Er jeg unormal nå???

[Anonym bruker]

Plutselig angrer jeg på hele graviditeten, litt sent kanskje, nå når det er ca 7 uker igjen...

Jobber i barnehage, og i dag fikk jeg plutselig helt angst mot alt som dreier seg å få barn; fikk veldig sånn; JEG ANGRER; VIL IKKE HA BARN NÅ!!!! Det passer ikke, jeg klarer ikke å se for meg sånn små ting som å sy i strikk på dressen til poden, snørrtørking, bleieskift, våkennetter, at livet vårt blir snudd opp ned, og ALDRI blir det samme igjen. Være hjemme et helt år, ikke kunne gi fra meg ungen hvis jeg går lei, hva om jeg ikke liker min egen unge, at den får en ufyselig personlighet? Ikke ser jeg for meg at vi skal handle inn bleier, kjøpe barneklær, amming får jeg frysninger på ryggen av å tenke på.... Huff, det ble mye negativt her. Det verste er at jeg ikke kan med hånden på hjertet si at jeg gleder meg heller. jeg gruer meg mere...Føles ut som at jeg er i ett vakum.

 

Er jeg helt unormal som har slike tanker? Føles litt ut sånn, virker som at alle gleder seg noe fantastisk til fødselen og baby (heldige de...) og alt er bare helt utrolig, det er mirakel, gleder du deg ikke, så blir du en dårlig mor... osv...

Vær så snill, ikke skyt meg for de tankene jeg har, hjelp meg heller med å snu de..

[Anonym bruker]

Jeg trur det du tenker er helt normalt jeg:-) Faktisk beviser det jo faktisk at det har gått opp for deg at barn ikke bare er gøy men også et stort ansvar...og følelsen av å få et stort ansvar er ofte ikke god. Men netopp fordi du innser det kommer du til å bli en god mor!

 

Og du? alle de tingene der som man skal gjøre kommer etterhvert...det samme gjør kjærligheten til sine barn! selv mødre av de værste barn elsker barna sine!

Jeg har alltid beundret sånne super mammaer, du vet de som alltid har med kjølebag med deilig niste på tur, barnas tøy er alltid nystrøket og med navnelapp i alt, de har alltid snyte papir på lur, og jammen har de også en banan i veska, om poden skulle bli sulten..selv har jeg vært langt i fra det der...men her en dag tok jeg meg selv i å putte med meg en pakke våtservietter i veska.sånn tilfelle han trengte en vask, hihi jeg er i ferd med å bli en supermamma:-)

Selv syntes jeg ikke engang sønnen min var noe pen når han kom ut-følte meg som et grusomt menneske som kunne tenke sånn(alle snakker jo om at de har fått verdens peneste baby...)men nå elsker jeg gutten min over alt på jord, og nå syns jeg han er den vakkreste i verden.

 

Blei mye og usammenhengende dette her: viktigste er: du er helt normal!!!

[gakkeliten]

Jeg har det også sånn til tider - plutselig er jeg helt apatisk - har ikke lyst å gjøre noe som er bra hverken for meg eller lille spiren i magen.

Tror det er veldig vanlig, og jeg har plan om å ta det opp med jordmor neste gang jeg er der..

Tror det er en sen reaksjon på at livet faktisk vil bli snudd opp ned.

Det kan være vanskelig å forestille seg at alt skal bli bra - men nå når jeg ikke tenker sånn, og gleder meg litt - så vet jeg bare at det ordner seg uansett.

Jeg er så lei meg avogtil - fordi jeg hører meg selv syte og klage over den minste ting hele tiden.. Og jeg vet jeg gjør det også. Føler meg stor og fæl med en verkende kropp.. ikke moro i det hele tatt.

Og da er det særlig ille å lese om alle dem som bare synes alt er fryd og gammen og gleder seg over hver eneste dag som gravid...

 

Kjenner innerst inne at det ordner seg uansett.

Tror at jeg vil være gla i gutten min når han kommer uansett hvordan han blir - og husk at personligheten er du/dere med å forme mer enn noen andre!

Lykke til!

Klem

[Gjest]

både jeg og mannen min får slike følelser, den ene dagen vil vi at babyen skal komme ut, og den andre vil vi at den kan bare bli der inne. Siden det er førstemann og vi ikke vet helt hva vi går til er det vel normalt med litt panikk.

ER uansett glad for at et er 10 uker igjen å forberede seg på!