oppdragelse

[Anonym bruker]

hva er det viktigst for dere nå som trollene deres er så små ?

 

jeg mener et åringer er vanskelige og irettesette så en må velge sine kamper. hvilken er viktigst for dere ?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Du stiller et interessant spørsmål syns jeg. Tror jeg må svare bleieskift. Har tenkt mye igjennom hvilke situasjoner det er greit å bruke "tvang"- altså gjennomføre ting som ungen nekter. Da blir svaret bleieskift, sette seg inn i bilsete og vogna. Har oppdaget at jenta mi tydelig hører på stemmen min når nei-et mitt er strengt - og når det er passe strengt. F.eks hvis hun kan skade seg- så blir jo nei-et automatisk mer strengt- enn når hun trykker på fjernkontrollen til TV.....Det viktigste for meg er at hun lærer å vise empati for andre, så jeg blir veldig streng hvis hun slår noen.

Vet ikke om du fikk svar.....

 

 

[annie-77]

Interessant tema!

Ikke spise papir! Hun spiser en hel avis om hun får sjangsen - hi, hi Nå har hun jammen begynt å riste på hodet når ho skal til å putte en papirbit i munnen!

 

Ellers er varmeovner etc ikke lov selvsagt. Og ikke plukke blomster etc, for det går rett i munnen.

 

Hun må smake en skje med mat. Det kan være vanskelig, men så spiser hun hele porsjonen. Så hun er jo sulten.

 

Ellers så har vi heldigvis en snill unge, som er grei og avlede så det blir ikke så mye nei enn så lenge.

[mamma-1977]

Vær konsekvent, ha få men gode regler og følg de. Hvis du må gå å si nei hele dagen, så er det hverken hyggelig for deg eller barnet.

[Gjest]

Mine kamper for 1 åringen (han er 20 mnd nå da), er:

 

1. Lære at det ikke er lov til å slå/skubbe/bite verken oss, broren på 3,5 år eller andre barn. Vi gjør dette med å bestemt si f.eks "Nei, ikke slå xxx, h*n får vondt da, være god i stede!" Om det egentlig har noen effekt er enda uvist, fysisk utagring som utslag på sinne og frustrasjon kommer vel til å vedvare til han får et bedre språk og utvikler evnen til å virkelig forstå at andre faktisk får vondt (vanligvis i 3-5 års alderen dette skjer). Likevel, vi prøver å lære at det ikke er lov og hvorfor.

 

2. Lære ham å ikke kaste alt mulig vegg i mellom hver gang han blir sint, han er ekstremt hissig av seg og har han ikke noe for hånden å kaste, så løper han og henter noe dersom han er sint. Vi har egentlig bare nettopp begynt skikkelig med denne kampen, så vi har ikke noen resultater på det enda.

 

3. Ikke kaste maten. Begynner han med det får han først bare en muntlig beskjed om å stoppe. Fortsetter han, tar vi vekk maten og gjentar at han ikke får kaste mat og hvorfor. Viser han tydelig at han vil ha maten, får han èn sjangse til, og som oftest holder dette. Denne kampen er nesten vunnet nå etter mange månder med kjemping, han kaster veldig sjeldent mat på gulvet nå (jippi, endelig noe vi har klart å lære ham ;-)).

 

4. Ikke lov å røre -regelen. Han er vanvittige plukkete av seg, absolutt alt skal plukkes på og undersøkes i detalj. For all del, vet dette passer til mange 1 åringer, men jeg tør påstå han er litt verre enn vanlig, både av erfaring fra hvordan eldstemann var og venninners barn på samme alder. Vi forsøker med bestemte nei og en kort forklaring på hvorfor han ikke kan få røre aktuelle ting, og jeg synes faktisk at det har kommet seg de siste ukene, og det burde det vel etter snart 1 år med denne kampen, hehe...

 

5. Ikke lov til å klatre opp på bord, kjøkkenbenk og vinduskarmer. Er ikke så lenge siden denne kampen starter, så vi har heller ikke kommet noen vei enda, han fatter virkelig ikke hvorfor han ikke får lov til å traske rundt oppå bordet eller balansere i vinduskarmene....sukk...

 

Tror det var det, i hvertfall av det jeg kom på nå :-)

[Anonym bruker]

Hva mener du selv da?

[Anonym bruker]

Den viktigste kampen vår er at hun ikke skal være stygg mot andre. Hun er så kjapp til å slå andre, både oss og andre barn. Dette er noe vi strever litt med, men vi er konekvente også. (Dvs, vi sier "nei, ikke slå, kose xxx" strengt(og viser hvordan vi koser), slutter hun ikke sier vi at hun må slutte å slå, ellers får hun ikke sitte på fanget/leke med xxx/etc mer. Slutter hun ikke da, flyttes hun bestemt bort fra situasjonen. Hvis hun to minutter senere vil tilbake får hun lov til det, hun har da antakelig glemt hva som skjedde, og starter hun igjen er det samme kampen på ny, hopper da gjerne ofte over ett ledd....)

 

 

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Vi har liksom ingen voldsomme kamper vi, da. Det er ikke fordi hun er spesielt "snill" eller "rolig", for det er hun nok ikke. Det går mer på at vi synes vi kommer bedre på vei uten å kjempe så voldsomt. Et eksempel: Hun kastet alltid mat i gulvet. Det var ikke noe jeg var spesielt happy for, men det er jo sånn de gjør. Vi prøvde lenge å overse det, det funka ikke. Så prøvde vi å rolig si at "ikke kast maten i gulvet er du snill" på ørten ulike måter. Så fant vi en ny strategi: "når du er ferdig med brødskiva/bananen/vannet/..., kan du gi det til mamma da? Og det funka i omtrent halvparten av tilfellene øyeblikkelig. I de andre tilfellene lo vi litt og sa "hihi, glemte du å gi det til mamma? Jaja, da får mamma hente det, da!". Seriøst: På to dager var det så og si slutt på matkasting.

 

Jeg liker ikke å si nei, men jeg gjør det innimellom, for det er vanskelig å "avprogrammere seg". Jeg liker ikke å "ta" henne, for det føles bare ydmykende, og det tror jeg ikke akkurat gjør at hun samarbeider bedre. Jeg liker at vi kan leve sammen, prate sammen (jaja, ikke så mange forståelige ord fra lille-berta enda, men hun er jo tydelig i kroppspråk, da) og fungere sammen, uten en haug med forbud, nei, ikke og kjefting.

 

Jeg lar på ingen måte jenta mi ture fram som hun vil. Det er masse hun ikke får lov til. Hun får ikke slå om hun er sint, men hun får lov til å være sint. Jeg anerkjenner den følelsen hun har: Jeg skjønner at du blir sinna fordi xxx tok lekebilen din, og det er helt greit å bli sinna. Men det er ikke greit å slå/lugge/klore, for det er vondt. Og så trøster jeg og er der til det går over.

 

Jeg vet det høres litt rart ut når jeg skriver det her, for man får bare sagt bittelitt av det man vil, jeg kan jo ikke skrive en hel bok heller *fniser*. Så dere får ta det som det er, et lite utdrag som ikke får sagt så mye i det hele tatt...

[Gjest]

Jeg skjønner hva du mener. Selv om det kanskje ikke ser slik ut på innlegget mitt, forsøker vi i det lengste å følge samme sti som deg, men med to smågutter som elsker å terge hverandre og har en egen unik evne til å være "vanskelige" akkurat når jeg ikke kan gi så mye oppmerksomhet, som når jeg lager middag (er vel derfor de er det akkurat da, hehe...), så merker jeg også at det ikke alltid funker med lange samtaler, forståelse, annerkjenning osv. Noen ganger må man bare si nei, flytte ungen og heller la den hyle frustrert for å redde broren og middagen fra å svi seg, eller lignende.

 

I andre tilfeller bruker vi mye tid på å snakke, forklare og bruke, som du nevner "Jeg skjønner at du er sint nå, du er vel trøtt og sliten?" osv for å vise at vi forstår osv, men jeg må innrømme at jeg ikke er like flink til det med minstegutten som med eldstemann på 3,5 år. Jeg føler at minsten ikke skjønner hva jeg sier likevel (altså når det blir lange og kompliserte setninger som "Ja, jeg skjønner at du ble sint nå siden du ikke fikk hamre løs på vinduet med bilen, men du får ikke lov til det likevel, bilen er til for å kjøre med, ikke dunke på glass for da kan det knuse") og da hopper jeg over det og gir heller så korte og enkle forklaringer som mulig ("Nei, ikke dunke med bilen"). Føler du at jenten din forstår deg? Gutten min mister i hvertfall interessen for hva jeg har å si lenge før jeg er halveis dersom jeg forsøker å forklare grundigere... Dette er ikke ment som kritikk altså, jeg bare lurer :-)

[Guttemamma x 3]

Hm... Vi har ikke så mange regler hjemme hos oss.

 

- Det er ikke lov til å slå og bite, men det har vi ikke hatt så mye problemer med.

- Det er ikke lov til å leke med stikk-kontaktene.

- Det er ikke lov til å klatre på bordet.

 

Ellers har vi stort sett ryddet og satt opp skap- og skuffesikringer hjemme så det ikke skal bli så mye nei-nei-nei i hverdagen.

 

Dette får han bl.a. lov til:

- klatre i sofa/stoler og vindusposter.

- gryteskap, sleiver og plastbokser er tilgjengelig på kjøkkenet

- spise selv med bestikk, selv om det blir mye søl.

- sortere cd-hylla, d.v.s. ta ut og stappe inn alle cd-ene.

[Expat]

Den "hive på gulvet"-metoden var lur, fjummsi, det prøver vi i dag!

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Ja, jeg tror ikke vi er så ulike som det kan se ut på innleggene våre. Det er det som er så rart - og fint - med denne formen for kommunikasjon. Man kan ikke få frem alt.

 

Først: Jeg klarer ikke alltid å være like "mild". Når jeg står med hendene i fiskeslo og snuppa vil dra katta i halen kommer det innimellom noen litt lite diplomatiske vendinger (dagens innrømmelse - hihi).

 

Men om hun forstår? JA, det gjør hun. Kanskje ikke alt, men mye mer enn jeg kunne forestille meg. Nå er hun 16 mnd, og her kommer et eksempel: Jeg satt på do, og vesla deriv og pusla med noe inne på badet. Så ringte telefonen, men jeg var midt i et "oppdrag" og kunne ikke ta den. Hun kikket på meg, og jeg sa: "oi, det ringer. Du får ta telefonen, du." Det er mye rart man sier, vet du. Så rusler hun avgårde, og like etter kommer hun igjen - og rekker meg mobiltelefonen som lå på stuebordet. Liknende eksempler har vi daglig, og jeg slutter visst aldri å bli forbauset over hva de små forstår!

[Guttemamma x 3]

He-he. Akkurat sånn opplever vi også. Plutselig forstår han hva vi sier.

 

Brukte Lillemann som "håndlanger" da vi monterte skap. Finner både skruer, umbraco og hammer (bambam) når vi spør ham om det.

[Gjest]

Joda, han skjønner mye og er også begynt å si mer og mer. Men lange beskjeder, spesielt når han er sint, når liksom bare ikke inn? Føler jeg i hvertfall.

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Nei, når hun er sint når det ikke inn!

[Gjest]

Tannpuss