Gå til innhold

Hvorfor har dere fødselsangst?


Anbefalte innlegg

Hei!

 

Jeg lurer egentlig på en ting. Jeg har lest litt av det som er skrevet her inne, og mange av dere som har fødselsangst, skal føde for første gang...Da lurer jeg litt på hvorfor dere har angst for noe dere aldri har gjort før? Er dere redd for smerten? Alle vet jo at det er vondt å føde, men alle fødsler er individuelle, så hvorfor må dere se det negative før dere har vært igjennom det?? Jeg kan nesten påstå at alle er litt redde for å føde, og det var jeg selv også. Men jeg tenkte sånn at: Kvinner er skapt for å føde barn, og de aller aller fleste får flere enn ett barn også.

 

Derimot de som har født før, og som har vært igjennom en tøff fødsel på en eller annen måte, de skjønner jeg har fødselsangst. De har tross alt vært igjennom dette før og det er normalt at man tenker "hva om det skjer igjen"...

 

Dette er ikke ment for å provosere i det hele tatt,men jeg tror kanskje mange må ta seg litt i skinnet. Hvorfor har dere da blitt gravide da??

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/5024372-hvorfor-har-dere-f%C3%B8dselsangst/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Herregud, idiotisk og utrolig provoserende innslag! Hvorfor er folk redd for å fly, har de styrtet før eller? Hvorfor er folk redd hunder, har så mange blitt bitt? Det samme med edderkopper. Og hvorfor har folk angst for å møte slike stemplende folk som deg? Jo fordi slike som deg ikke har menneskelig innsikt. Ta deg selv i skinnet du, og les litt psykologi!!!

Ja, jeg burde kanskje skjønt at denne kom. Man kan jo ikke si noe her inne uten at en eller annen blir provosert. Jeg stilte ganske enkelt et spørsmål.

 

Jeg har jo født selv, og vet hva det innebærer både før og etterpå. En fødsel er jo en fantastisk opplevelse, som du ikke kan forutse på forhånd hvordan blir. Det er derfor jeg lurte på hvorfor så mange førstegangsfødende har fødselsangst.

 

Var ganske enkelt det jeg lurte på, ikke for å provosere eller være stemplende på noen måte.

1. gangen var jeg redd fordi jeg er kontrollfreak. Jeg taklet ikke det å ikke vite, som det er med fødsel.

 

2. gangen var jeg livredd fordi jeg hadde en traumatisk fødsel 1. gangen. Legene på sykehuset kaller det selv et overgrep fra helsevesenet. Redd for å havne oppi det samme igjen og få psykiske proboemer i enda flere år.

Annonse

Hei!

 

Jeg tror noen også blir skremt av alle historiene som florerer - om ting som går galt. Selv var jeg helt uforberedt på at noe kunne gå galt første gangen, og syns det var helt sykt at ingen hadde forberedt meg på den muligheten! Ikke greit å si hva som er best.

 

Men vi er flere og flere som får fødselsangst, og jeg tror ikke det er tilfeldig at vi har fått mer og mer tilgjengelig informasjon. Første gang jeg gikk gravid hadde jeg knapt hørt om spontanabort, denne gangen hører jeg om det omtrent hver dag! Klart jeg frykter det mer også da! Spesielt når jeg har opplevd å miste en gang..

 

Tror ikke nødvendigvis det er slik at de som har fødselsangst er redde før de blir gravid, man blir jo forandret til noen nervevrak alle og enhver under denne reisen! Selv ble jeg nesten hysterisk i stad fordi en 4-årig jente hostet på meg!! Sprang straks og vaske fingrene:-)

 

Men det er alvorlig for den som opplever å få det, og det ligger ikke minst masse skyldfølelse der også. Jeg må innrømme at jeg føler meg litt nervøs og svak, det var nok derfor valget om keisersnitt satt så langt inne. Men jeg har møtt støtte fra venner og familie, noen sier de til og med synes jeg ville være uansvarlig dersom jeg ikke gjorde det.

 

Derfor kan jeg bare innbille meg hvordan det føles å ta det valget dersom man er førstegangsfødende og alle rundt en formaner en om å prøve. Kan ikke være enkelt!

 

Men likevel syns jeg egentlig spørsmålet ditt er berettiget, om du kunne luket ut enkelte kommentarer som å "ta seg i skinnet" og "hvorfor har dere blitt gravide?". Det blir litt som å sparke noen som allerede ligger nede. Det handler IKKE om å ta seg i skinnet!!

 

Vi kunne heller hatt en ærlig diskursjon, som hadde vært til nytte for alle - med eller uten fødselsangst.

 

Og aller helst signert med nick!

Hilsen

Slike kommentarer som å "ta seg i skinnet" og "hvorfor har dere blitt gravide?" gjør ikke frykten for å føde mindre. Mitt mareritt er å få en slik jordmor til min fødsel. Tenk om hun skal nekte meg smertestillende, eller ta feil avgjørelse angående en fødsel som burde vært gjort om til KS. Man legger jo tross alt livet i JM og annet helsepersonell sine hender.

 

Det er vel også ofte slik for førstegangsfødende at nettopp iom at vi ikke vet hva vi går til, er det i seg selv en del av angsten.

 

Hei, jeg er ikke gravid enda, men litt fødselsangst har jeg. Jeg ser fram til det fordi det skal jo være en stor dag, slutten på ventetiden, da man får møte barnet sitt, et helt nytt menneske. Det skal jo egentlig være en festdag! Som kvinner kommer man nærmere naturen gjennom en fødsel, nærmere energiene i oss og rundt oss. Det er fantastisk, og det vet jeg.

MEN jeg er likevel redd, for smertene først og fremst. Jeg har høy smerteterskel og har ingen problemer med sprøyter, underlivs-skjekk, andre prøver osv.

Det som jeg også tenker på er at flere og flere av oss får fødselsangst nå. Og jeg lurer på: var det lettere å føde før?? Moren min hadde en veldig fin fødsel og har aldri har fødselsangst. Farmoren min som var sykepleier sa alltid at "det er ingen sykdom! Det er naturlig!" Og hun fødte da hun var 32 og 42. Jepp, hun var tøff :o)

Var det fødselsangst før også? Eller klarte kvinner det bedre før? Blir fødsel i dag sett mer på som en "sykehus-opplevelse" enn en "naturlig opplevelse"?

Det skal jo egentlig være en flott "ut-av-dæ-sjæl-opplevelse"!

Jeg skal nok klare dette, jeg har en alle tiders mann og vi ønsker oss veldig barn sammen. Kanskje det har mye med å tenke positivt å gjøre?

Huff, mange spørsmål, men det hjelper å få skrevet det ned!

Lykke til, alle gravide, og gled dere til nurket kommer, uansett :o)

Hvorfor noen er redde for å føde når de aldri har gjort det før??? Det skal jeg kunne svare på. Det er da forferdelig mange, særlig eldre kvinnfolk, som elsker å utbrodere skrekkhistorier om fødseler. De forteller i detalj hvor grusomme smerter de hadde da de fødte, om at de trodde de skulle dø,.... Det er da så mange som sier at "fødselsmerter er de sterkeste smerter et menneske kan oppleve". Det er fryktelig mange skrekkhistorier ute og går om fødseler. Folk er mestere i å fortelle hvor grusomt smertefult det var å føde, og mange er også veldig flinke til å rakke ned på mulighetene til å få smerterlindring. Vi hører rett som det er om folk som har fått epidural og som det ikke virker på. Folk er flinke til å skremme med det også, at selv om man kan få epidural, så er det slett ikke sikkert at den virker. Andre smertelindrende metoder rakkes ned på, lystgass virker ikke (sier mange) petidin gjør deg bare dårlig (sier mange), akupunktur er bare tull og placebo, det er ikke noe å tro på (sier mange). Eldre kvinnfolk som har født før, og som aldri skal føde mer, er ofte mestere i å skremme vettet av yngre kvinnfolk med hvor grusomt det er å føde og hvor lite hjelp det er å få mot de smertene.

 

Jeg syns det er dårlig å ta fra folk motet når det gjelder håpet og muligheten til å få smertelindring, for de som ønsker det. Jeg fikk også servert pessimistiske uttalelser om epidural, epidural er slett ikke til å stole på, det er slett ikke alltid det virker. Men jeg har født to barn med epidural begge gangene, og det hjalp veldig for meg. Jeg fikk veldig god smertlindring av det.

 

Jeg var vettskremt for å føde på forhånd, takket være alle de eldre kvinnfolka som har fortalt meg forferdelige skrekkhistorier om fødseler. Jeg gikk og grudde meg unødig. Mine fødseler gikk fint, det gikk mye bedre enn jeg trodde, jeg er ikke skremt fra å føde en tredje gang.

 

Grunnen til at så mange er så redde for å føde, er alle skrekkhistoriene som verserer på folkemunne.

Jeg er ikke enig med deg som sier at grunnen til at så mange er redde for å føde, er alle skrekkhistoriene som verserer på folkemunne.

 

Vi mennesker føder faktisk ikke så helt enkelt. Skal vi bare late som om det er happy jolly yo yo å føde barn sånn at ingen skal være redde?

Kanskje alle som har født burde sverger på å ikke fortelle noe om smerter, komplikasjoner eller noe som helst til andre? Bare fortelle hvor fantastisk det er å holde den lille vidunderlige babyen i armene for første gang? Hvor redd hadde ikke da ALLE vært når fødselen faktisk startet og man oppdaget at det gjorde sinnsykt vondt? Jeg tror at jo mer vi vet om hva som skal skje, jo bedre er vi i stand til å takle det.

 

Og hvordan kan vi innbille oss at folk ikke var redde før i tiden også? Det var faktisk ikke SÅ uvanlig at folk døde i barsel. Det som er annerledes nå er at det faktisk kan hjelpe å si at man er redd, samtidig som vi jo rasjonelt sett har mindre grunn til å være redd.

 

Samtidig kan man kanskje undres på om mennesket av i dag tåler mindre. Vi lever et liv hvor alt skal være mest mulig lettvindt. Er vi blitt så lite vant til å slite for det daglige brød at mange av oss faktisk ikke takler den påkjenningen det er å sette barn til verden?

 

I Norge i dag er det ikke noen egentlig rissiko for at mor og barn ikke skal overleve fødselen. Samtidig får ganske mange fødselsangst fordi vi opplever traumatiske fødsler. Man går til jordmor og hun forteller hvor fint og flott det er å føde. Det gjør vondt men man får smertelindring. Ikke noe problem. Man ser fødselsfilmer. Man ser det må være et smertehelvete, men de kommer seg jo gjennom det og alle er veldig lykkelige på slutten. Jeg vil kanskje dra det så langt som å si at det er glorifiseringen av det å føde barn som er problemet. All informasjon fra jordmødre, leger etc tar stort sett for seg normalfødselen. Oppstår det komplikasjoner under fødselen føles dette kjempe traumatisk. Det er jo ikke sånn det skal være. Og selv om resultatet egentlig er bra - sprellende herlig barn - føles det ikke helt bra. Jeg synes faktisk litt grei informasjon som kan avdramatisere litt av det som kan skje under en fødsel hadde vært på sin plass. Når det står på og rommet fylles av menn i grønt kan det virke mer dramatisk enn det det egentlig er.

 

Hadde jeg levd for 150 år siden ville jeg vel ikke overlevd fødselen. Verken min egen eller min sønn sin. Jeg er lykkelig glad for at jeg lever i Norge i dag. Samtidig har jeg alltid synes det høres helt forferdelig ut å føde, og det vil jeg nok fortsette med. (Nei, min mor har nesten ikke fortalt noe fra da jeg ble født). Synes rett og slett at mennesket er litt dårlig skapt på akkurat dette området. Litt mer informasjon om hva som faktisk kan skje og hvilke rutiner som eksisterer tror jeg imidlertid hadde vært på sin plass. Når man vet at det som skjer faktisk er "etter boken" føler man seg tryggere.

 

 

Jeg har vært redd for dette med å føde så lenge jeg kan huske, helt siden jeg forstod hva "fødsel" er ca. Det er ganske mange år for å si det sånn...hvor det kommer fra vet jeg ikke. Hvorfor jeg har blitt gravid ? Fordi jeg vet at det finnes andre muligheter !

 

 

Jeg har alltid vært redd for å føde. Så redd at jeg hadde bestemt meg for at et liv uten barn var helt greit. Dvs, jeg ble ikke gravid, men så ikke på det som noe problem. Og ihvertfall ikke noe jeg aktivt ville gå inn for å gjøre noe med.

 

Men så traff jeg mannen i mitt liv. Kroppen min hadde tydeligvis ventet på den rette :-)

Vurderte å grine meg til et keisersnitt men fant egentlig det vel så skremmende som en fødsel. Bestemte meg derfor for å ta ting som det kom. Kunne andre føde måtte vel jeg også kunne overleve det.

Jeg tok meg faktisk "i skinnet" som hovedinnleggeren her sier. Kanskje jeg ikke hadde fått de samme problemene i ettertid om jeg ikke hadde gjort det... Samtidig, jeg prøvde å si i fra, men følte ikke at jeg ble tatt på alvor. Tror kanskje dette er et problem: Som andregangsfødende med fødselsangst blir jeg møtt med en helt annen forståelse. Men kanskje jeg ikke hadde hatt like mye fødselsangst nå dersom angsten min hadde blitt tatt på alvor helt til å begynne med?

 

Hva jeg var redd for som førstegangsfødende:

- Smertene. At jeg ikke skulle få epidural.

- At barnet skulle få navlestrengen rundt halsen, få for lite oksygen, sette seg fast etc.

- At legene er så restrektive på keisersnitt at de ikke vil velge det selv om det er det rette for barnet.

- Å revne. At underlivet blir rimelig ødelagt etterpå.

- Smertene når hodet kommer ut.

 

Er redd for mye av det samme fortsatt, men nå kommer det som angår barnet først. Jeg er aller mest redd for at det skal skje ett eller annet som gjør at barnet får varige men. Er fortsatt redd for smertene. Har ikke lyst til å oppleve noe like vondt en gang til for å si det sånn (joda, fikk epidural, men det gjorde jo mer enn vondt nok i timene før). Føler det er så unødvendig. Er kanskje ikke like fokusert på at det må være epidural heller. Det var ingen himmel medisin for å si det sånn. Pudental derrimot, det vil jeg ha!

Er redd for at fødselen må settes i gang. Det orker jeg bare ikke.

Dette med revning er jeg imidlertid ikke like bekymret for denne gangen. Det ble klippet pent forrige gang og det håper jeg kan la seg gjøre denne gangen også.

Annonse

Hei,

 

jeg har fødselsangst nettopp fordi jeg ikke vet hva jeg kan forvente meg, er redd for det ukjente, noe man ikke kan kontrollere selv. Kall det hva du vil, men er det å ikke vite som nettopp gir meg denne angsten. Som du selv sier, de som har født før har rett til å ha fødselsangst, dersom første fødselen var "fæl", jeg synes dette blir helt feil da vi som er førstegangsfødende overhode ikke vet hva vi går til og heller ikke vet hva slags fødsel vi vil få, da alle fødsler er individuelle og forskjellige.

 

Personlig vet jeg at det å føde ikke kan være helt "for jævli" for da hadde man ikke født mer enn en baby hver seg, og her til lands er det jo ganske så vanlig med både to og tre barn.

 

Selv forventer jeg at fødselen blir vond, men overkommelig og jeg har tro på at smertene blir "fort glemt" når man får den lille krabaten på brystet sitt.

 

Du provoserer veldig ved å avslutte med "ta seg selv i skinnet" hvorfor har dere blitt gravide?? Dette er usaklig og si, vi er forskjellige og man bør respektere at andre mennesker ikke er som en selv. Det å føle angst for det ukjente er ganske normalt, man forbereder seg psykisk vet å kjenne en viss spenning i kropp og sjel mot noe man ikke har utført før - være seg alt fra å holde ett foredrag på jobben/skolen, holde tale i bryllup/begravelse, gjennomføre ting man er redd for. - og faktisk kommer de fleste ut av situasjonen med økt selvtillit for å ha klart og gjennomføre det de er redd for.

 

Så slutt og forhåndsdøm, og ta lærdom av dette innlegget.

 

Det er faktisk helt for jævlig å føde. Det er en grunn til at veldig mange sier at de ikke husker så mye av fødselen. Dette er fordi at hvis vi hadde husket, så hadde ingen fått mer enn et barn. Menneskekroppens smarte, men sleipe måte for å få oss til å formere oss..

jeg var også redd for å føde FØR selve fødselen starta. var beredd på at jeg skulle dø av smerter!

MEN!

da vannet gikk, følte jeg bare glede og forventning - jeg skulle få se babyen min!

5 timer etter kom han ut. ja, det var vondt, men det gikk jo også over!!

gled dere!!

klem!!

Det er helt klart at mange er redde for å føde - og de fleste er redde for smertene ved fødsler - og altfor få er klar over at nesten alle smertene er unødige.

Følg med på dette korte resonnementet:

 

FRYKT skaper SAMMENTREKNING skaper SMERTE.

 

Det er mulig å bruke fødselshypnose for å redusere både frykten og sammentrekningen - i tillegg til den mest kjente effekten av hypnose, nemlig smertelindring. Jeg jobber med dette hver dag, og ser at det er fantastisk hvor mye bedre vi får det når angsten er borte. Om du leter på nettet finner du sikkert websiden jeg har laget som handler om hvordan du kan få din baby sikkert og uten smerter.

 

Lykke til !

 

 

1. gang dvs. da jeg gikk gravid med jenta mi....tenkte jeg ikke på fødselen nesten...jeg så på fødsels-filmer og det hele...men ingen panikk.....tenkte liksom at jeg tar det som det kommer....men når dagen kom og vannet gikk...riene kom med veeldig kort mellomrom....ja da fikk jeg panikk....panikk for at riene var så vonda...så hva kom da selve fødselen til å være...aller mest hadde ejg panikk for å kunne revne fra a-å......skrekk og gru!!!

 

nå denne gangen...tenker jeg heller ikke så mye på fødselen...og har vert gjennom det en gang før.....det gikk bra til slutt den gangen og det vil gjøre det denne gangen også....vet iallefall hvordan jeg skal takle det som kommer:)

 

min erfaring i forhold til vennindene mine som har barn...så er det nesten bedre å ha angst før fødselen....de hadde det...de var skikkelgi redde....og trodde det kom til å bli mye verre enn det ble...så de roet seg med den tanken under fødselen.....stikk motsatt til meg som fikk all angst midt oppi det hele.....

 

 

"Hvorfor har dere blitt gravide da??" Så du mener en kvinne skal la vær å bli gravid fordi hun har fødselsangst?

 

Jeg er redd for å føde fordi det er noe jeg aldri har vært gjennom før, og vet derfor ikke hvordan det kommer til å gå. Alle kvinner vet selvfølgelig at det kan være smertefullt å føde, men det er ikke bestandig bare derfor kvinner har fødselsangst. Som f.eks det at ting er så usikkert, det kan oppstå komplikasjoner, eller at det er noe annet. Jeg tror hvertfall ikke at fødselsangst kommer bare av det at det er vondt å føde.

 

Alle kvinner er forskjellige og har forskjellige følelser rundt det å føde. Bare fordi vi ikke er som deg "som ikke skjønner hvorfor førstegangsgravide har fødselsangst", blir vi faktisk gravide vi og. Jeg synes det er usaklig av deg å stille slike spørsmål. Pass på deg selv, og la oss gravide håndtere våre egne problemer.

  • 4 uker senere...

du må jo skjønne det at når det er første gangen du skal gjøre dette vet du ikke hva du går til, du vet ikke om smertene og du vet ikke om noe som har med fødselen å gjøre, dette kan være veldig skremmende for mange.

Jeg vet ikke helt hv jeg er redd for når det kommer til fødselen, men jeg tror det har noe med at jeg ikke kan kontrollere det og må igjennom det uansett om jeg vil eller ikke.

Liker ikke å bli fratatt all kontroll heller.

De som har født før hadde kanskje komplikasjoner underfødselen eller store smerter osv, dette er skremmende for dem fordi de har vært igjennom det og vet hva det er.

Det er en ting for deg å si "hva er det du/dere er redde for" men sett deg i vår situasjon, du hadde aldri klart å si det samme!

Dette er en side for folk som har fødselsangst, ikke for folk som vil rakke ned på andre...det er faktisk veldig krenkende å få kommentarer som du har lagt ut her slengt i trynet.Vi har da like mye rett som deg til å bli gravide, det er ikke barnet vi er redde for, det er heller ikke det å gå gravid, det er bare den siste delen av svangerskapet vi er redde for, men må igjennom!

Ikke ment for å provosere? Hvorfor gidder du da å bruke energi på å skrive om det? Og hvorfoir gidder du å gå inn på debatten om fødselsangst? Selvfølgelig har enhver oppegående kvinne/jente fått med seg at det er vondt å føde, men veldig mange ønsker seg likevel sine egne barn. Det er helt naturlig og fryketelig normalt å være skeptisk til det ukjente, er du ikke det er du unormal. Synes ingenting om det du har skrevet og kanskje er det heller du som MÅ TA DEG I SKINNET!!!!!!!!!! Neste gang kan du skrive under med nicket ditt:(

Alle førstegangsfødende som har fødselsangst; jeg er med dere. Det har jeg og, og min jordmor sa at stort sett alle var redde eller bekymret for å føde pga at de ikke visste hva de gikk til. Det eneste som er sikkert er at det er noe der inne som skal ut. Lykke til alle sammen:)

Hvorfor har folk angst? Er det det du mener? Er ikke angst urforklarlig, ugrunnet redsel. for åpne rom, lukkede rom, små søte insekter og andre mennesker.

Angst er ikke logisk, sånn er det bare.

 

Fødselsredsel, er noe litt annet enn angst. Jeg har vel hatt litt fødsels redsel, men det er ikke angst, for det lammer meg ikke. Litt skyldes erfaring med tildider ekstreme menssmerter (og mensen er vel ingen ting i forhold til fødsel, og jeg gråt meg i søvn, hvor dan skal dette gå :-)

og så har vi all verdens fødselshistorier...

 

og så er det noen gode ting å tenke på innimellom. Se på alle mennesene rundt oss. De er født alle sammen, og de klarte seg.

Og alle mødrene du ser verden over. de har også født og klarte seg. Vi er laget for dette, og det normale/vanlige er faktisk at det går bra!!

 

-Så får vi takle angst som angst og redsel som redsel ,og håpe på en enkel hyggelig og grei ankomst av den nye verdensborgeren.

 

Lykke til alle sammen

JA nå har du jo fått 23 svar allerde så nå gidder du vel ikke lese mer. Jeg har født to ganger før! Mistet mitt første barn, og mistet nesten barnet i den andre fødselen som endte med keisersnitt. Skulle ønske like mange kunne svart på mitt innlegg: 29/6 "Har noen av dere fått profesjonell hjelp mot fødselsangst?", der har ingen skrevet noe... Hilsen skuffet og like engstelig.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...