hvor mye griner deres 2,5 aaringer?

[sjefen]

Har en diskusjon gaaende med pappaen. Han mener gutten griner altfor mye og altfor lett. Selv synes jeg han er stort sett enkel, men han griner naar han er lei eller usikker.

 

Eksempler:

Igaar kveld rett foer legging sparket de fotball ute, og saa gikk ballen over til naboen. Gutten ble lei siden baller var vekk, og begynte aa grine. Saa blir pappaen frustrert, og skal proeve en ny metode, og sier til gutten at naa slutter han aa griner for ellers blir pappa sint. Og naa teller jeg til 5, og hvis ikke du har slutte saa vil jeg ikke spille mer.

Gutten forble lei, for ballen var jo vekk, og den hyggelige stemningen var over kan man si.

 

Idag saa var vi ute ved vannet, og saa kom hunden aa ristet kaldt vann over oss. Gutten begynte aa grine. Senere maatte vi gaa over det kalde vannet et par meter (10 cm hoeyt vann) og gutten begynte aa grine igjen. Det var kaldt som pokker, og jeg forstaar egentlig gutten. Men pappaen mener dette er ting som han ikke skal grine for.

 

Pappaen vil nok ha en toeff gutt som ikke rynker paa nesen, men han er jo bare 2,5 aar mener jo jeg.

Hva mener dere?

 

Igaar var vi i hagebutikken, og han hadde faatt nok (etter 5 minutter) saa sutrer han og maser om aa gaa hjem konstant. Dette gjoer ogsaa at pappaen blir frustrert, vi blir begge stresset, etc. Saa utflukter i det siste er ikke saa moro for aa si det slik.

 

Det skal sies at jeg ogsaa har faatt mensen idag, og lar ting kanskje gaa mer inn paa meg enn normal, men men .....

 

Hva gjoer dere naar de griner for smaa ting?

 

Tekker for innspill.

[lykken på jord]

For å være helt ærlig så hadde jeg blitt gal! Sutre og grine for sånt, er helt uaktuellt her i huset.

Mini er 2,5 og jeg har lært han å bruke ordene sine når han vil utrykke noe.

 

Han gråter kun når han har vondt egentlig...

Er nok veldig heldig, men har også bedt han prate isteden for å sutre.

 

Ville nok tatt en prat med gutten og sagt at han må begynne å prate isteden for å gråte.

[lykken på jord]

hmm, jeg har jo skrevet som om han skulle være 5 likosom jo..

 

Når jeg skriver prate, så mener jeg peke og si ett ord og prøve å forklare liksom...

 

Men ballen i hagen, så kunne han heller spurt hvor ballen er, og pappan kunne sagt han skulle hente den.

 

Forstår farens frustrasjon godt.

Har brukt den " hvis ikke du slutter sutre nå, så går mamma i ett annet rom"

 

Den har jeg brukt 2 ganger. Og det funka...

 

Sippe unger vil vi ikke ha... fysj og fysj

[Gjest]

Gutten min er 2 år og 3 mndr,og han griner sjelden for sånne ting du beskriver at gutten din gjør.Derimot har han kommet VELDIG i trassalderen og griner mye pga trass,fordi han blir sint.

Han gråt for veldig mye før,sånn som du beskriver,men da var han bare litt over året da.Så det har gått over heldigvis.

 

[...marge]

Jeg er litt som mannen din, sjefen! Det har blitt litt mye sutring, spesielt om kvelden. Merker jo at han stopper straks han ser noe som interesserer han litt, så han gråter ikke fordi han har vondt eller er lei seg. Det blir situasjonsbetinget sutring, som jeg kaller det.

 

Jeg sammenligner han med nabogutten som har en eldre søster og er vant til litt mer hard lek. Sånn sett kan du trygt si at gutten min sutrer. men det handler litt om å bli vant til situasjoner og tåle litt mer.

 

Prøver ikke å tvinge han til å bli tøffere, men snakker rolig med han og lar han få tid til å bli med på leken i sitt eget tempo. Da ser jeg at han storkoser seg. I dag var første dagen han turte å hoppe på bena i en stor trampoline. Nabogutten har gjort det allerede i fjor sommer, da han var 1,5 år. Det var en fryd å se guttene hoppe rundt og min gutt lyse av gkede over leken. Bare for noen dager siden satt han på kne og sutret hvis den andre hoppet for voldsomt.

 

Gutten min er flink til å snakke, så jeg prøver å forklare han at han ikke kan skrike, men snakke med normal stemme. Han forstår , men det må mange repetisjoner til.

[Anonym bruker]

Gutten min er utrolig lik gutten din!. og vi må godta at alle ikke er like tøffe!

[sjefen]

Tusen takk for svar alle sammen.

 

Har nok innsett at vi egentlig boer gjoere noen smaa endringer. Han skal faa grine hvis det er noe, men vi maa proeve aa gjoere noe med sutringen. Det var en god ide aa gaa inn paa et annet rom hvos han bare fortsetter sutrer. Ogsaa kanskje ikke holde han i haanden hvis vi er ute og han bare sutrer. Men mer beloenne normal oppfoersel.

 

han har ikke alltid vaert sutrete. Paa noen maater er han veldig toeff, men andre er han usikker.

 

Takk for svar i alle fall.

[Piraka]

Slenger meg på med en observasjon jeg gjorde i barnehagen her om dagen - en handlemåte som jeg senere har kopiert med stor effekt på å få mindre sutring:

 

Bhg.ass holder en treåring som ber om å ta av seg buksa.

Bhg. ass: nei, det får du ikke

treåring: jo

Treåringen begynner å sutre.

Bgh.ass: nei, hvis du begynner å gråte for dette, så vil jeg ikke holde deg lengre

Treåringen fortsetter å sutre.

Bhg.ass setter treåringen på nærmeste trapp og snur seg deretter raskt slik at hun får ryggen til treåringen. Bhg.ass begynner å snakke med vennlig stemme til de andre barna og er tydelig opptatt med noe annet enn treåringen.

Treåringen sutrer i cirka 20 sekunder før hun innser at slaget er tapt og begynner å fikle/leke med skolissene sine. Snart er treåringen i gang med leken igjen.

 

Vår treåring var også veldig til å sutre, men vi jobber mye med å få henne til å forklare oss istedet. F.eks vi sier "jeg forstår ikke hva du sier nå, kan du fortelle meg hva det er". Og da slutter hun ofte med sutringen og konsentrerer seg om å forklare. Mange ganger må vi også gjette litt siden hun gråter fordi hun ikke får forklart: "er det skoen som strammer?" osv.

 

Det har faktisk blitt veldig mye bedre etter kort tid med disse små tingene. Forøvrig synes jeg også at å vasse i iskaldt vann må være grunn til en tåre eller to. Det kan jo gjøre direkte vondt i føttene om det er kaldt nok!

[Anonym bruker]

Datteren min sutrer en del til tider. Jeg har prøvd å snakke til henne mens hun gråter, men hun ignorerer hvert ord jeg sier. Det ender som oftest med at jeg bare "lar henne gråte", og henvender meg ikke til henne. Dette kan dessverre pågå i lang tid. Etter utallige ganger med denne metoden, gikk jeg over til å forlate rommet, etter at jeg hadde prøvd alt ovenfor (blir så tullerusk i hodet av denne sutringa). Det endte med at hun fulgte etter meg. Den siste gangen var senest igår. Istedenfor å forlate rommet, leide jeg henne inn på rommet sitt, og sa at her kan du gråte til du er ferdig. Jeg så uttrykket i ansiktet hennes, og hadde så utrolig vondt av henne. Men nå begynte jeg å bli desperat til å finne en løsning. Etter maks 2min, var det helt stille på soverommet hennes. Jeg gikk inn på rommet, og da var det ei smilende liten jente som sa; "Ferdig gråte, mamma", med et stort smil om munnen. Nå var hun klar til å leke igjen : )