Sliter litt....

[Anonym bruker]

Dette skal vel egentlig stå på psykisk helse, men det er så få som er innom der. Trenger bare å få ut litt tanker. Føler meg så ensom, selv om jeg har mange rundt meg. Er glad i menneskene jeg kjenner, men syns selv jeg er veldig rar blandt andre. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det.... Men hver gang jeg har snakket med noen, føler jeg at alt jeg sa ble helt feil og at de må tro jeg er mindre smart. Det føles som fylle-angst når man vet at man har gjort og sagt mye rart. Det er nesten så jeg gruer meg til å treffe folk, siden jeg vet jeg vil føle meg så dum. Føler jeg er den eneste som har det sån, det er ingen som skjønner at det er veldig slitsomt.... Jeg vil så gjerne være sosial med mange venner og bare sitte å skravle og ha det koselig uten å føle at jeg ikke hører til. Sån jeg hadde det før. Er så redd for å miste vennene mine...

[Anonym bruker]

Jeg tror jo at sånn du beskriver kan vi alle kjenne oss i blandt (mer eller mindre).

Jeg kjenner meg i allefall igjen i det du skriver.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg kjempegodt! Dette er en vond følelse! Slik føler jeg meg også, at når andre sier ting så er de kjempemorsome, men om jeg sier det samme eller legger til en ekstrakommentar så er det bare teit. Etter at jeg fikk vesla ble det verre, fordi vennene mine er ute og fester og har det gøy (er jo fremdeles bare 20 år jeg, og det er vennene mine også og de har ikke barn) og jeg sitter der som en "klovn" og har ikke hørt om den eller den, og jeg var ikke på den og den festen osv.. Så er ganske "utenfor" på det planet. Vet ikke om dette var en trøst for deg, men nå vet du iallfall at du ikke er alene.

 

Klem

[Anonym bruker]

Hei forstår det veldig godt!

 

Har slitt veldig med akkurat det du beskriver, å gjør det veld enda. Føler at jeg liksom ikke er bra nok å være sammen med. Føler at alt jeg sier kommer helt feil ut. Som du sier har jeg ogsålyst til å ha det kos ute å være sosial, men det er ikke så lett.

 

Har vært veldig bevist på dette i mange år, så jobbe mye med det.

 

Liker også å være en del alene da slipper jeg liksom å bevise noe ovenfor andre, kan da bare være meg selv.

 

Men det skal sies at jeg er et veldig sosialt mennske i kjente trygge omgivelser, da skravler jeg høl i hode på folk.

 

Har veld mest sosial angst i ny situasjoner, å er veldig redd for ikke å bli likt!

 

LItt rotete dette men.........

[Anonym bruker]

Jo, det er sån det er! For jeg opplever ikke akkurat det mest spennende om dagen (for meg er det jo det, med ei lita på 4 mnd) så jeg har ikke noe å snakke om. Og så ender det med at man lirer ut av seg noen slitte samtaleemner som f.eks været=) Håper det blir bedre når man kommer ut i jobb igjen.

 

HI

[~chess~]

Vil bare si at jeg kjenner meg litt igjen i tankene dine. Jeg har egentlig alltid følt meg litt "utenfor" i sosiale sammenhenger. Og jeg skjønner hva du mener når du snakker om den fylle-angstfølelsen. Bra beskrivelse egentlig... :-) Jeg vil bare si at med årene har heldigvis selvtilliten min blitt bedre og da slapper man automatisk mere av når man er sammen med andre mennesker. Hvis du tenker etter, så syns du sikkert ikke at det alle andre sier er dumt og feil, og du tenker ikke dagen etter at jammen sa de andre mye teit i går. Og slik er det helt sikkert andre veien også. De andre tenker helt sikkert ikke det om deg heller. Det er bare det at når selvtilliten svikter, så blir man så utrolig obs på seg selv og alt man sier og gjør. Og så tror man at alle andre gjør det også.

 

Vet ikke om dette hjalp så veldig akkurat, men håper du klarer å tenke at du er bra nok som du er, og at det syns vennene dine også!

 

Klem :-)

[Anonym bruker]

Det er så godt å få svar når man skriver et sånt innlegg. Turte ikke å ha nick, for man blir jo ganske sårbar når man åpner seg for andre. Men jeg skjønner at flere har det som meg, og da gjør det kanskje litt mindre vondt fremover når jeg vet jeg ikke er alene.

 

HI