Depresjon før og under svangerskap?!?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er en jente på snart 26, som er gravid i uken 17 (tror jeg...). Jeg slet endel med depresjon før eg ble gravid, og ble ganske verre etter at jeg ble gravid. Dagene med depresjon kommer og går, og det skal ikke mye til for at jeg begynner å gråte og bare vil være for meg selv. I dag er en sånn dag da jeg bare vil være alene, men på den andre siden vil jeg egentlig ikke være alene heller. Jeg bor et stykke fra sentrum, og sliter økonomisk, så jeg kommer meg ikke så mye ut.. Jeg liker heller ikke å gå ut alene... Jeg har samboer, og han er fantastisk, men når jeg er sånn som jeg er i dag, mister jeg lysten på å snakke..Vil bare være still og gjøre ting for meg selv..

 

For en liten time siden sitter han og sier at han vil ut å kjøre sykkel, bruke det fine været..for det er ikke noe gøy å bare sitte inne... Og inne i mitt hode surre det bare en tanke: "Tror du jeg syns det e noe gøy å bare være her?" Men klarte ikke si den tanken høyt, men han vil heller ikke reise fra meg når jeg er sånn.. Men jeg vil ikke ødelegge hans dag, bare fordi jeg er sånn..

 

Jeg trives heller ikke i denne byen her jeg bor. Har ingen venner, og det er ingenting å finne på. Jeg er student her, og da tror sikkert alle at jeg må klare å skaffe venner..Men jeg er ikke sånn at jeg kan gå bort til hvem som helst og si "hei!" Skulle ønske jeg va sånn, men det er jeg ikke. Og når jeg i tillegg er blitt gravid, føler jeg meg enda mer utenfor de jeg kjenner i klassen. De er unge og like å feste... Jeg har aldri vært noe festmenneske, og kommer nok ikke til å bli det heller.. Jeg er en "enhjørning" som dum dum boys synger om..

 

Andre som har det sånn?

[Anonym bruker]

Jeg har det sånn... Er 25 og gravid i uke 27 tror jeg... Var syk også før jeg blei gravid, og hadde ike lyst på barn, men siden jeg har vært gift i snart tre år, så syntes folk det liksom var litt på tide, og mannen min er 30 og ønsket seg veldig barn, så jeg bestemte meg for å beholde det... veit ikke om det var det lureste jeg har gjordt, for ingenting er forandret, jeg blei bare verre... Har vært deprimert ca et år, og i tilegg har jeg spiseforstyrrelser og er selvskader... Har prøvd å gjøre det slutt tre ganger siden jul, og blitt tvangsinnlagt på psykiatrisk alle gangene...

Klarer ikke være sosial, og har nesten ikke venner lenger...Driver som gårdbruker, så jeg er mye alene... men når man er deppa orker man jo ikke no sosialt uansett! Livet er hardt, og jeg kjenner ingen andre som skal ha barn heller, veit ikke om jeg fikser dette, men har jo egentlig ikke noe valg:) Er egentlig fra oslo, men har flytta ut på landet. Veit ikke helt om jeg trives i denne bygda heller, for det er en liten bygd med masse prat, og hvor alle kjenner alle...

Håper du snart føler deg litt bedre, for det fortjener du!!! Det er ikke lett å ha det som du har det, og selvom folk tror det, så er det ikke bare å "skjerpe seg" liksom...

Klem fra en som veit åssen du har det...

[Anonym bruker]

Godt å lese at det er andre i samme situasjon. Jeg har enda ikke prøvd å gjøre livet slutt, men har tenkt tanken mange ganger. Jeg har også skadet meg selv en gang, og da holdt jeg på å miste en god venn. Han sa at han ikke ville høre sånt, og fikk han høre det igjen var ikke han vennen min mer... Og jeg vil mer enn gjerne beholde det vennskapet... Så nå holder jeg de tankene for meg selv. Jeg har en god venninne, men hun bor ca 10 timer unna meg.. Har en venninne til og hun bor like mange timer unna.. Skulle ønske jeg hadde en venninne/venn her som jeg kunne gå til når jeg er langt nede, og har problemer med å komme meg opp igjen. Jeg har alltid ønsket meg barn, helt til jeg virkelig ble gravid. Nå er jeg redd for at noen kommer til å ta fra meg barnet når det blir født fordi jeg har depresjon. Både min og hans familie bor langt unna, så det er også en grunn til at jeg ikke føler meg hjemme her. Jeg synes også det er vanskelig å fortelle om mine problemer til nye bekjenter, for jeg er redd for hva de vil tenke om meg. Og å fortelle om mine problemer før jeg stoler på de, er noe jeg iallfall synes er vanskelig. Bodde et halvt år med en jente i klassen, men jeg stoler enda ikke så mye på henne at jeg har klart å fortelle at jeg har problemer...

 

Går også mye rundt å tenker på fødselen.. Har hørt mye negativt om fødestedet her, og vil da ikke føde her, men vet heller ikke andre steder jeg vil føde. Jeg gruer meg kjempemasse for fødselen, og har lurt på om jeg skal spørre om det går an å ta keisersnitt...

 

Takk for fint svar, forresten :-)

[Anonym bruker]

Jeg veit så altfor godt hvordan du har det! Jeg er også redd for barnevernet, men jeg håper det går bra... Det er ingen som veit om mine problemer, bortsett fra mannen min og psykologer... Er kjemperedd for at noen skal få vite noe, for det er så lett å bli "stemplet" som gal Jeg bor på østlandet, og det har vært en del kritikk til det sykehuset jeg skal føde på, men det går nok bra...

Håper du får keisersnitt, så slipper du i hvertfall å bekymre deg for fødselen...

[blåsøt]

hei er det noen som har kjennskap til bruk av antidepressiva under svangerskap.Har brukt det i toår , og oppdaget no at jeg er gravid .Vet ikke hvor langt jeg er på vei, er under nedtrapping. Synes ellers det går ganske bra.

[Anonym bruker]

Jeg venter mitt barn nr 2 i disse dager og har slitt litt nå med å ha vært utrolig sliten..og det har gått utover psyken og familien.. Vil bare si til dere som er redd for depresjon kombinert med det å være mor... For meg var det en lettelse å bli mor faktisk.... Mye av min depresjon var farget av at ..hva er vitsen..og..jeg hater meg selv etc.. Når jeg ble mor ble både jeg og mannen min innlemmet i noe størrre...noe som ga livet menig.. mye bortkastet spekulasjon forsvant.. Jeg var liksom ikke bare meg..den merkelige klumpen..men mammaen til blanke mulighet.. kjærlighet og nærhet..og fremtid..

[Anonym bruker]

Finnes det virkelig flere som har det som meg??? Venneløs,sosial angst,selvskading,spiseforstyrrelser... Aldri vært innpå dette forumet,klikker som vanlig bare rett inn på "bli gravid",der jeg hører hjemme,fortsatt...

 

Er så lei meg nå,så orker ikke skrive no særlig,men ville bare si at det var fint å lese om andre jenter som har det likedan som meg. Kommer definitivt til å bruke dette forumet fremover,men må bare komme i litt bedre form først.