Det kommer til å bli trist.... Vær så snill og hjelp meg litt.

[Anonym bruker]

Det gikk opp for meg i går hvor mye jeg kommer til å savne det å være gravid når babyen er ute. Jeg fikk et lite sammenbrudd pga dette i går. Selvsagt blir det flott å få barn og være mamma, men det vet jeg jo ikke hva er enda, siden dette er førstemann. Det å være gravid har jeg derimot vendt meg til og også blitt veldig glad i å være. Jeg elsker å ligge og kjenne på magen og kjenne babyen sprelle, snu seg og sparke, kjenne på det helt spesielle nærværet som det er å gå rundt og bære sitt eget barn inni seg. Jeg vet jeg kommer til å savne dette så inderlig når det er over. Det er ikke så lenge igjen nå. Hvordan skal jeg bli klar på 12 uker? Og så dukket en hel del spørsmål opp. Hvordan skal jeg klare å beskytte barnet mitt når det kommer ut i den store verden? Hvem som helst kan gjøre barnet mitt vondt når det kommer ut. Jeg har ikke kroppen min som skjold rundt det lenger. Denne tanken skremmer meg faktisk. Såklart er det veldig, veldig mye jeg gleder meg til, og jeg er utrolig spent på å få møte denne lille personen som kommer ut av meg snart, ikke misforstå. Det blir jo å si farvel til en ting og velkommen til noe nytt. Men jeg er så redd at jeg skal føle et tap eller en slags sorg når babyen ikke er en del av min kropp lenger.

Er det flere som går og tenker på dette, eventuelt som gjorde det med førstemann men som fikk en fin fødselsopplevelse og barseltid? Jeg er veldig interessert i å høre deres tanker rundt dette. Dette er en veldig sår sak for meg, så vær så snill og ikke døm meg. La heller være å svare dersom dere overhodet ikke kjenner dere igjen i hva jeg skriver eller synes det virker latterlig.

Takk.

[Lilje74]

Hei,

 

jeg er førstegangs, men etter det jeg forstår forandrer alt seg i 3. trimester når man blir tung og drittlei magen... Da kommer du til å glede deg til å bli ferdig med den gravide fasen ;-) ...naturens måte å hjelpe en med å forerede seg til fødsel...

 

Spenningen og forventningen er jo en viktig del av graviditeten... uten den tror jeg ikke du hadde synes det hadde vært så kjekt med stor mage etc.

 

For min del nyter jeg utviklingen og følger spent med på alt som skjer :-) Tar et skritt av gangen... selv om jeg gjerne vil være to foran innimellom... ;-)

 

Klem,

[kanskje ei tulle?]

Skjønner hva du mener. Har en gutt fra før så jeg har gått gjennom en barseltid som var veldig fin. Tenkte ikke noe på dette den gangen, på slutten av svangerskapet var alt så ufattelig tungt så jeg bare gledet meg til han skulle komme ut. En blir liksom litt lei på slutten. Og når du får barnet ditt opp på magen første gangen tenker du ikke på at den ikke er inne i magen lengre. Det faller seg liksom helt naturlig. (iallefall for min del).Du vil bli kjent med babyen din på en helt annen måte enn før. Og du beskytter den også veldig når den er ute, tror nok tankene dine vil forandre seg etterhvert som tiden går..

Men sånn som med meg nå etter at det var 4 år siden sist jeg var gravid lengtet jeg etter den følelsen igjen. Er nå 25 uker å stor koser meg med den lille i magen. Må innrømme at tankene har streifet meg denne gangen fordi dette blir den siste babyen vi skal ha, så jeg tenker at det her er siste gangen i mitt liv jeg vil oppleve. Men jeg gleder meg også veldig til nurket kommer å hilser på.

Dette går nok bra skal du se.. Det blir en naturlig del av prosessen liksom..

 

Ble kanskje litt rotete dette men håper du syns det var et greit svar...

 

Lykke til og kos deg masse i sommer!!

[Gjest]

Synes ikke det du skriver er latterlig selv om jeg ikke har hatt så sterke følelser omkring dette som du skriver om. Jeg har 2 fra før og for meg ble graviditeten et blekt, men fint minne etter at barna ble født. Fokuset ble flyttet over til de små som jeg ble stormforelsket i! Jeg husker jeg hadde en litt sentimental følelse da jeg gikk gravid med nr 2 og like etter fødselen fordi jeg trodde jeg ikke skulle få oppleve dette igjen. (Trodde jeg bare skulle ha 2 og min yngste datter er nå 10 år) Desto større er gleden nå da jeg er gravid med nr 3. Nå vet jeg helt bestemt at dette er siste gang, og selv om jeg er i super form, så gjør det liksom ingenting at det ikke kommer til å skje igjen. Gleden over barna mine og deres utvikling overskygger helt disse 9 månedene som jeg går gravid. Det er forskjellige faser i livet og graviditeten er bare en liten del. Dette var mine betraktinger omkring spørsmålet ditt - håper det kan være litt til hjelp - selv om vi alle er forskjellige.

 

Ha en fin dag!

 

[Crazy mama]

Hei!

Jeg skal love deg at om 12 uker er du klar!! Da er du høygravid og stor, det er sommer og varmt - du kommer til å være klar for å føde! Jeg var i din situasjon i fjor på denne tiden, og syns det var topp å være gravid, jeg koste meg hver dag - slik som du. Når juli kom, og både vekt og vann kom på, bevegelsene til babyen var ikke riktig så gode, kynnerne tok sine tak både titt og ofte, ja da ble jeg veldig klar for å føde. Det ble en flott fødsel, og en enda flottere barselstid. Jeg nøt hver eneste dag, og det gjør jeg enda med jenta mi på 10 mnd. Nå er jeg gravid igjen, skal ha nr 2 til høsten. Denne graviditeten er også flott, ihvertfall nå etter de 3 første mnd, men den blir ikke det samme som første gang. Det er noe eget med å være gravid for første gang, da har du tid til å kjenne på graviditeten og til å hvile deg når du kan. Denne gang er det litt mer travelt, men koselig likevel. Jeg har tro på at det er en grunn til at vi går fulle 9 mnd gravide. Vi trenger vår tid, både fysisk og psykisk, for å forberede oss til den store dagen da babyen kommer. Gled deg over situasjonen din i dag, og gled deg enda mer til det som skal skje. Jeg tenker at det kommer til å gå veldig bra. Lykke til!

[hamster1, nydelig jente 28.10]

Jeg tror overhodet ikke du er alene om å føle dette. Men jeg tror ganske bestemt at når babyen kommer så vil du bli så oppslukt av å sitte å studere det nydelige fjeset, de nusselig tærne, de til tider komiske uttrykkene at du nesten glemmer at h*n har vært i magen :-)

 

Det å velge å bli mamma er en forandring for livet. Også dette med å stadig engste seg, bekymre seg for småting, store ting osv.. Det er en del av livet, og er et bevis på at du er et levende menneske med følelser og fornuft..

 

Du er heldig ettersom det er førstemann, og kanskje skal du ha en til...

Jeg har en fra før, og er nå gravid med nr. 2, og tror nok ikke jeg får med mannen på en til.. Derfor føles det litt vemodig for meg at det er siste gang jeg opplever dette.. Tror vi alle har tanker som du og meg, men etterhvert tilpasser vi oss den "nye" tilværelsen og blir fornøyd med den også :-)

 

Kos deg i siste innspurt, og gled deg til å nyte babyen utenfor magen også.. og for all del ikke skam deg eller tro at tankene dine er latterlige..

 

Klem