Hvordan reagerer barn på lengre adskillelse fra en av foreldrene?

[Anonym bruker]

Dette er da snakk om i ca ett år med jevnlig (ca hver helg) kontakt med far, men ukedagene bare sammen med mor.

Vi har bodd sammen til nå.

Er så redd for at lillegull på to år blir å reagere kraftig på dette. Er det noen med erfaring eller kunnskap på dette?

Dette også i samme slengen som at vi flytter til en annen by, begynner i ny barnehage og ny leilighet...

 

Har begynt å lure på om dette kanskje er en kjempedårlig idè....?

 

 

 

Mia

[Piraka]

Er ingen ekspert, men husker fra barndommen som skilsmissebarn at det var greit så lenge jeg var enten med mamma eller pappa. Da "eksisterte" bare den ene for meg, dvs var jeg med pappa, så visste jeg jo at mamma var et sted, men da var det pappa som jeg var knyttet til. Og motsatt, med mamma, så var pappa en fjernere skikkelse som jeg ikke sånn sett savnet, men som jeg var glad å se når vi møttes. Det såre var selve byttene fra å være med den ene til å bli med den andre. Når mamma gråt fordi jeg klamret meg til pappa når hun kom for å hente meg, eller når jeg måtte forlate mamma for å være med pappa. Akkurat de der stundene der jeg følte at jeg måtte velge en av dem, de var veldig vonde og forvirrende. Hadde vært greiere med et mer forutsigbart opplegg, tror jeg, dvs at i helgene var jeg med pappa og på ukedagene med mamma. Da hadde det ikke vært "mitt" valg og "mitt" dilemma som barn, men noe som jeg tror jeg lettere kunne forholdt meg til siden det bare var sånn dagene gikk av gårde på det jevne.

[Anonym bruker]

Hei og tusen takk for svar.

 

Nå er det sånn at vi skal ikke skille lag, og gullet kommer til å se oss begge i helgene. Bare i ukedagene at pappa er borte.

Men så er det mange som pendler og slikt (ofte fedre) og bare er hjemme i helgene. Det jeg var mest bekymret for var både en ny plass, barnehage, leilighet for gullet i tillegg til adskillelse fra pappan.

 

Har desverre ikke så mange andre muligheter enn å gjøre det slik, og tar gjerne i mot flere tips og råd for hvordan gjøre overgangen myk eller hva jeg burde passe på.

 

Mia

[Rut Bram]

det går sikkert kjempefint, barn er utrolig tilpasningsdyktige. barna vet ikke hva som er "normalt" og ikke - det er det vi voksne som er opptatt av!!

 

har ikke erfaring selv, men kjenner et par som flyttet til henholdsvis england og spania da gutten var vel 2 år, foreldrene studerer i hvert sitt land. gutten er med mamman ett sted, og pappan reiser på besøk til dem så ofte han kan, men maks 1 gang i mnd. har ikke hørt at de har hatt noen store problemer pga dette, men det sier jo seg selv at den som har den daglige omsorgen får mest å si for oppdragelsen og sånt hvis pappan kommer hjem hver uke, går det nok helt sikkert kjempefint, selv om du får mesteparten av ansvaret da...

[Piraka]

OK, da tror jeg ikke du skal bekymre deg, Mia! Er utrolig hvor mye unger tilpasser seg så lenge de oppfatter foreldrene som komfortable og rolige med situasjonen. Vi flyttet også med våre barn samtidig som vi bytta barnehage og det var ingen problemer med det! Vi gjorde det slik at vi tok ferie mens vi flytta i nytt hus og var der noen uker med dem før de begynte i ny barnehage.

 

Og som jeg beskrev til deg over, så tror jeg de fleste barn lever veldig i nuet, de kan fint være uten pappa på ukedagene uten at de opplever det som noe problematisk. Problem blir det først hvis det blir ungenes problem - at de føler de må velge mellom dere for eksempel. Men det er det jo ikke snakk om her. Tror det går helt fint, jeg. Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Veldig fint å få andres synspunkter på dette. Ble litt redd for at ting skulle bli helt galt for lillegull når vi flytter.

Helt ok at jeg får mesteparten av ansvaret, pappan får ta det igjen når jeg er ferdig på skolen.

 

Tror alenetilværelse kan bli spennende. Beundrer alle dere aleneforsørgere der ute - det å få kabalen til å gå opp er ikke alltid like enkelt.

 

Takk igjen for alle svar.

 

Mia