Skjønner ikke noe jeg

[Anonym bruker]

er andregangs over halvveis i svangerskapet. Hadde en rimelig traumatisk førstefødsel. Gikk lenge til neste graviditet. Er i 6. mnd og skjønner ikke at jeg er gravid på en måte. Jeg forstår det intellektuelt, leser graviditets og fødselslektyre. Forstår med hodet at det er en liten baby som sparker inni magen min der. Men forstår det liksom ikke med resten av meg..... Jeg kjenner fosterbevegelsene, men reflekterer ikke følelsesmessig over dem. Har lite følelser for svangerskapet annet enn at jeg gruer meg som en hund til fødsel. Har hatt det meste av oppfølging uten at det hjelper meg noe videre... Jeg leser alt det tekniske rundt fødselen, og det eneste jeg kan kjenne er følelsen av panikk. Tenk om det blir slik som sist?? Tror ikke jeg kan føle noe glede over denne babyen før den er født. Det har vært en svart sky over svangerskapet denne gangen. Babyen føles ikke virkelig på en måte.

Beklager at dette ble rotete, men slik føles det inni meg også. Noen som kjenner seg igjen eller er det bare meg??

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har to dramatiske fødsler bak meg, den siste bare for 14 mnd siden. Jeg skjønte nå for kansje 15 minutter siden at jeg antakelig har fødselsangst! Det har vokst noe mer enn en baby inni meg de siste ukene, og hodet har jobbet på spreng for å holde vissheten om at det er noe som plager meg unna. Lå nettopp og snakket med samboeren min om hvordan jeg har det, og da løsnet mye.

 

Jeg har aldri kjent meg igjen i begrepet fødselsangst, for jeg er ikke redd smertene egentlig...Det er den totale lammelsen som følger av mangel på kontroll som plager meg..Det eter meg opp innvendig!! Det blir ikke bedre av at denne graviditeten ikke var planlagt, jeg fikk ikke forberedt meg på all denne spenningen...

 

Jeg har det som deg med det at jeg ikke klarer å surre hodet mitt rundt det at jeg er gravid!! Går å holder inn magen, og ser ned og tenker - herregud folk må jo tro jeg er gravid!! Og så: "det er jeg jo!" Helt bissart!

 

Jeg tror kanskje det blir litt lettere for meg dersom jeg tar keisersnitt, litt mer kalkulert på en måte...Alt er bedre ann å ha det som nå!! Mulig jeg bestemmer meg og ombestemmer meg mange ganger, dette blir nok et laangt svangerskap!!

 

Uansett så hjelper det å snakke/skrive om det...Må bli flinkere til det!!

 

Jeg syns det du beskriver er velig likt det jeg føler, hvordan føler du det i forhold til keisersnitt?

 

Du er iallefall ikke alene!! KLEM!!

[Anonym bruker]

Hei! Takk for svaret. Jeg har enorm fødselsangst og har på alle samtaler jeg har vært på, blitt behandlet som om jeg har tenkt å grine meg til keisersnitt. Alle har vært så negative og snakket veldig negativt om ks og epiduralt også. Hvis de skal ta fra meg begge mulighetene, hvordan skal jeg føde da?? Jeg er i utgangspunktet ikke innstilt på ks; det er jo en operasjon og det er best for allergibarn (nr en er det) å bli født vaginalt (få masse bakterier på veien . Men jeg vet virkelig ikke. Tror ikke jeg vet hva jeg vil før jeg står der......

Jeg er heller ikke redd for smertene; det vet jeg at jeg møter og er forberedt på det. Men det er som du sier; det er mangelen på kontroll som gjør meg pissredd også. Sist fødsel (ihvertfall forløsningen) var et overgrep der de hev seg over meg uten å informere meg. Jeg drømmer om det ennå!! Deilig å vite at det ikke er bare meg som "kun er gravid i hodet og ikke kroppen"....

Stoor klem tilbake siden du var så snill å svare

[Anonym bruker]

Hei igjen!

 

Jeg kjenner meg igjen i nesten alt du skriver, nr 2 ble hastesnitt og fikk allergi/eksem - ikke mye, men vil jo helst unngå det...Jeg "vil" heller ikke ha keisersnitt egentlig. Har vært litt sånn at jeg har sett litt på det som et nederlag, men det var det som endret seg i natt.

 

Når jeg skjønte at jeg klarer bedre å "koble" meg på graviditeten dersom jeg velger keisersnitt så er det jo bedre for meg og da også babyen. Babyen er jo like hærlig om h*n kommer ene eller andre veien, som samboeren min sa...Jeg forventer også masse formaninger om å føde naturlig, men kommer til å stoppe de fort! Har ei vennine som ble sittende å høre på alle de negative siden ved keisersnitt i en time, før jordmor på sykehuset til slutt sa, det er jo egentlig opp til mor!!! Fy f...!! Nei, vi har jo ikke noe valg, ungen må jo ut!! Så da kommer jeg til å avbryte dem med en gang med at JEG velger selv på bakgrunn av MINE erfaringer. Jeg kjenner min kropp og den har fortalt meg 2 ganger at dette ikke går. Etter begge gangene har jeg blitt fortalt at det er iiingen grunn til at jeg ikke skal kunne føde normalt!! Likevel, første gangen endte barnet opp på kuvøsen i 5 døgn, andre gangen ble det som sagt hastesnitt.

 

Eneste grunnen til at jeg foreløpig tror keisersnitt er bedre for meg, er at da har jeg en dato på det, jeg slipper å "vente" på å se om jeg får dette til osv...Får jo litt kontroll da! Så kan det jo hende ut i svangerskapet at jeg bestemmer meg for å prøve, har jo fantastisk lyst å oppleve å få babyen lagt på magen!! Tanken om keisersnitt blir som en krykke nå, sånn at jeg får det litt bedre i de lengste månedene...så får jeg ta ei ny vurdering når det nærmer seg...

 

Det var veldig godt å høre at det er flere som meg, og dette er faktisk ikke til å spøke med. Utfallet av forrige fødsel førte til en fødselsdepresjon hos meg, etter noen mnd begynte jeg å bli hissig og irritabel og kjente ikke helt en reel glede over ungene...Tok lang tid før jeg skjønte hvor skoen trykket, akkurat som det har tatt lang tid å forstå hvorfor jeg går rundt med "tåkehode" :-)

 

Derfor var det utrolig å gå inn her rett etter jeg skjønte sammenhengen og se at noen har det på samme viset!! Vi får støtte hverandre underveis, i det valget vi tar, så kan fagfolket få spre skremselspropagandaen sin en annen plass!!I Ikke sant!!

 

Mange klemmer!!!

[haater husarbeid]

DU kjenner din kropp og velger helt sikkert det som er rett for deg selv. Slik intuisjon er vi født med. Og hvis et planlagt ks kan få deg til å glede deg over graviditeten, har du absolutt valgt det rette!! Jeg føler ikke at ks er rett for meg, men har i grunnen ikke funnet ut hva det er som kan hjelpe meg. Håper jeg finner det ut etterhvert.

Jeg hadde ikke fødselsdepresjon etterpå, men har slitt med alt som skjedde. Hatt mareritt. Og som du beskriver; tåkehode. Var helt senil det første året etter fødselen, glemte alt. Var ganske vanskelig å starte på jobb igjen.

Synes at jm burde, som min kommunejordmor, lytte istedet for å formane!! Vi er jo ikke dumme; vi har gått gjennom minst en fødsel før. Vi er kompetente til å ta valget selv; det er jo ikkenoe lett valg. Nei, stå på krava og så skal jeg støtte deg i ditt valg.

Stoor klem fra meg og i dag signerer jeg med nicket mitt.

[Susanne-75 3 gutter!]

Hei og takk for støtten!

 

Hos meg har det virkelig blitt lettere etter at jeg har åpnet for keisersnitt, begynner å glede meg til babyen kommer - men har erfart at det kommer i bølger så helt i skyene er jeg ikke da...

 

Ikke greit å si hvordan du skal løse dette, hva med å prøve fødsel, og så be om tidlig keisersnitt dersom du ikke vil/får til mer?

 

Snakket med moren min i går, hun jobber som barnepleier og mente jeg hadde tatt rett beslutning. Det overasket meg litt, trodde hun skulle si jeg burde prøve...Hun sa som du at dette kan du like godt som dem, du har gjort dette to ganger før.

 

Enig med det i at jordmor bør lytte, er fornøyd med min jordmor, er sikker på å få støtte på valget der. Men mer usikker på hva de sier på sykehuset!!

 

Ja ja, får håpe du finner ei løsning som hjelper på, tøft å leve i den spenningen!! Lykke til -her kommer mitt nick;-)

KLEM!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg ser dere skriver at dere ikke er redd for smerten, men det å miste kontroll over kroppen under fødselen. Men faktisk det gjør dere ikke:) Jeg var redd for det også, og det var det jeg gikk å grudde meg for, men faktisk så har du kontroll, for det er du som gjør jobben hele veien. Det er ikke sånn at kroppen gjør en ting og du vil noe annet.

 

Fødselen var en helt annen opplevelse enn hva jeg hadde forutsett og ville ikke vært foruten den opplevelsen for å si det sånn. Jeg er ikke redd for å føde igjen, selv om det var vondt akkurat i det det står på. Det er faktisk sant som folk sier...når du ser barnet, har du glemt hvor vondt det egentlig var:)

 

Ang keisersnitt så er ikke jeg noen ekspert, men det er mye mye hardere til kroppen din og til babyen enn en vanlig fødsel. De som har vært igjennom begge dele, sier at det var mye verre å komme seg etter keisersnitt enn en vanlig fødsel,

 

Snakk med jordmora di iallefall om de tankene dere har omkring dette, og jeg er litt enig i det hun over skriver: prøve vanlig fødsel først og evt keisersnitt hvis du ikke greier mer. Det er vanvittige krefter du får der du ligger skal jeg si deg:) Jeg hadde kraftige rier i 2 dager før fødselen, og var helt utslitt da det gjaldt som mest, men jeg mobiliserte alt jeg hadde og greide det:)

 

Lykke til uansett hva du/dere velger!

 

 

[Gjest]

I 6.mnd (andre svangerskap) ble jeg som deg. Jeg følte meg ikke gravid, alt var langt fram osv. Plutselig en dag fikk jeg panikk og skjønte hvor jeg var og hva jeg skulle gjennom. Begynte i samtaler hos fødselsangst-teamet. Men ingenting hjalp. Uansett hva vi snakket og muligheter var jeg livredd. Legen foreslo til slutt KS og gikk gjennom det og det roet meg. Det kunne jeg leve med. Fra den dagen hadde jeg et fint svangerskap og kunne glede meg over å være gravid. Det er en stor operasjon og alt det der, men det eneste som etter mye samtale fikk meg videre i livet. Lykke til!

[Susanne-75 3 gutter!]

Hei hei Anonym!

 

Jeg har vært gjennom både vanlig fødsel og keisersnitt (hastesnitt) Og vet derfor litt om begge deler. Siste fødsel gikk suverent, hadde fint fokus og smertene var definitivt til å leve med! Men barnet kom ikke ut pga mekaniske misforhold. Om det er pga trangt bekken eller fordi gutten lå skevt eller begge deler vites ikke. Dermed ble det keisersnitt. Hadde da gått i samtaler hele svangerskapet for å bearbeide første fødsel som nesten gikk veldig galt, gutten var lilla og hadde 2 på apgar score da han endelig kom ut. Han var relativt liten, 3130, og likevel hadde jeg problemer med å fa han ut.

 

Jeg tror ingen velger keisersnitt med lett hjerte, alle vil vi oppleve den fantastiske følelsen det må være å få barnet lagt på magen - friskt og raskt! Dette er ikke alle forunt. Selv svir det av missunnelse i meg når jeg hører om unge førstegangsfødende som seiler inn og plopper ut en frisk unge for så å forflyttes til pasienthotellet etter to timer. De ANER ikke hvor heldige de er! De klager over smerte (som de naturligvis har lov til!!!). Jeg driter i smerten, jeg er opptatt av å overleve, og at ungen skal overleve.

 

Vet ikke om det noen gang går an å forstå helt dersom man ikke har opplevd å nesten miste et barn...Det er i allefall defor jeg er redd for å miste kontroll....

 

Men kansje jeg prøver likevel...Takk for et fint innspill uansett:-)

 

 

 

 

[Susanne-75 3 gutter!]

Kjenner meg igjen i det ja!

 

Har hatt flere gode dager enn vonde etter at jeg åpnet for muligheten...Men det er jo leenge til uansett!

 

Det kan det jo umulig være for deg!!! Oi oi oi, så spennende - når har du dato da?? Lykke til!!

 

 

 

[haater husarbeid]

Takk for svar termin 29. mai. Godt at du fant en utvei slik at du fikk nyte resten av svangerskapet!! Lykke til, det nærmer seg jo for deg nå.

Men jeg tror ikke at ks er noen løsning for meg. Jeg må bare forsøke på et vis å komme meg gjennom det. Jeg blir nok ikke beroliget med tanken på ks. Vi får se når jeg kommer dit hva som skjer.

[haater husarbeid]

Nei, tror du har misforstått ihvertfall meg litt. Jeg er ikke redd for smerten, og ikke for å miste kontrollen over kroppen heller. Det jeg er redd for , er at personalet rundt meg skal ta fra meg kontrollen over min egen fødsel, slik som jeg opplevde sist. De bare grep inn uten å informere meg om hva som de gjorde. Det føltes som overgrep og var dessuten ikke nødvendig siden baby hadde god hjertelyd hele veien.

Jeg er heller ikke enig i den klisjeen at en glemmer smerten så fort babyen kommer opp på magen!! Jeg husket det veeldig godt i flere år etterpå og hadde mareritt om det i lang tid etterpå. Nå er det jo nesten fire år siden sist, så jeg har vel glemt selve smerten, men jeg har ikke glemt opplevelsen. Men som du sier, så har en utrolige krefter i fødsel og klarer å mobilisere uante krefter når det gjelder. Så jeg skal vel klare det her også. (tror jeg)

[Lilje Sille ♀♀♂]

Man har krav på å få keisersnitt om man vil ha det. Det er en LOV som sier det!!! Om sykehusets personale sier noe annet, så er det kun for å spare penger. Eller du kan velge et annet sykehus dersom det er noen alternativer i nærheten, der du kan få keisersnitt uten å måtte argumentere.

 

Viktig å informere mannen om hva dere vil og ikke vil, slik at han kan gripe inn hvis noe skjer utenfor "skjema". Når man er i fødsel er man jo ute av stand til å "forsvare" seg. Det gjorde vi, for meg var det en lettelse å vite at han ville ta grep om noe var helt på tur.