Ultimatum - eller ikke?

[Anonym bruker]

Hei alle. Jeg føler meg egentlig ganske patetisk som i det hele tatt befinner meg her inne siden jeg er den eneste i forholdet mitt som er klar (eller i alle fall så klar som en kan bli, jeg er jo vettskremt også) for å prøve å bli gravid og mor. Slik sett er jeg nok i en litt annen situasjon enn dere. Uansett, jeg og samboeren har vært sammen en del år og er begge vel over 30. Vi er fryktelig glade i hverandre og begge har et ønske om barn "en gang", men jeg nærmer meg nå en smertegrense for hvor lenge jeg kan vente - til tross for at jeg tror han er Mannen, for å si det litt flåsete. Jeg leker med tanken å stille et ultimatum (et grusomt ord i denne sammenhengen, jeg vet) for når p-pillen skal forkastes. Dette av flere grunner, men den mest åpenbare akkurat nå er det ubestridte faktum at det kan ta tid å bli gravid og at klokken tikker. Samtidig verker lengselen i meg mot den opplevelsen, fysisk altså. Det er helt merkelig. Jeg er usikker på hvor det kommer fra, men jeg bare vet at jeg snart må agere på et eller annet vis. Vi har selvsagt snakket og snakket og snakket. Bevisst og ubevisst redsel er det jeg ser, men alle er vel dritredde første gangen? Til syvende og sist er det kun én ting å gjøre: hoppe i det. Og i mitt tilfelle: Hvis han ikke tar den sjansen ganske snart, er jeg redd jeg ikke kan være hos ham lenger. Men jeg kan jeg virkelig kommunisere det så klart til ham?

 

Noen erfaringer på området?

[@ngel]

Hei

 

Jeg har ikke opplevd at mannen min var anti-barn når jeg var klar, men da temaet kom på banen før vårt første barn så var det langt ifra jubel og hæla i taket. Det ble liksom bare fleipet bort og jeg følte ikke at han tok det helt seriøst.

 

Til slutt ble jeg frustert og lei meg og det måtte til noen lange diskusjoner før han forsto hvor viktig dette var for meg. Selvfølgelig ville han også ha barn men kjente kanskje ikke at den biologiske klokken tikket like høyt. Etterhvert som magen vokste ble entusiasmen større og nå er han en kjempeengasjert pappa til en 2-åring, og de forguder hverandre.

 

Mitt råd er å prate om det og kanskje unngå å sette ultimatum i det lengste. Lykke til uansett hva du bestemmer deg for.

[Anonym bruker]

Takk for svar og klokt råd. Etter to år med diskusjoner rundt temaet, der jeg ender opp med å vise mest forståelse og tålmodighet, begynner jeg imidlertid å gå opp for alternativer. Men jeg vet jo at jeg setter strek for forholdet dersom jeg velger denne løsningen. Det gjør dette utrolig trist. Og vanskelig.

[*Anna*]

Mulig du har prøvd dette alternativet allerede, men hva med å si til ham at nå tar du en pille-pause, så blir det hans ansvar å sørge for prevensjon? Det er jo en velkjent sak at disse hormonene vi putter i oss ikke bare er av det gode, og at det kan ta både ett og to år å få kroppen ordentlig i gang igjen etter pilleslutt, så det trenger jo ikke bety at du må bli gravid NÅ! Forhåpentligvis får dette han til å tenke nøyere gjennom ting (nå trenger han jo egentlig ikke ta standpunkt til noenting, bare utsette alt i det uendelige), og kanskje kommer han frem til at han er mer klar enn han trodde?!?

 

Ellers vil jeg bare ønske deg lykke til. Håper det ordner seg for deg og din kjære.

[@ngel]

Oi, to år? Jeg føler virkelig med deg.

Jeg tror at når en dame finner ut at hun er klar for et barn så er den følelsen altoppslukende. Alt hun ser rundt seg er gravide struttende mager, og det er vanskelig å konsentrere seg om annet. Den biologiske klokken er nok ganske sterk.

 

Vi prøvde i et år før jeg ble gravid, og det var en vond følelse når temaet kom opp blant venner og noen spør: "Ja, skal ikke dere ha barn snart da?".

 

Jeg støtter forslaget over. Kast ballen over til ham, det tvinger ham i det minste til å ta stilling til spørsmålet. Han må hvertfall kunne si noe om hvor lenge han har tenkt å vente.

[Anonym bruker]

Hehe, har nok prøvd den varianten - uten ønsket resultat (utenom at det ser ut som at kroppen kommer igang relativt raskt, da), men takk for svar og lykkeønskninger

[Anonym bruker]

Nettopp! Men det er der han nekter; å gi meg "en dato og et klokkeslett", som han sier, dermed aner jeg fortsatt lite om hvorvidt det vil ta to måneder eller to (nye) år før han er klar...

[TPM m/baby i magen]

Ultimatumet må jo være at du bare slutter med pillen så får han bruke prevensjon. Ikke spør han om det er greit at du slutter med de, det er et valg du tar for kroppen din. Så får du se hvor lenge han gidder å bruke prevensjon .

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Slutt med prevansjon,si at det fra nå av er hannes ansvar.

Samtidig ta en prat med ham om ditt baby-ønske,og din alder.

Det er jo ingen selvfølgelighet at det er gjort å bli gravid på en to tre.

Kanskje har dere ikke all den tiden han mener dere har.Lykke til til deg i alle fall!!

[Anonym bruker]

Jeg må bare spørre... Hvis du vil gi ham et ultimatum, og han ender opp med å ikke være klar uansett, da må du jo likevel vente like lenge med å få barn? Du vil jo sikkert trenge tid til å treffe en ny mann, og dere vil jo trenge tid til å bli kjent og klare for barn, og når den tidsperioden er gått, da kunne det jo hendt at mannen du er glad i nå ville vært klar? Win-win situation for ham med andre ord... Kjempevanskelig situasjon du er i, men tror det beste du kan gjøre er å ordlegge hvordan du føler det og virkelig grave etter hva årsaken til at han ikke er klar enda er! Ofte vet de det ikke selv før de må forklare det til andre... Lykke til=)

[JANNE-F]

har vært gjennom akkurat det du er gjennom nå, sambo var ikke klar når jeg følte på meg at jeg var det, og han sa heletiden at ditt og datt måtte ordnes først både økonomisk og bodstedsmessig, det kom heletiden nye unnskyldninger fra han når de tingene han ville ha ordnet først var fikset, men nå har han sluppet opp for ting og innrømmet at han kun egentlig var redd, så vi pratet en hel kveld og så bestemte vi oss før og prøve så jeg kastet ppillene, så nå er han like ivrig og forventningsfull som meg. mitt råd er at du setter deg ned og snakker med han NÅ for du er ikke like frukbar nå som du var for noen år siden (sorry for og måtte si det) og det er heller ikke bra og spise pp i mange år uten pause det sa legen min første gange jeg fikk dem, så jeg har hatt en pillefri mnd hvært år. lykke til han er sikkert bare redd.

[tyrjente76*mammatil2imars10*]

enig med anonym her..noe ultimatum er sjelden noe 'positivt'.

det kan kanskje bare ende med han 'hvertfall ikke skal ha noe barn når det skal være på den måten'.

kanskje du bare skal gi han små hint, så som; ja du får sove lenge mens du ennå kan etc

gjør det litt humoristisk. han må sikkert bare venne seg til tanken han og. men du kan jo også presse han litt lett, så han skjønner at han virkelig må ta et valg. bli og få barn eller ikke bli for å 'slippe' å få barn.

det verste må jo være å trasse seg til å få barn og få slengt i trynet etterpå: det var jo du som absolutt ville ha denna jævla ungen!!

skrekk og gru..

[Anonym bruker]

Takk for svar, Janne. Du har nok rett på alle punkt. Og til deg som skriver om å grine seg til, det handler selvsagt ikke om det - jeg bruker "ultimatum" mer som en metafor enn et reellt alternativ. Jeg anser meg selv som en god kommunikatør, men åpenbart en dårlig overtaler