noen ganger synest jeg de som savner et "konkret barn" er heldig.

[ano`num *17.03.10*]

Vår sorg over et barn som mangler er jo så vanskelig for andre å skjønne.

 

De som er helgeforeldre, eller i verste fall har mistet et barn i døden. Det er noe alle skjønner. Alle vet. Alle "ser".

 

Jeg vet jeg ikke ønsker meg inn i en slik situasjon heller!

Men til tider, i de mørkeste dagene, misunner jeg dem. De har en reel sorg å snakke om. Som andre, utenforstående, mye lettere kan sette seg inn i!

En sorg hvor andre viser medfølelse. En sorg hvor alle skjønner at de ikke kan kjøre på, men må ta hensyn.

 

Huff! Måtte bare få det ut.

[eva75]

Godt skrevet......

Ønsker deg en god hælg:)

[Embla32]

Håper ingen som har mistet et barn, det kjæreste de har, leser dette. De får aldri barnet sitt tilbake. De har kjent det, elsket det......tror det må være det værste en kan oppleve!

 

Jeg er selv ufrivillig barnløs. Ja, det er vondt og trist, men for meg, og alle oss andre ugrivilligbarnløse, finnes det løsninger. Nå er jeg på forsøk to, går ikke det prøver vi en gang til. Er jeg fortsatt barnløs kan jeg adoptere. Jeg kommer til å få et barn.....Vi må ikke bli for selvmedlidende og tro at vi har det værre enn alle andre....

 

Nå må dere ikke missforstå meg, ufrivillig barnløshet er tungt, tris, leit, vanskelig, men det finnes grenser for hva en kan få seg til å sammenligne det med.

 

 

[silly er gravid :)]

Hei!!!

 

Det var så godt sagt og jeg har tenkt mange ganger det samme. Andre som ikke har vært eller er i den situasjonen vi her inne er i aner ikke hva det vil si.

Jeg er veldig lei av å høre "gode og velmenende råd" men for meg så blir det feil. Synes det ofte blir heller tegn på respektløshet. Tror ikke de skjønner at dette er en sorg og at det ikke er så lett for oss.

 

Hva med å melde seg inn i foreningen for ufrivillig barnløse ??

Det har jeg vurdert men ikke konkludert. Der kan man ihvertfall møte likesinnede og snakke ut hvis man ønsker det.

 

Stå på!! Jeg støtter deg jeg....

[silly er gravid :)]

Det er klart at man kan ikke sammeligne seg med situasjoner som det å miste ett barn men jeg forstår sullamitten godt. Jeg tror det hun mente er at det er mer " akseptert" i samfunnet og det er en synlig sorg og noe man kan snakke om og andre kan forstå. Det er ikke lett å forstå vår situasjon for det er en tung og vanskelig tid som du sa. Vi må stå samlet her inne og støtte hverandre for det er ikke lett å¨ snakke med andre som ikke er i samme situasjon.

 

Nå er det sommer og sol og da blilr alt mye bedre !! Smil til solen jenter .. kanskje det skjer noe fint...

[Lillemor ♫]

Jeg misunner ikke dde som har mistet et barn. Men jeg forstår hva du mener likevel.

Man kan ikke savne noe man aldri har hatt. Jo det kan man riktig. Jeg savner et barn. Et barn som er mitt. Et barn som ser opp til meg som det tryggeste i hele verden. Et barn som vil komme til meg når det har vondt. Et barn som vil dele sine gleder med meg. Et barn som vil dele sine bekymringer med meg. Et barn som vil fortelle meg om sitt første kyss.

 

Ufrivillig barnløs er ikke synlig. Det er noe man ikke snakker så høyt om. Det er nesten som om det er noe å skjemmes over. Om å gjøre å ikke fortelle folk at dette barnet er laget på kunstig vis. Jeg er glad for at jeg nå er i denne prosessen. Dette er ikke noe jeg skjemmes av. Eneste forskjellen på folk som klarer dette på egen hånd, og vi ivf'ere, det er at vi vet når vi skal befruktes. Vi er med på hele prosessen, fra børjan. Andre finner ut ved en graviditets test. Det er mer spenninger i luften for vår del. Og enda større fallhøyde. Det er ikke bare bare åprøve igjen neste syklus. Det må passe for sykehuset også. Andre har så mange forsøk som overhodet mulig. Vi har våre tre!!! Og dette koster i tillegg penger. Hadde enda bare medisinene vært på blå resept!

Jeg kjenner en sorg. En sorg over ikke å kunne få dette til selv, men å være avhenging av leger. Men jeg har et håp og. Og det overskygger i stor grad denne sorgen. Og det er dette håpet vi må fokusere på. Ikke la negative tanker og følelser få overhånd i denne prosessen. Det har vi ikke råd til.

 

Ha en fin dag da.

Klemmiss.....

 

 

[nusse 77]

hei

tror nok det er vanskelig for andre som ikke er i samme situ.. og skjønne oss,derfor er det godt og ha denne siden,slik at man ikke føler seg så ensom om sine problemer..

det er lett og føle seg mislykket,ensom og bitter når man opplever den påkjenningen vi må igjenom..

men vi må ikke være bitre på andre som ikke er i samme situasjon,og som for barn på et blunk..

når jeg leste om den gutten som druknet her i østfold så fikk jeg så vondt ,det at familien hadde mistet 2 jenter ,noen år før dette,er jo så ille at det nesten ikke er sant,jeg kan føle med disse foreldrene,men ingen kan føle deres sorg,ikke før man har mistet et barn..

skjønner godt hva du mener sulamitten,og det er greit og få det ut, tror på ingen måte at du mente noe galt med det du skrev,man har lov til og være litt frustrert..

klem fra

[søskenforsøk]

HEI

ja nå har jeg sittet og lurt på om jeg skal svare på dette inlegget. Jeg er nemlig en av de som både har vært barnløs en stund og mistet ei lita prøverørs jente som ble en mnd. Jeg skjønner veldig godt behovet for å bli sett i sorgen og savnet ditt. Jeg følte meg som prøver på mange måter utenfor felleskapet med magene og barnevognene. Det var også ensomt at ingen som ikke selv prøver forstår hva vi går gjennom.. MEN den sorgen og det tapet som fylte meg da jenta mi døde er hinsides noe jeg tidligere har opplevd. Det er nesten ikke til å leve med. Og både jeg og mannen min er forandret for alltid. Og jeg skal sørge og savne den lille jenta mi helt til jeg dør.Usynligheten og ensomheten er helt enorm. Nå er det snart to år siden og hvis det er noe som gjør savnet tyngre så er det at omgivelsene på mange måter har glemt henne. De snakker ikke om henne. De er ikke på graven. Og dette er jeg ikke alene om. Dette er noe de fleste foreldre som mister barn opplever. Jeg er nesten helt sikker på at du aldri " i værste fall " egentlig mener at du ville miste et barn for å få en mer synlig sorg eller konkret. Det er bare rett ut jævlig så javlig at språket for å beskrive det ikke finnes. Og jeg tror vel egentlig ikke det er det du mener. Du er lei deg og fortvilet. Det har du rett til og egentlig så er jeg helt i mot og sammenligne sorger. kanskje din sorg er virkelig fryktelig for deg og da skal ikke jeg komme å slå min sorg i bordet og si at jeg har det verre. Likevel svarer jeg fordi det kanskje går ann for deg å snakke om sorgen uten å dra inn andres sorg. Og du vet jo ikke hvordan det er å miste et barn så hvorfor trekke det inn.

Jeg respekterer deg i sorgen og savnet ditt! Håper du forstår litt hva jeg mener. jeg ønsker deg lykke til med prøving , venting og mest sansynlig så blir du mor på en eller annen måte!

Vennlig hilsen mamman til en i himmelen og en på jorden.

[ano`num *17.03.10*]

Føler for å forsvare meg her!

Mener ikke å starte en "heller enn...." debatt med dette.

Bare belyse at det er en sorg over et barn vi har "mistet", men som andre ikke skjønner at vi har mistet.

 

Et barn vi har bygd opp, tenkt på. Barnet var laget i vår fantasi. For de fleste her inne lever det der inne enda, og alle har et håp om at en dag kommer dette barnet. Men mange av oss har møtt veggen, og måtte ta et valg -å forbli barnløs eller adoptere. Da "dør" dette barnet vårt. Flere av oss vil nok møte dette valget også. Hvem vet hvem av oss det blir?

Vi har aldri hatt dette barnet sammen med oss, aldri fått sett det, tatt på det eller koset med det. Men det er vårt barn, vårt barn som "ikke får se dagens lys".

 

Jeg har selv mistet et barn i nær familie. Den jenta lærte seg å si "syk", og ble alvorlig syk.

Den dagen hun døde, stod et helt "team" parat til å hjelpe. Vi fikk snakket om, ble snakket til, fikk snakket meg, og jobbet oss gjennom sorgen.

I dag har vi en flott grav å gå til. I dag, mange år senere, kan vi gå til den graven de dagene savnet tar overhånd.

 

Når en mister et fiktivt barn står ingen team klar. Alle som da har hjulpet gjennom "sykdomstiden" (som den til tider føles som; med alle legebesøk, blodprøver, undersøkelser -og ja, dere vet selv!) blir bare borte.

"Beklager vi kunne ikke hjelpe dere. Nå er det ikke mer å gjøre her."

Da står et par igjen i sorg, over barnet som er "mistet".

Sorgen er helt annerledes, men ikke nødvendigvis lettere enn hos de som har mistet sitt virkelig barn -som de har fått blitt kjent med.

Men der står ingen klar til å hjelpe. Ingen som loser videre, eller viser medfølelse når det trengs.

 

Kanskje det bare er meg?

Kanskje det bare er vi som bare har venner som får barn med et hopp, og ikke skjønner hva vi må igjennom. Hvordan savnet vårt er, hvor lei vi er å høre at vi må slappe av. Det er ikke så lett. Vi gjør det ikke med vilje, det er ikke bare tull.

Selv om vi kan ha dager hvor vi klarer å tenke på andre ting og bare er glade. Eller dager hvor det ser positivt og vi har håp. Bærer vi på en sorg, som hvertfall jeg føler at jeg ikke får forståelse for. Virkelig forståelse.

 

Noen ganger føler jeg at de reaksjonene vi får fra våre nærmeste. Tilsvarer at noen skulle komme å si til noen som har mistet sin kjære i døden at det var nok best h*n fikk dø nå.

Alle vet en ikke skal si noe sant, uansett hvor syk eller hvor vondt den personen hadde. Selv de som ikke har vært i den situasjonen.

Det er det jeg savner hos andre nå. Innsikt, empati, evne til å tenke seg til hvordan det må være.

Selv for de som har greid det på første forsøk kan det ikke være så vanskelig? Hvertfall skjønne litt?

[Bia-liten]

Det vi alle har så vanskelig for å se er at sorg ikke kan måles og veies. Det er dessverre slik at vi har lettest for å sørge med de som har erfaringer lik de vi selv bærer på. Vi måler andres sorg med hjelp av våre egne erfaringer. Noen typer sorg er mindre snakket om enn andre. Mange har f.eks kalt skilsmisser "sorgen det ikke sendes blomster til." Jo flere vi er som snakker om sorgen, jo lettere vil det bli for de som kommer etter oss.

 

Vi har vært her inne sammen før tror jeg. Vinter/vår 2003 sto vi ved en korsvei: Papirene til Riksen ble sendt og vi informerte våre nærmeste om at vi ikke lenger "bare slet," og at vi trengte omsorg, men samtidig at ikke all fokus var på dette med baby. Det tok ikke ei uke før svigerinna mi på andre kanten av landet kunngjorde at de ventet baby. Hun var 6 uker på vei! Jeg gikk rett i kjelleren - og ut i sykemelding - til alles store undring. 3 mnd senere hadde vi mot alle odds klart det sjøl! Alle utsagn som "det ordner seg til sist," "bare slapp av" osv ble erstattet av "var det ikke det vi sa," mm ja faktisk til og med "det er et bønnesvar!" Kan ikke si annet enn at det var å tråkke på oss en gang til. Når man har følt den altoppslukende følelsen av tomhet ufrivillig barnløshet kan gi, blir det alt for enkelt om man bare skal glemme sorgen man har båret.

 

For meg står den sorgen over å ikke skulle få "bære et barn under hjertet" som noe helt separat fra den sorgen jeg ville bære hvis noe skulle skje med go'gullet på 2, eller den lille jeg har i magen akkurat nå. Kan ikke annet enn å oppfordre deg til å snakke om det. Om det ikke hjelper deg så vil det komme andre til nytte senere.

 

Klem!

[Alabana]

Hei

jeg har vært i begge de situasjonene du beskriver. Vært ufrivillig barnløs OG mistet et barn.

Å miste et barn er hinsides alt du kan forestille deg. Det er som å ha ditt verste mareritt på høylys dag. Sorgen over barnet du lengter etter går over den dagen du får ditt etterlengtede barn, men jeg tenker fortsatt på jenta mi som vi mistet for snart fem år siden.

Dessuten handler ikke dette bare om meg. Et liv har gått tapt, det er tragisk for det lille mennesket som ikke fikk vokse opp.

[Alabana]

Sulamitten, hadde egentlig en forventning om at du kom med en unnskyldning her. I respekt for oss som faktisk har mistet ett barn.

[Gjest]

Nei nå får dere gi dere jenter.. Hun mener det ikke sånn,,,, Hun snakker om savnet av et barn hun aldri har kjent, savnet av det barnet hun bærer fantasien om i sitt indre........

 

Jeg har mistet to selv og jeg føler meg ikke det minste støtt av det hun skriver.. Nettopp fordi jeg skjønner hva hun mener.det gjelder å lese hele istorien hennes, ikke bare det første....

Jeg savner mine barn, selv om jeg aldri fikk lære de å kjenne... Og jeg kjenner savnet av det barnet jeg går og ønsker meg.. Drømmer om og fantaserer om.. Det er lettere å sette ord på sorgen over tapet av et barn som ikke fikk leve.. enn å sette ord på sorgen om et barn du aldri har møtt, bare drømt om..

 

 

[ano`num *17.03.10*]

glad svale, nei jeg ser ingen grunn til å komme med noen unskyldning. Jeg rakker ikke ned på noen!

 

Som også nevnt er jeg en del av dere som har mistet et barn.

 

Den dagen vi får vårt etterlengtede barn vil ikke den vanskelige tiden vi har vært gjennom, og den skjulte sorgen vi har kjent på i denne forbindelsen bli glemt!

Det tror jeg ikke den vil bli for noen av oss. Årene som har gått vil værre risset inn som et år i livene våre.

 

Selv føler jeg også at det ikke er jeg som har skrevet de verste ordene her.

For min del er hele saken ferdig. Jeg har fått forsvart meg og mine ord. Ting har blitt tatt ille opp. Mine følelser er mine!

[*Babylengsel*]

Nå må jeg bryte inn her litt.

 

De som har mistet et barn i svangerskapet og de som har mistet et levende barn....kan ikke sammenlignes med noe annet !

 

Det er noe av det verste som kan skje foreldre,søsken..osv.

 

Den sorgen kan ikke sammenlignes med "savnet etter å få et eget barn".

 

"Savnet etter et eget barn" er også en stor sorg på en helt annen måte og kan virkelig ta på.

 

Men skal ALDRI blandes inn med sorgen over å ha MISTET sitt kjære barn.

 

Vet hva jeg snakker om.....

[Gjest]

Ja det gjør jeg også... jeg har mistet to... Men dere glemmer en vesentlig ting oppi alt dette.. Alle oppfatter ting på forskjellig måte, vi er forskjellige..

Synes at HI skal få lov til å ha sin mening og sien følelser uten at andre skal rakke ned på henne.

Det blir som å si at jeg har det verre enn andre .. for jeg har slitt i snart 6 år, har pcos, bla bla bla......osv jeg kan ramse op ting til jeg blir blå...

Skjønner dere tankegangen??

Ingen er perfekte.. og ingen kan si hvordan noen skal føle og om hvor vidt det er riktig eller galt..

 

Vis respekt for andres meninger og oppfatning av ting..det gjør dette til et godt forum..

her inne sliter vi alle med hvert vårt. og vi bør heller ta vare på hverandre .

 

Jeg respekterer at andre har en annen mening enn meg om dette.. ikke misforstå.

[Hanne M.]

Jeg skal komme med ett saklig innlegg om en dag eller to, men dette var at særdeles smakløst innlegg som jeg må tenke veldig på før jeg sier noe mer!!!!!

[Gjest]

Kjære dere jenter.

 

Jeg ble gravid og tok en frivillig abort da jeg var 14.

Jeg har vert ufrivillig barnløs i en årrekke.

Jeg har fått positiv test, og mistet 4 uker senere.

Jeg har fått en datter ved hjelp av fantastiske mennesker på St.Olav.

 

Jeg har opplevd å sørge over noe jeg kunne hatt, skulle hatt og ikke fått.

Jeg har opplevd å sørge over noe konkret, noe jeg VISTE hadde vert, og noe vagt, noe som aldrig hadde vert.

 

Jeg skjønner HOVEDINNLEGGER godt jeg.

For mennesker som ikke er i en situasjon der de er ufrivillig barnløse, de har nok vansker med fult ut å kunne forstå vår sorg over det barnet eller barna vi ikke får.

 

Jeg synes ikke vi skal rakke ned på HI.

Vi har alle forsjellig babage i sekken vår, vi har forskjellige refferansepungter, og erfaringer.

 

Det må være lov å bruke dette forumet til å blåse ut litt stim.

 

Så isteden for å angripe litt dem vi er uenig med, la oss heller være litt overbærende, og ta hensyn til at vi som er her inne har det vanskelig, og at vi takler dette forskjellig.

Vi føler forskjellig.

 

Ingen kan si at noen andre føler feil.

 

Våre følelser gjennspeiler våre tidligere erfaringer, våre refferansepungter, og hvilke bagasje vi har i sekken vår, alt som gjør at vi er vi.

 

Vær så snill, la oss behandle hverandre med respekt jenter.

 

Og hvis HI føler for mye pes, gå inn på FUB sine sidet.

Der er det fritt frem for å "tømme" hodet for tanker, og følelser, uansett hvor merkelig andre måtte synes de er.

 

Klemmer på.

[Hanne M.]

Vi var ufrivillige barnløse i mange år før vi fikk barn. Sorgen var stor hver gang IVF behandlingen ikke lyktes, men til slutt gikk det bra og hun lever i beste velgående...

 

Hadde jeg hatt noe valg noen gang, der jeg kunne velge om jeg kunne få lov til å få et barn for en kort periode som ganske så visst kom til å dø fra meg eller velgeet liv uten barn og den sorgen det innebærer så hadde valget vært lett.. Visst var jeg lei meg for ikke å bli gravid, og til tider var sorgen alltoppslukende, men jeg manglet aldri tårer hvis det gikk galt i et et svangerskap for ei veninne, ei heller empati.

 

Jeg kunne aldri komme til å si til meg selv i de innerste dype egoistiske tankene mine, "nå har hun mistet din datter på to år og hun skjønner kanskje hvor vondt jeg har det som aldri har fått et barn" Herregud, jeg foreslår terapihjelp for deg, det trenger du. Hvis du virkelig mener at man kan sette en lengesel for et barn opp mot det å ha mistet et barn, så tror jeg psykiatrien er der du bør henvende deg for å få hjelp!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

[nusse 77]

bra skrevet marakatta..

vi er alle forskjellige,og en ting har vi tilfelles alle man,at vi ønsker oss et barn..

jeg tror vi alle har vært igjenom berg og dalbane ,når det gjelder føleser og frustrasjon...

synes vi skal avslutte hele dette innlegget,ingen grunn til at vi skal være uvenner her inne!!!

det er nå min mening,men men

[nusse 77]

synes den var litt drøy,da er ikke du noe bedre enn h.i

 

[Hanne M.]

Nei vel????

 

 

det hadde vært bedre for henne at 2 åringen døde enn at hu aldri fikk barn.... ??? For da kunne alle se sorgen... Vel hvis noen ønsker det slik, så må jeg melde pass...

 

[nusse 77]

jeg skjønner hva du mener hanne m,men jeg føler man ikke kommer noen vei med og krangle og slenge dritt..

jeg er sikker på at sulamitten ikke mente noe vondt med dette innlegget....

hilsen..

 

[Hanne M.]

Jeg slenger ikke dritt, jeg er fullstendig sjokkert!!!!

Man kan ikke på noen måte sette dette opp mot hverandre. Hun rett og slett misunner foreldre som har mistet sitt levende barn fordi der kan alle se og skjønne hvor hvor vondt det er, mot det å aldri FÅ et barn. Jeg vet og kan utrolig mye om den sorgen og den prosessen der, men det må aldri settes opp mot hverandre. Hun rett og slett ønsker at barn skal dø for at andre skal se hvor hvor vondt det er å ikke få barn i det hele tatt.. Ikke greit. hun trenger hjelp...

 

 

[Gjest]

ja jeg må si igjen!! VÆRVSÅ SNILL OG LES ALT DA FØR DERE DØMMER!!! LESER DERE BARE SISTE AVSNITT ELLER????