Sorgen etter en MA

[Iroim]

Hadde en MA i november 05.. Og synes faktisk det bare blir verre og verre. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har blitt gravid ennå, (Vi har vært aktive prøvere siden MAen...) eller om det er fordi jeg ikke lenger klarer å stenge alle følelsene ute.

 

Begynner å tro at jeg antagelig gjorde en del feil i forbindelse med at vi mistet, altså feil i forhold til mine egne følelser.

 

Jeg var raskt tilbake på jobb, fortalte hva som hadde skjedd... Lot som om alt var bra, slik har jeg også vært i forhold til venner og familie.... Men sannheten er den at jeg synes det er utrolig vanskelig og tøfft!!

 

Klarer nesten ikke å være i nærheten av mine venninner som har barn. Jeg kan jo ikke forvente at de skal ta hensyn til meg, så derfor er det lettere å ikke delta.

 

Noen som har noen erfaringer å dele??? Eller er det bare jeg som er for følsom her....

 

Det var godt å skrive dette innlegget i alle fall.

[Victorials]

Hei.. jeg tror jeg vet veldig godt hvordan du føler det akkurat nå!

Med dette jeg skal si nå, mener jeg ikke å skremme deg, men fortelle hvordan jeg følte det da jeg mistet.

Da vi trodde at jeg var 13 + 6 uker på vei begynte plutselig fødselen. Jeg fikk masse vonde rier, begynte å få kraftige blødninger, å mest av alt tror jeg det var smerten av at jeg visste det ikke kom til å gå bra som var verst... Etter at jeg hadde mistet slet jeg med mye depresjon. Jeg gikk en gang til psykolog for å få ut hva jeg følte, men han kalte det traumatisk depresjon (eller noe lignende) ihvertfall var det depresjon utfra noe spesifikt som hadde skjedd, og han mente derfor at han ikke kunne hjelpe meg med, og at dette var e sorgprosess som jeg måtte gjennom. Det endte med at jeg ble gravid igjen, kort til etter sist graviditet men i frykt for å miste igjen, tårte jeg ikke å engasjere meg like mye i dette svangerskapet, noe jeg er glad for i ettertid da jeg mistet også da. men allikevel gjorde det ikke ting bedre, og jeg tror det først var etter jeg hadde termin med mitt første barn jeg begynte å gi glipp på det. Jeg mistet mange venner, fordi jeg stengte dem ute, og ikke følte at de strakk til for å trøste meg. Den eneste jeg kunne prate med, var han som hadde opplevd dette sammen med meg.

 

Det jeg prøver å si er som psykologen sa til meg. det er en sorgprosess du må gjennom, og til en viss grad kommer det alltid til å ligge som et sårt punkt på alle som har mistet. Mitt råd er bare at du gjør prosessen så bra for deg selv som mulig. Gjør det du selv synes virker som en god ide for å komme videre.

 

Jeg synes ikke du er for følsom, men jeg ønsker deg lykke til...

 

Klem fra

 

[Iselin79 og 2 nydelige]

Syntes ikke du virker for følsom jeg... Skjønner deg bare så utrolig godt.. Har selv vært der.

Jeg hadde MA i januar jeg, og samtidig som jeg mistet så fikk jeg vite at det var fire stykker i min nærmeste omkrets som var gravidefolk på jobben og sånn. Jeg følte alt var så utrolig urettferdig. Jeg fikk vondt i hjertet hver gang jeg så en gravid jente...osv...ja, du kjenner jo til det.

Jeg vet ikke hva egentlig man må gjøre, men tror det er viktig for deg å akseptere at ikke noe av dette her er din skyld, det er ingenting du har gjort, eller noe du kunne ha gjort for å endre det. Viktig å ta seg tid til å sørge litt, og akseptere det.

Nå er jeg så heldig at jeg har blitt gravid igjen, er tydeligvis veldig fruktbar, men det føltes jo ikke sånn når vi prøvde. For da leste jeg jo bare om jenter som hadde blitt gravid på 1 forsøk etter at de hadde mistet.... Og hvor urettferdig var ikke DET?

Vet det er mange som sier det og det er vanskeligere gjort enn sagt, men jeg har vært der... Du må bare rett og slett slappe av. Tenkt på ting du kan gjøre i fremtiden som du kanskje ikke kan gjøre når du er gravid og gjør de tingene... Tenk på alle de tingene du "mister" om du er gravid... Hehe, misforstå meg rett da, ikke at man mister noe på den måten, men da setter du pris på de tingene du kan gjøre som ikke de gravide kan gjøre...

Det går nok bedre skal du se.... Men du har lov å være lei deg.. Det er normalt.

 

Klem

 

[Graciegirl]

Hei Iroim.

 

Utrolig leit å høre at du mistet. Uansett har du ikke gjort noe feil. En del svangerskap går det desverre galt med, sånn er det bare.

Selv hadde jeg en MA for ca 5 uker siden. Det som hjalp meg mest av alt var en samtale med jordmor. Da fikk jeg stilt alle spørsmålene som surret rundt i hodet mitt og jeg ble lovet god oppfølging neste gang. Det er en trygghet for meg. Nå håper jeg bare å finne en kur for utålmodighet...

 

Jeg håper du finner noe/noen som kan hjelpe deg med følelsene dine. Godt å se at du finner støtte i å skrive et innlegg her.

Ønsker deg lykke til videre med prøvingen - håper du får gode nyheter snart.Krysser fingrene for at du får en nydelig 2007 baby.

 

 

 

 

 

[Iroim]

Hei, og takk for alle svar.

 

Jeg gjør så godt jeg kan, men orker ikke å fortelle alle hvordan jeg har det. For meg er det nesten mer belastende!

 

Tusen takk for at dere deler deres historie med meg, det er trist at ikke alle svangerskap går bra, men det lykkes vel en gang for nesten alle.

 

Stå på jentene!