Gå til innhold

Bare jeg som ikke er i lykkerus over å ha blitt gravid?


MAAAAAAAAMA, igjen.

Anbefalte innlegg

Eller er vi flere her inne. Har en liten pode på 10 måneder og må si graviditeten kom som ett sjokk på meg og gubben. Var faktisk inne og vurderte abort, men valgte likevell å beholde den lille spiren.

 

Håper ingen blir støtt av innlegget mitt, for det er ikke sånn meint. Jeg bare lurer på om det er flere som har det som meg??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

tja,av diverse grunner så er eg litt likegyldig til hele greia akkuratt nå..

har ialdri vurdert abort,og egentlig har denne babyen vært rimelig etterlengta..

men er så mye stress i heimen for tia med masse ting som skjer at eg klarer ikke heilt å glede meg,pluss at eg fikk ny termindato 4 uker senere enn eg hadde forventa..

Er nå bare 6 uker på vei,ikke 10 som eg trodde selv...

 

Lykke til med svangerskapet og

håper lykkerusen kommer snikende etterhvert:-)

 

anonym for øyeblikket...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg klarer heller ikke og glede meg så mye, skulle ønske jeg kunne, men sliter med det at jeg har mistet i Ma før og den sorgen var utrolig vond, og hadde vondt for å svelge den.. Så nå klarer jeg ikke og glede meg før jeg får bekreftet at alt er bra.. Håper jeg kan nyte litt da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er ikke alene, her hjemme var det helt grusomt, gubben mente ei stund at abort var eneste løsning og jeg gråt mine bittreste tårer for det ville jeg ikke, så nå føler jeg at jeg tvinger han til en unge til.

Og da blir det ikke slik at man gleder seg så veldig mye.

 

Ble litt glad etter vi hadde vært på ultralyd, men det gikk fort over da jeg hadde lyst til å prate med gubben om det... (Jeg gidder ikke snakke om den hersjens ungen nå) fikk jeg slengt i tryne.

 

Kan ikke si jeg gleder meg til å bli mamma, nei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstår dere godt jeg.

Min samboer over flere år, ønsker ikke dette barnet.

Men jeg tror ikke jeg klarer å ta abort. Vi har ingen barn fra før av. Selv sier han at han aldri har lyst på barn.

Vurderer abort men som sagt tror jeg ikke det blir noe av det. Samtidig er det ikke noe gøy å gå gjennom svangerskapet, med en partner som ikke er der å støtter deg, fordi barnet ikke er ønsket fra hans side:(

Vanskelig dette.

 

Har veldig blanda følelser rundt det hele.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra vi er flere her da, med de samme følelsene. Det blir nok bedre for oss også etterhvert. Jeg har også veldig blandede følelser rundt det hele. Begynte å blø litt i forrige uke og jeg ble faktisk "litt glad", herregud vil mange si, men det er slik jeg føler det.Ganske likegyldig. Men har det gått galt så har jeg sikkert vært litt lei meg da også.

 

Men likevell må jeg nå si at jeg tror nok dette barnet kommer til å bli like høyt elsket som de to jeg har fra før.Må komme over sjokket på en måte, før jeg kan begynne å innstille meg på at dette også går bra!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jepp..har tatt en tilfeldig test i dag...8 mnd etter at nr 2 er født..og vi fikk sjokk ja...har ikke peiling på hvor langt ut i svangerskapet jeg er...

Det var ikke akkurat planlagt nei...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg også har vært rimelig av og på. Det var særdeles u-planlagt, og slett ikke med i vår idé om hva som skal skje de neste årene. Har fremdeles ikke fått fordøyd det skikkelig. Hadde jeg mistet, hadde det vel kanskje vært trist, men tror det er mye verre for dem som virkelig har lyst på barn og gleder seg over å være gravide. Akkurat nå er det for meg mer stress enn glede, men det ordner seg nok. =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ha barnet, men ikke gubben...

Han ønsket i utgangspunktet ingen barn. Ble gravid, og har nå ett barn. Gravid igjen nå, og han synes at han blir "prakket" på to unger!

Men han er jo utrolig glad i førstemann, koser og steller og har han med seg på ting.

Og jeg tror nok at han blir like glad i nestemann. Han trenger kanskje tilvenning og bearbeidelse?!

Jeg gleder meg, men det er klart at gleden hadde nok vært større om det virkelig hadde vært planlagt og ønsket fra begge sider.

Men jeg tenker ikke på dette i hverdagen, og han kan godt prate om UL og hvor stor ungen er i magen nå osv. Han trekker jo opp genseren min og kikker på magen min. Den er blitt større... Men får litt gåsehud over å tenke på at den blir VELDIG mye større!

 

Prøv å tenk positivt, den er godt for både barnet i magen og deg selv :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...