det er så godt med en oppklarende samtale av og til....

[Gjest]

I natt fikk vi snakket litt igjennom dette her med sex,barn og fremtiden.

Jeg har en tendens til å bygge kinesisk mur rundt meg selv når ting er vanskelig.Og heldigvis har jeg en mann som gidder å prøve å haaaale ordene ut av meg.

Begynte med sex som ble litt mislykket fra min side. Jeg vil jeg vil men får det ikke til noen ganger, for jeg har hue et annet sted... Det synes han er så leit selvsagt.

Så fikk vi snakket om min sorg etter tidligere abort og MA, og hvilket savn jeg har nå.

Jeg er litt sur for at han ikke har foreslått å teste seg feks. Men det kunne han da gjerne, det hadde ikke fallt han inn engang. Nå er det endelig brakt på bane. Ikke det at jeg tror det er svømmernes skyld, men det ville jo vært om så var....

Og litt om hans opplevelser av det som har skjedd. Det virker liksom som det er glemt og gjemt for hans del, for han snakker aldri om det.

Så da var det bare så godt å høre at han tenker mye på det han også!

Jeg er heldig som har en pen, snill tålmodig mann. Lett å glemme midt i min egen selvopptatthet. Uff jeg har vært helt på griner'n i hele dag av bare lettelse!

 

[Gjest]

Så godt det var å høre, horatio =)

Ble kjempeglad på dine vegne jeg nå, for jeg syns du har virket så lei deg i det siste på grunn av mange tanker som du sliter med..

Så flott at du har en sånn mann!! Håper det blir lettere å snakke om dette fremover også, for det er så viktig for forholdet å få pratet ut om det som opptar en veldig. Og ikke minst om det som gjør forholdet litt vanskelig. Veldig ofte beror det på misforståelser, viss jeg skal snakke ut fra egne erfaringer.

Men jeg er nok litt lik deg jeg også.. Har liksom ikke så lett for å åpne meg, og kan trekke meg litt inn i meg selv når jeg sliter med tanker.

Og da har heldigvis jeg også en slik mann som ser når jeg er lei meg eller tankefull, og som ikke gir seg før han har fått dratt det ut av meg.

 

Det kan jo være greit å få sjekket spermiene også nå da... så får en i alle fall avkreftet eller bekreftet den årsaken.

 

Megaklem fra meg =)

[optimist..]

Hei på deg,horatio:))

Ja,dette var jo kjempefint å høre da!!!

Min mann har fått time til sødprøve hos Dr.Purvis nå på torsdag og det blir jo egentlig kjempespennende da, han hadde jo så dårlig for ett år siden, da vi var på riksen,men gikk jo ikke videre med det fordi det var jo da jeg var gravid....

Jeg fikk positiv EL test på dag 17 og er nå på dag 25 og har menssmerter...håper det er fordi jeg er gravid:))

Går du fortsatt på pergo eller har du pause?

Jo,jeg skulle jo fortelle deg at mannen min snakker IKKE om det som nå skal skje på torsdag....tror mannfolka syntes det er VELDIG ydmykende, men det er bra at de gjør det alikevel da:)Har dere bestilt noe time enda?

[Gjest]

Hei dere!

Ja vi er heldige som har så flotte menn. Jeg er så dum som ikke kan lære meg å prate om ting. Jeg synes at han bare skal vite hvordan jeg har det og hva jeg tenker...det er jo kanskje litt i overkant å forlange.

Så går jeg rundt og føler meg kjempealene om alt, til skuldrene mine nesten knekker av de tunge tankene.

 

Nei jeg har ikke kommet så langt enda som å bestille time, så kjapt går det nok ikke.

Men jeg hadde ventet at han skulle forsvare seg med at hans soldater nok var av de beste bla,bla.

Men han sa bare at "ække det bare å gjøre det i en kopp da?"

Og det er jo forsåvidt sant. Så enkelt syntes han det var, mens jeg har kviet meg til å ta det opp.

Jeg har pause fra Pergo nå ja, så gud vet hva som skjer....

 

Jeg har foresten lest på disse sidene, mange månder før min tid her begynte.

Det er både artig og trist. Mange mistet, mange ga opp. Men det var oppmuntrende å se at mange prøvde så utrolig iherdig så utrolig lenge og lyktes til slutt!!!!!

En del navn kjenner jeg igjen fra gravid siden.Dessuten en del nyttig info.der. Men akkurat de samme problemstillingene går igjen.

Så vi får nok bare stå på videre jenter, toget stopper snart hos oss også!

 

 

 

 

[nicco]

Hei horatio,

 

 

Vil bare si jeg er glad for at dere fikk pratet sammen, det løser nok mange hverdagssituasjoner. Jeg har en mann som prater minst like mye om det som meg. Vårt problem er vel at vi ikke vil dele tankene med andre, heller ikke de andre barna, og da blir det litt "kodeprat" innimellom. Barna lurer jo innimellom på om vi ikke skal få en bror eller søster til, de er jo vant til at det er en baby i huset. Har noen ganger lyst til å si til de største at vi håper på en til, men vet samtidig at det er et "voksenproblem". Men jeg vet de vil hoppe i taket hvis det blir en til, og det er godt å tenke på.

[Agne]

Jeg er glad på dine vegne altså, horatio. Må si at det er jo sant at ingen kan lese tankene våre. Jeg kjenner meg så igjen i din beskrivelse av samlivet, med taushat og triste tanker alene, uten å fortelle om det til han. " Nei, alt er bra med meg, nei, jeg har det bra jeg osv....

 

Hos oss er det så vanskelig da det egentlig bare er jeg som ønsker meg nr 4. Han ser så mørkt på det sier han. Jeg vet ikke hvordan det vil gå videre.Jeg føler fortsatt at det er det eneste rette for meg, men så føler jeg meg, som vanlig, veldig egoistisk som vil gjøre dette når han er så umotivert.

 

Å om vi bare hadde fåtte det til vi damene her inne, uten en eneste sa, ma eller annet som til stadighat dukker opp og lager kluss for oss!!

[Gjest]

Å kjære Agne, så leit det er at mannen din ikke har så lyst som deg. På en måte er det sånn vi har det også. Eller jeg tror han har lyst, men han akseptere at det ikke blir noe, og han vet vel heller ikke hva det savnet er, for han har jo ikke barn. Som jeg har sagt flere ganger her inne, så tror jeg det å få barn for oss kvinner (de fleste) er et naturlig instingt eller behov. Å nekte en å få barn blir derfor et veldig stort offer synes jeg.

Jeg tok jo en abort for noen år siden, jeg var 40/41 for mannen min var overhode ikke klar for barn da. Han fikk helt krampe ved tanken. Og dumme meg gikk hen og gjorde det. Jeg så for meg at jeg ville bli alenemor (3 fra før) og motet sviktet.

Dette har preget forholdet vårt veldig. Jeg klandrer meg selv og ham (stilletiende) og sliter fortsatt veldig med anger. Dette har vært så vondt at jeg aldri snakket med ham om det før etter den ma jeg hadde for 1 år siden. All den smerten har satt seg i skuldre og nakke, så det er mye bedre å skrike,gråte,løpe eller prate seg ut av sorg.

 

Han har nok forstått at det var veldig galt å presse meg, så det er nok sikkert derfor han er med på å prøve nå, og så har han jo blitt eldre da.

Han er jo mye yngre enn meg.

 

Selv om det er to forskjellige historier, så er likheten at å ikke få barn fordi den andre ikke vil er så forferdelig sårt. Du må bare prøve å få han til å forstå hvor dypt dette sitter hos deg. Jeg tror det bl.annet handler om at vi føler oss levende og fruktbare når vi får barn, og det er viktig for selvbildet og kvinneligheten. Jeg håper dere finner en løsning på det, og at vi alle her inne kan rusle rundt med barnevogn i 2007.

Bedre sent enn aldri får jeg si til meg selv i hvertfall....