Noen "slitere" som vurderer adopsjon?

[Sushi]

Hei !

Jeg er en av mange her som har slitt lenge med aa bli gravid. Hadde en MA i mars 2005 og naa kan det se ut som jeg er i tidlig overgangsalder pga av unormalt hoye FSH verdier (opp i 30). Er i gang med utredning paa Ullevaal.

I det siste har mannen min og jeg begynt aa snakke mer og mer om adopsjon. Vi kjenner flere som har adoptert, og det virker ogsaa ut som en veldig fin maate aa bli foreldre paa. Og best av alt: man VET at det kommer et barn. Er der andre her som vurderer adopsjon?

[Gøril og Jesper :)]

om vi ikke blir foreldre på prøverørsmåten skal vi absolutt adoptere. Klarer ikke tanken på å være foreldreløs. Og du har helt rett i det, man vet man får et barn..

 

Det er vel en del regler å følge når det gjelder adopsjon eller? Begge må vel ha faste jobber og være gift over tid? vi skal gifte oss i sommer nå, så det blir uansett lenge til vi får barn på adopsjonsmåten..

 

Håper virkelig vi lykkes på ICSI

 

Lykke til videre Lisk!

[Sushi]

Vi har vaert gidt i tre aar, men bare jeg har fast jobb (med relativt hoy lonn). Mannen min er student. Regner ikke med at det skal sette kjepper i hjulene for oss. Haaper iallefall ikk det.

[Gjest Bjørnen Collargol]

Jepp! Dersom vi ikke får egne barn ved hjelp av IVF skal vi adoptere.

Vi har alt hatt denne diskusjonen og jeg sa at det var et kriterie for at jeg i det hele tatt skulle involvere meg seriøst med min kjære. Jeg har vært i forhold tidligere som skjerte seg. Har mistet 3 ganger og vært igjennom IVF med min x. Dette vet min nåværende, og visste alt som sagt før vi ble ordentlig sammen.

 

Nå er jeg 29 år og jeg har vel i mitt hode ikke gitt meg selv så mange årene før vi evt må begynne med adopsjonsprosessen.

 

Har også sagt at dersom vi får en og ikke klarer å få en til vil jeg gjerne adoptere en slik at ungen får søsken:-)

 

Klæm

[lindynatt]

nei..

jeg/vi vil ha et barn som er vårt, som har våre gener. Som er en blanding av oss, hvor vi kan si at Det har h*n fra deg, sånn var jeg osv.

Hvis barn, da kun biologisk.

 

 

Har ingenting imot adopsjon, men for oss kommer det aldri på tale

[kirsty*2barnsmamma]

Jeg er litt sliter da siden jeg er til utredning, men tror nok vi klarer å få barn på egen hånd. Men likevel, har alltid hatt lyst å adoptere jeg. Det er så mange barn i verden som ikke har foreldre, og vi må jo ta vare på de også. Har sjekket ut, priser og lang og krav. Det blir nok ikke i de neste par årene, men forhåpentligvis innen 5 år da. Må bare tjene mere penger så vi får en bedre kreditt vurdering, for må jo ta opp lån, det koster jo en del :-) Men det er kjekt å vite at barn får jeg, uansett på hvilken måte det skjer... :-)

[Sushi]

Ja, synes det er bra aa vite at det finnes et alternativ for de som onsker barn og ikke kan faa det selv. For oss er det uaktuelt aa vurdere egg donasjon, selv om det antageligvis er det som kunne gjort at vi ble gravide. Maa til utlandet for aa gjore det, og dessuten foler jeg at det er bedre aa adoptere enn at bare enn av oss faar genene sine foert videre (og det er ikke meg). Kanskje rart aa tenke saann, men det gjoer iallefall jeg.

[sweden ENDELIG mamma]

Hei hei )

Mannen min og jeg har snakket veldig mye og grunndig om adopsjon og hvis det viser seg nå at ikke vi klarer å bli gravide så er Adopsjonen neste skritte . det tror jeg er en fanstastik opplevelse og reise , jeg har henta alle søknader og alt som følger med fra Barneværne ettrsom de har med Adopsjoner å gjøre.

Gleder oss vi uansett )

Klemmer

[VirreVirre]

Vi kommer nok til å adoptere hvis det viser seg at vi ikke kan få barn selv, men jeg er fortsatt optimist og har derfor ikke tenkt så langt enda. Søstera mi har adoptert, og barnet er bare sååå nydelig. Det bringer masse glede til oss i familien! Nå er det fremdeles litt tid til jeg er 25, så derfor har jeg jo en stund hvor jeg kun trenger å konsentrere meg om egen prøving. Det er litt deilig egentlig.

 

Jeg har jo aller helst lyst på egne barn, og er litt redd for at den tanken "skal ligge i veien" hvis vi adopterer. Jeg kjenner at jeg for øyeblikket vil bruke alle krefter på å få det til selv. Men skulle det vise seg at det er eneste mulighet, så er det absolutt noe vi vil vurdere.

 

Forresten har jeg alltid ønsket meg å adoptere et barn i tillegg til evt egne barn

[lengsle]

Jeg har snakket med foreldrene mine om de noen gang har kjent seg igjen i meg, eller sett seg selv i meg. De nektet blankt på dette. De sier at fordi de også har gått igjennom livet så har de også hatt de samme livsfasene, og at de likte noen av de samme lekene når de var små. De ligner ikke så veldig på meg eller søstra mi heller, selv om vi er 100% biologiske.

 

Søskenbarnet mitt er adoptert fra brasil, og alle som ser ham blir sikker på at han tilhører i vår familie. Han beveger seg som onkelen min og som pappa, han snakker som dem, har de samme ansiktsutrykkene. Han har også mye av tanta og onkelen min sin mentalitet. Han er mørkere - det er det som er forskjellig. Selv sier han at han bare ligner på seg selv, men det er ikke sant!

 

Jeg har vokst opp med fritidsordning og fullt av organiserte aktiviteter, og har mange voksne som jeg var like mye sammen med som foreldrene mine. Men søskenbarnet mitt som er adoptert fra brasil har hatt nær kontakt med foreldrene sine hver dag. Jeg tror ting som dette spiller inn? Ingen har sagt noen gang til meg eller søsteren min at vi ligner på foreldrene våre, mens han får høre det hele tiden. Hva tror dere?

 

Noen ganger ønsker jeg ikke at barnet mitt skal arve alt det biologiske etter meg, heller. Jeg har slitt med PCOSsiden jeg kom i puberteten, og det er jo symptomer jeg håper jeg får en datter som ikke arver.

[kanskjesnart..v/ hjelp av ivf?]

Jeg slenger meg på her, jeg..

 

Jeg ringte kommunen i forrige uke og snakket med en utrolig hyggelig dame som har med forhåndsgodkjenning av adoptivforeldre å gjøre. Jeg er nok i en annerledes situasjon enn de fleste siden jeg ikke har foreldre, og var veldig opptatt av om det at jeg har vært deprimert som følge av disse tapene vil gjøre at vi stiller dårligere. Det kan det nok gjøre, men jeg ble veldig beroliget av at hun sa at det er et helhetsinntrykk som gjør om man får denne godkjennelsen. For min del er det veldig godt å tenke på at det finnes alternative løsninger, men jeg har full forståelse for at noen ønsker å se seg selv i sitt avkom. Jeg har for eksempel veldig lyst til å se min mann sine trekk i et avkom, og , ok da, mine også, men det er ikke altoverskyggende viktig hverken for meg eller han. Jeg kjenner derimot at jeg kommer til å bli fryktelig lei meg dersom det viser seg at jeg ikke skal få oppleve å bære frem et barn, men aller viktigest; jeg føler virkelig at det er en stor plass i vårt liv til noe MER! Et lite barn! Og å se dette barnet, eller de barna, vokse opp og være kjipe tenåringer og finne kjærester og selv få barn, og...

- jeg vil ha hele greia:o)

 

Jeg syns innlegget til lengsle over er helt nydelig. Klart at miljø påvirker også, slik at man kan finne masse likhetstrekk mellom adopterte barn og deres foreldre, tenker jeg. Men igjen- jeg skjønner også at noen velger ikke å adoptere dersom de ikke kan få egne barn.

 

Ble et langt innlegg fra meg her, ser jeg har tenkt mye på det nå som jeg sitter og skriver!

[lengsle]

Hei,jeg skriver inn på dette innlegget igjen, jeg.

 

Jeg har tenkt en del på adopsjon, men så har jeg så lyst å være gravid også. Jeg tror litt det er for å bevise for meg selv at jeg "fungerer" fysisk.

Jeg vet at et adoptert barn vil være like mye mitt barn som et som har vært i magen min, men jeg er så trist for at det er noe galt med meg!

 

Jeg føler nesten et adopsjonspress fra venner, dette er typisk venner som har født barn selv. De sier "hvorfor adopterer dere ikke bare, så er alt i orden?" Og jeg vet at mye ville vært i orden, men ikke selvfølelsen min. Jeg skal jobbe med den først, tror jeg. Og så skal jeg bli mamma, i eller utenfor magen!

[mamman til gogutten]

Jeg skulle så gjerne ha adopter dersom det viser seg at vi ikke kan få barn ilag. Problemet her er at sambo har et barn fra før, og uttalte tidligere at han ville nok aldri ha blitt like glad i et adoptert barn som i et biologisk. Det kan jeg liksom aldri glemme! synes det var litt hjertesjærende, men samtidig er det jo slik han føler det. Dersom han etterhvert sier noe annet, så vil jeg nok aldri føle meg sikker på det, og da vil jeg heller ikke adoptere ilag med han..