Fjummsi, kan jeg spørre deg om noe??

[Adalis]

Så du skrev om ap i ett annet innlegg. Og tenkte jeg skulle spørre deg om råd. Jenta vår på 12 mndr vil plutselig ikke legge seg lenger. Vi driver på en time hver kveld for å få henne til å sovne. Det er egentlig greit, for hun viser jo at hun klarer. "Problemet" er at hun våkner om natten og vi ender med å sove sammen. Håper du kan fortelle meg litt om hvilke positive effekter dette har, har flere i familien og flere venner som syns dette er "horribelt". Er så lei av å forsvare det... For vi mener dette bare er en periode (vart i fire uker) som kommer til å gå over av seg selv, de tror ikke de. Og de fleste har barn fra før, så dette "vet" de helt sikkert....... Vi vil jo ikke gi henne noen uvane, men vi føler hun trenger oss nå, hun oppdager verden og er litt utrygg. Det er godt for oss og for henne. Og så lenge hun sovner i sin egen seng om kvelden og... Ble langt dette, håper du vil gi meg et svar. På forhånd, tusen takk!

 

Hilen

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Heisann!

 

Jeg vet at mange sliter med søvn rundt året. Det er en helt vanlig "klagesang" både her og på AP-forumet. Og det går over igjen med alle, helt av seg selv.

 

Angående samsoving: Jeg mener at dette er bra for hele familien. Men jeg vet at dette ikke er noe alle er enig i. Jeg vil likevel svare, så får desom er uenige bare være det. Det er ikke så jeg sier at det er det eneste riktige, men at JEG mener det er riktig... Her kommer det:

 

Noen barn er for utrygge til å finne roen og søvnen helt på egen hånd. Det er helt normalt, og det trenger ikke repareres. Det kommer til å gå over av seg selv, spørsmålet er bare når. Noen "samsoverunger" vil ha egen seng tidlig, før året, men det er et fåtall. De aller fleste ønsker det nok i 3-4-5 års alderen, men ikke alle. Noen blir delvis samsovere lenge, og greia er egentlig å finne ut hva man ønsker selv. Hvis det er sånn at man egenlig ikke vil samsove, men gjør det likevel blir det liksom litt feil. Da ofrer man seg selv, og det er ikke sikkert er et gode. Man må føle seg komfortabel med det. Men når man altså ønsker å samsove er det helt topp. Bare tenk all den tiden man får tett sammen helt "gratis"! Det er jo helt klart at det føles trygt for de små, og hva i alle dager er så galt med det? Jeg kan ikke se en eneste ulempe, bare fordeler. Så lenge barnet selv får bestemme når det er nok så klart!

 

Den "perioden" du snakker om kan godt vare myyye lenger enn 4 uker. Hos oss var legging og soving vanskelig lenge, og helt til snuppa var godt over året var det legging og oppvåkning og amming og trøsting heeeele kvelden. Fikk vi over en time uten at hun våknet måtte vi inn og sjekke. Det eneste vi gjorde var å høre på hennes behov og møte de. Så vi trøstet og bar, ammet og bysset, og gjorde det som måtte til for å få henne til å sove. Ofte måtte vi bare ta henne opp igjen når hun våknet, for hun ville ikke roe seg. Hele veien var jeg usikker på om det noen gang ville bli bedre uten at vi "satte ned foten", men jeg visste at vi ikke gjorde noe galt i forhold til Martine, det var OSS vi eventuelt lagde problemer for til senere. Men som andre kloke damer fortalte meg gikk det over også for oss. Nå legges hun i senga og har oss der til hun sovner, eller sovner i sofaen med puppen og bæres i seng. Nå sover hun som regel 3-5 timer (!) før hun må har litt puppekos, så sover hun videre til vi legger oss. Da leter hun etter puppen i søvne, og får den. Ikke alle kvelder/netter er perfekte, men det er myyyyye bedre enn noen gang tidligere.

 

Fasiten sitter du jo på selv: Det er godt for dere og for henne sier du. Ja, men da er jo saken grei! Drit i hva de andre sier, og rop på meg hvis du trenger litt trøst! Jeg er også på mail: [email protected], og hvis du ønsker det er du selvsagt velkommen på AP-forumet!

[Anonym bruker]

Blander meg inn og forteller at vi også har vert gjennom en slik periode, og kan berolige deg med at det går over. Før du aner det ligger du alene i senga og venter på den deilige lille barnekroppen som sover i sin egen seng, så nyt det mens du kan. Jenta di trenger deg nå.

[Guttemamma x 3]

Jeg deler stort sett fjummsis innstilling til barn og familieliv. Jeg kommer selv fra en familie hvor samsoving er vanlig så jeg er ikke vant til å se på det som et problem. Mine foreldre har hele tiden hintet til oss om at samsoving er løsningen, men der vi bodde før hadde vi ikke plass til stor nok dobbeltseng. Etter at vi flyttet og den store dobbeltsenga kom på plass har kvaliteten på nattesøvnen vår bedret seg drastisk. Lillemann sover faktisk hele natta når han får ligge mellom oss. Vi legger ham i egen seng og når han våkner løfter vi ham over i vår seng så sovner han med en gang og alle kan sove videre.

 

Ikke la andre blande seg inn i deres valg. Hvis dere føler samsoving er riktig så er det det.

 

Nok et visdomsord fra min mor: ”Husk at det kun er en kort periode i deres liv at barna vil sove i deres seng. Nyt det så lenge det varer”.