Er redd lille gutten min ikke er glad i meg.

[Anonym bruker]

Er vanskelig å snakke om dette, men jeg må bare få luftet tankene litt.

Har en sønn på 16 mnd. Jeg ammet til han var ti mnd og det er jeg som har vært hjemme med ham under hele permisjonen.

 

Jeg får ofte følelsen av at han ikke er særlig glad i meg. Det er stort sett pappaen han går til hvis han slår seg eller noe. Når vi henter i bhg begge to er det pappaen han løper bort til og vil opp til. Er stort sett alltid pappaen som leverer og henter i bhg. Når jeg prøver å ta ham fra pappaen når vi henter ham enten i bhg eller hos barnevakt el. så begynner han stort sett alltid å vri seg unna og hyle og strekker armene til pappaen igjen. Når pappaen tar ham er han rolig og blid igjen. Det er så forferdelig sårt og vondt at det er sånn. Jeg ser jo at ungene til mine venninner og til svigerinnen min er mamma-unger alle sammen. Føler det er noe feil med meg siden min unge ikke er sånn.

Når det bare er jeg som er med ham, og vi er på besøk el er han heller aldri klengete på meg, sånn som andre unger er til å begynne med.

 

Jeg hadde jo håpet (og trodd) at dette ville endre seg når han begynte i bhg. Tenkte at han ble vel lei meg som han så hele dagen hver dag, og at det var derfor han var så pappagutt - men nei...

 

Jeg gjør jo mest med ham enda, som å bade, stelle, mate ol. Syns det er veldig rart og vondt at han ikke er mer knyttet til meg enn han er, skulle nesten ikke tro han visste at jeg var mammaen hans...

[Expat]

Han tar det bare for gitt, en av de store "gledene" ved å være mamma. Det er forresten vanlig med en mange-måneders pappadalt-fase i denne alderen. Dette går så fint så, hold motet oppe!

[Anonym bruker]

Men han har jo hatt denne "fasen" hele tiden....har aldri hatt en mammadalt-fase:-(

[Expat]

Fordi du alltid er der, kanskje? Faller det ham inn at du kunne bli borte, eller ikke var der for ham?

Vi hadde en fase der hun bare smilte til andre, med meg var det bare business, liksom. Det er enda mye sånn, men det blir stadig bedre!

[Anonym bruker]

Jeg tenkte jo som sagt det ville endre seg litt når han begynte i bhg. Da er jeg jo ikke der hele tiden. Jeg jobber også en kveld i uken og da er han bare med pappaen. Ja, ja, han er vel bare sånn...men kunne så inderlig ønske at han viste at han var glad i meg. Jeg elsker jo ham overalt på denne jord, da er det sårt å ikke få noe tilbake.

[blond]

Det høres sårt ut. Vondt å føle at man ikke er bra nok.

[Huldretuss]

Han elsker helt sikkert deg også, men han føler kanskje ikke at han trenger å vise det! Skjønner godt at det er sårt for deg! Datteren min var også sånn når hun var liten. Nå er hun ni år og sier både at hun er glad i meg og at jeg er den beste mammaen :-)

[Anonym bruker]

Ja, jeg håper jo det kommer med tiden da. Hadde forsåvidt vært enklere om han var lik mot både pappaen og meg, men det er så stor forskjell liksom, og det skjønner jeg bare ikke. Er ikke noen "grunn" til at han skal være mer glad i pappaen, men han er det tydeligvis likevel:-(

[Anonym bruker]

Jesper Juul hadde en artikkel om nettopp dette i bladet mamma.

I følge ham betyr det bare at han identifiserer seg mer med pappa, og at han føler han får det han trenger av far.

I følge ham bør pappaen si at "jeg vet at du vil at jeg skal (feks) bære deg, men nå er det mamma som skal gjøre det" osv..

[Anonym bruker]

Hvilken utgave av Mamma var det? Husker du det? Kanskje vi skulle prøve det.

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg, hr alltid gjort mest med gutten min, bade, legge, mate, leke, ta med bort til folk, var hjemme med han osv, og her er det pappa som gjelder, han nekter bla å si mamma, han kan det, men sier pappa til meg også! (han er snart 20 mnd) hos besteforeldre er han også sånn, jeg er sist i rekka på alle måter, ingen mammadalt unntatt når vi er borte da kan han sitte litt på fanget,men også det har begynt å gi seg nå. i en periode prøvde pappan å sette han på fanget mitt, da hylte han helt forferdelig. det er bedre når vi ikke er sammen samtidig pappan og jeg nesten. føler det er vondt jeg og, jeg har hatt så mye med han å gjøre, og virker som han ikke er glad i meg. litt vondt å være sist i rekka,,,,

håper det blir bedre med åra for oss

[Bratsj]

Vi har det litt på samme måten, enda vi har jente.

Det var pappa hun sa først, og hvis hun kan velge så er det pappa hun vil til når hun slår seg eller er trøtt og lei.

Hun spør etter pappa fordi han er mye borte - og det er her jeg tror kjernen ligger - vi mammaer ER jo der hele tiden !

Pappa er litt eksklusiv, litt spesiell - en som bare er der innimellom.

Derfor er det mere stas.

I tillegg så er jo noen barn veldig enten pappa eller mamma-dalt, og slik er det bare.

Nå venter vi en baby til - så akkurat for denne fasen er det jo greit at hun trives så godt med pappa, siden jeg blir mye opptatt med amming etc.

At de er glad i oss, tviler jeg ikke et øyeblikk på.

 

 

[Anonym bruker]

Må være tøfft for pappaen! Å ha en gutt som vil opp til ham, og kone/sambo som får vondt inni seg når det skjer, d.v.s. "hele tiden".

 

 

 

Når var det forresten at Jesper Juel sa at om du har en mamma-dalt, så må du si "jeg skjønner at du vil jeg skal bære deg, men nå er det pappas tur" ?

 

Herre G. Mannen er jo minst 50, og i hans tid var det vel naturlig at mor-og-barn er en enhet de første åra, og at far bare skal vente til barna vokser ut av dette.