

Bare at jeg innser mine begrensingener ved at jeg ikke bor i oslo og jeg orker ikke tanken på masse studielån, så jeg skal utdanne meg til sosionom og jobbe med barn og ungdom:-) Karakterene mine er ikke gode nok til å komme inn på psykologi heller:s har hørt rykter om at psykologi er rene helvetesstudiet.

 

Faren til datteren min slet veldig med seg selv. Hun har visst hvem han er, så hun var klar over det når de traff hverandre. Men jeg har gjort det VELDIG klart for ham at det er MITT barn, og at samboeren min står høyere i kurs enn ham. Har også sagt ifra at hvis det skjer noe med meg, skal datteren min bli hos min samboer, siden hun regner ham for å være "pappa". Han har vært enig i alt.

Han prøvde å jekke seg litt i vinter. Han prøvde å ta selvmord (jadda), men jeg mistenker at det var et forsøk på å slippe fengselsstraff (noe han klarte), siden man da blir regnet for soningsudyktig (noen som har forståelse for at datteren min ikke får treffe ham mer enn hun gjør?). Han er veldig snill, og for henne har han blitt som en morsom onkel. Men ikke pappa.

I allefall skjelte jeg ham ut etterpå (ufølsom...jeg...neeeeida), og sa at det verste var ikke at han holdt på sånn, men at han satte meg i en posisjon hvor jeg måtte diskutere med min samboer om hvorvidt datteren min skal få treffe ham videre eller ikke (samboeren min sa egentlig nei). Tror du ikke idioten presterte å spørre hva han hadde med det å gjøre...? Han fikk ganske klart svar på det hvertfall, og etterpå har han oppført seg pent.

 

Så bare stå på krava, samtidig som du ikke må glemme at barn alltid har krav på å kjenne faren sin, så lenge det ikke er til skade for de. Heldigvis har jeg og han en fordel av at vi ikke var sammen når jeg ble gravid, så det er ingen bitter kjærlighetshistorie bak oss. Men ja...det er lett å bli bitter..har sett mange eksempler på det, og det er egentlig veldig skummelt..

[Mamsen86]

Jeg er ikke så veldig hypp på det lånet lengre jeg heller, hehe! Er andre ting som står i fokus nå.. Så det får egentlig bare vente! Når studietiden nærmer seg igjen, så får vi se hvordan det blir.. Finnes andre måter å nå målet mitt på! =) Ingenting er umulig!

 

Og ja.. Vi kan jo ikke nekte pappaene å være med jentene våres, selvom innimellom så skulle jeg ønske at han rett og slett ikke eksisterte! Pappaen til jenta mi er også en sånn "fengselsfugl", han har ikke holdt seg helt på matta opp igjennom årene! Det er godt å se at han har stramma seg opp nå, funnet seg en jobb og PRØVER, liksom.. Men vi får se hvor lenge det varer! Jeg kan det der med å finne helt feil menn.. *Sukk*..

 

Uansett, syntes det virker som om at du har klart det veldig bra! =) En ordentlig forbilde her, hehe! =)

[Meesah og HattiFnattene♡]

Du jeg skal si deg en ting..at det er samboeren min som skal ha mye av takken for at ting er som det er. Vi har hatt semiforhold og vært bestevenner siden vi var 15, men det har liksom aldri blitt oss. Men uten han til å klamre meg i når ting har blåst som verst, vet jeg ikke hva jeg ville gjort. For det har vært mye dritt i livet mitt også..uff..mye syke menn der ute.

Men han elsker meg virkelig, etter at vi var fra hverandre to år fant han ut at han ville bare ha meg ( høres ut som en harlekinroman, men det er sant), og nå kan vi ikke tenke oss å være uten hverandre. Så man finner alltid noen. hadde det ikke vært for at han er så rolig og stødig som person, hadde ikke jeg klart å ta meg sammen. Psyken min har ikke alltid vært helt 100 nemlig. Men han gir meg tid og mulighet til å flippe ut, og haler meg i land når jeg mister kontrollen.

Det finnes virkelig sånne mennesker:-)

 

Og jeg har dessverre opplevd mye som har fått meg til å ta de standpunktene jeg har tatt som mor. Mye dritt man kan se.

 

bare vent..ting kommer til å ordne seg. man velger ikke alltid hvem man elsker, men man kan velgehvor lenge man vil la de gjøre en vondt.. Noen ganger er vi bare veldig redde for å slippe taket;-)

 

Men forbilde.Neeeei..der er det nok mange som ville protestert. Men takk for komplimentet:-)

[MiniMe´.-]

jeg er selv 20 år gammel, men bare prøver enda...

 

Jeg syntes ikke alder har noe med det å gjøre i det hele tatt jeg, føler man seg moden til å bli foreldre og har de resusser som trengs for at barne ditt skal få en fin oppvekst så er det jo samme om man er 18 eller 35 når man blir gravid.

 

Du kommer jo til å bli like glad i ditt barn som noen andra ville blitt...

 

Jeg mener det er egentlig bedre å være ung, for da har man jo mer energi og ork enn mange andre, selv vil jeg være ferdig med å få barn til jeg er 30... vil jo leve livet senere når barna mine har blitt store nok...

 

alt i alt, sånn som din livs situasjon er nå så syntes jeg absolutt ikke 20 er for ungt, du har jo det du trenger for at barnet skal få en fin oppvekst...

 

Lykke til vidre med baby`n din...

Pass på å kos dere masse sammen... ;-)

[Gjest]

Synes ikke alder har noen ting å si jeg. Litt om du er 15-16 år da..Synes det kommer heeeeeeeelt ann på bosituasjon, økonomi, forhold til pappaen osv... Er du 16 år, bor hjemme, er gravid med en du lå med i fylla er det noe helt annet...Men som jeg, bor sammen med typen,vært sammen i snart to år, han kommer til å ha fast jobb når den lille kommer(er i militæret nå) så økonomien kommer til å gå bra... Selv er jeg 18, å synes jeg er klar til å få en liten en.

 

HYSJ, jeg vil ikke ha noen slibrige kommentarer om at jeg er ansvarsløs, ego osv. Våre liv, våre valg.

[*snartklar*]

Heisann!

Jeg er helt enig med deg. Det er livssituasjonen det kommer an på, ikke alderen. Selv er jeg 22 år og har en datter som blir 6 i sommer. Jeg er fortsatt sammen med barnefaren, vi er forlovet og har bodd sammen siden jeg var 16. Han er 2 år eldre enn meg. Jeg følte det også slik at folk skulle understreke at vi var så unge og hadde hele livet foran oss, og alt det der. Men selv om barnet ikke var planlagt, følte vi oss ansvarsfulle og voksne nok til å klare dette. Og vi har klart oss kjempebra. Forloveden min er utdannet og har en god jobb, og jeg har to år igjen på sykepleien. Hus har vi kjøpt, og planlegger å gifte oss om et år eller to. Vi snakker til og med om å få et barn til, selv om jeg ikke er ferdig med utdanningen. For hvis vi skal vente til jeg er ferdig utdannet og har jobbet en stund, blir det så veldig stor aldersforskjell mellom barna.

 

For meg høres det ut som du og typen er klar for dette barnet. Ikke bry dere om hva andre sier, det har ingen betydning. Hvorfor kan ikke en på 20 være like omsorgsfull og ansvarsbevisst som en på 30? Jeg kjenner jeg blir så provosert...bare gled dere til barnet kommer og dere kan bevise for alle at dere klarer foreldrerollen kjempebra. Da tenker jeg folk holder kjeft!!!

 

Lykke til:)