Hissige barn

[mammaen til gullet]

Sønnen min på nettopp fylte 1 år er veldig hissig av seg. Om han ikke får det som han vil, eller ting ikke går helt som han hadde tenkt blir han så sint at han kaster seg bakover eller framover. Som oftest går d så hardt for seg at han dunker hodet sitt, og da blir han enda sintere:) Noen andre med hissige barn her? Er det noe jeg kan gjøre, eller skal jeg bare la han få rase fra seg? Håper dette bare er en fase:)

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

innlegget mitt er nok ikke så veldig til hjelp, men jeg kan i alle fall si at du ikke er alene. her blir ting hun ikke får lov til besvart med illsinte krokodilletårer og sprelling/bli-som-gele-som-bare-renner-utover-gulvet... håper VELDIG at det går over, men ser nå at 'anfallene' ikke varer så lenge *puh*

[mammaen til gullet]

hjelper veldig å høre at det ikke bare er her hos oss det er sånn:)

nei anfallene går fort over, så lenge han blir opptatt av noe annet. kanskje de hopper over trassalderen, siden de er så trassige nå *håpe,håpe*

 

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Du er ikke alene!

 

Jeg velger å se på det som at hun har oppdaget at hun er en egen liten person, og at hun kan velge å ikke ville gjøre det mamma vil at hun skal gjøre til enhver tid. Det er egentlig en god egenskap, men det kan jo mildest talt ta litt av, da... Nå er hun 16 mnd, og jeg synes ikke det er like intenst nå. Enten er hun bedre, eller så har jeg blitt mer vant til det?

[chilli jenn]

Samme hær, 15 mnd. Alt innen rekkevidde flyr i gulvet. Blir nesten litt skremt,særlig når sint øya setter inn.Ouæhhh

[Happy Ignorant]

Har det her også. Blir gele i kroppen og ruller rundt på gulvet mens hun skriker og tårene triller. Avsløres av at hun har blitt forsiktig med hvor hun legger hodet, etter å ha slått seg noen ganger. Hva gjør man?

[Anonym bruker]

Ikke le, eller bagatelliser (hjelp - hvordan skrives det da?) de sterke følelsene. Hjelp de heller til å se løsninger når ting går litt i stå.

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Godt poeng, anonym! Jeg synes det er viktig å annerkjenne barnas følelser, ikke bare de positive. Etterhvert som man finner ut av det kan man forsøke å gi de andre måter å signalisere at de er sinna på, men det er viktig at de får lov til å være sinte og triste. Det som ikke er greit er å skade seg serv, andre eller eiendom... det er der vi må finne løsninger og alternativer.

 

Allerede fra de er ganske så små skjønner de mye når vi snakker til dem. Så om man sier noe sånt som: "Jeg skjønner at du er kjempesinna akkurat nå, og jeg tror du er sinna fordi..... Det er helt i orden å være sinna, men du må passe på så du ikke slår deg, for da blir alt mye tristere. Kan mamma hjelpe deg med noe så du føler deg bedre?". Det høres vanvittig rart ut å snakke sånn til en "baby", men jeg har faktisk merket resultater. Det kan så klart være tilfeldig, men jeg tror faktisk ikke det. Jeg har brukt liknende tilnærming på andre ting (f. eks. når hun kaster mat i gulvet) og sitter igjen nærmest i sjokk....for det funker jo! Og det vet jeg andre som sier også!