Livets vanskeligste valg

[Anonym bruker]

Jeg er en god del eldre enn de fleste her inne etter som jeg kan lese, men vil alikavel søke tanker og meninger fra dere. Alt skal være prøvd.

 

Jeg er snart 40 år og mitt minste barn er 10. Jeg har hatt et stritt liv, kjempet mye, var alene med ungen mine i syv år - fra minsten var tre måneder - før jeg endelig fant den mannen som jeg følte jeg kunne dele fremtiden med.

 

Mine barn har en far som stiller opp, ikke økonomisk utover farsbidrag, men de er hos ham regelmessig og alt er bra mellom oss alle.

 

Jeg har taklet alenetilværelsen veldig bra, har flotte, trygge, friske, blide og godt likte barn. Mye kjærlighet, mye klemmer og jeg elsker deg.

 

Min nye partner har ikke barn, og har ikke ønsket seg barn i flere år. Ønsket seg kone og barn da han var ung og har på en måte fått dette da han møtte meg og mine barn.

 

Han er en god stefar og vi har et veldig bra liv.

 

Jeg har som sakt gått hjemme med barna mine i noen år med begrenset lønn fordi jeg var alene med dem, nei, alentilværelsen er ikke så godt betalt som mange tror.

 

Så fikk jeg ettervirkninger etter incest og overgrep og var derfor hjemme noen år pga. det, atter en gang med begrenset økonomi.

 

Så utdannet jeg meg, og jobbet som vikar litt strødd, med begrenset økonomi.

 

Nå har jeg fått foten innenfor et sted hvor det kan se ut som langvarig vikariat med mulighet for fast ansettelse.

 

Og så kommer bomben, jeg på snart 40 og min mann på over 40 har klart å bli gravide. Mange ville nok mene at det må være lykken, men det er det altså ikke. Min mann ønsker ikke barnet, klarer ikke å se noe positivt slik at han får lyst heller. Ønsker abort og mener vi har det flott som vi har det nå. Og det er jo greit, ungene er større og selvstendige, vi har fritid til å nyte kjærligheten som jeg ser på som et privilegium, ting ser ut til å rette seg for meg på arb. fronten osv. osv.

 

Jeg så så frem til å endelig kunne styre litt økonomisk med ungene mine nå, jeg har ofret meg for deres vel og ve i mange år og det er ingen tvil om at jeg har lykktes i oppgaven som god mor, de er noen fantastiske barn.

 

Og nå står jeg på randen til å atter en gang "binde" meg i mange år. Vi har diskutert, kranglet, grått, pratet, jeg eier omtrent ikke krefter igjen, men vi kommer ikke videre.

 

Om vi får barnet så er det uønsket fra farens side, selv om han selvsakt vil komme seg etter som tiden går. Jeg får håpe jeg kan jobbe så lenge som mulig, men fast jobb kan jeg jo bare glemme. Jobber jeg i seks måneder har jeg rett på fødselspenger, hvis ikke så er det engansstønaden som ikke er mange kronene. Jeg vil altså risikere å ikke kunne bidra særlig og måtte la min mann forsørge oss alle sammen i mange, mange månder. Huset må ordnes litt med for barnet, alt må kjøpes inn da jeg har gitt mitt til tantebarn. Han har sett for seg å jobbe mindre i 50 års alderen, trappe litt ned, men dette ser jo vanskelig ut.

 

Jeg tenker også på forskjellsbahansling til daglig, arvforskjell som kan gi søskenbråk, noen barn som drar hver 14 dag mens et blir igjen osv. osv.

 

Hva hvis forholdet ikke holder om vi beholder barnet, Da vil jeg atter en gang sitte hjemme med barn, ha kjærligheten men ikke kunne stille opp økonomisk slik disse barna jeg har endelig fortjener. De har alltid fått tid, omsorg og kjærlighet, nå forttjener de også litt annet når de nå skal på ungdomsskolen.

 

Jeg ser utfordringene i å få et barn til i vår alder og situasjon, og jeg ser faren med fremtiden hvis abort.

 

Har time i morgen tidlig og aner ikke hvordan dette skal gå. Jeg skal rett på jobb og fungere der i disse to dagene man har å vente på.

Har hele livet takket Gud for at jeg aldri har vært i en slik situasjon, at jeg har sluppet å ta stilling til dette, at hver gang jeg har vært gravid så har jeg båret frem et barn. Nå er jeg altså her og ser voldsomme utfordringer på begge valg.

 

Føler at jeg har plikt til å tenke på nåtiden også og ikke bare fremtiden, jeg har plikt til å tilrettelegge for de barna jeg har og ikke bare bære frem fordi jeg har mye kjærlighet. Føler tyngden med å bære frem et barn og ligge så "til last" hos faren som helt klart ikke ønsker barnet.

 

Samtidig så kommer en bit av hjertet mitt til å forsvinne i morgen, og jeg er skrekkelig redd for at såret aldri vil gro.

 

Har pratet med Amathea, men som de sier: "det er du som sitter med svarene, det er du som må ta valget", og det er jo sant. Men hva da hvis begge valgene er så forferdelig vanskelige? Hva i all verden gjør jeg da?

 

Har tullet med ungene mine før når vi har sett små barn, eller hatt små barn på besøk om de ikke ønsker seg et søsken til, og de har sakt at "nei, nå er det nok, det holder med dem vi har". Klart en ikke kan legge slikt til grunn, men det svirrer jo i tankene mine. De fortjener at mamma endelig kan ta dem med på en god ferie, de fortjener at jeg kan kjøpe klær til dem når de trenger det, de fortjener litt mer enn bare min kjærlighet og omsorg nå.

 

Men klarer jeg i det hele tatt å leve med å ha tatt abort. Har vært med min søster på dette en gang for mange, mange år siden. Hun kom seg greit videre, jeg har ikke glemt det ennå, og nå sitter jeg her selv.

 

Jeg føler meg i et vakum av sorg og fortvilelse, og takker derfor for de tanker dere orker å dele med meg.

[Anonym bruker]

Uff, dette var vond lesing. Også fordi jeg kjenner meg så altfor godt igjen i veldig mange av tankene og følelsene. Aldersmessig er vi også ganske like.

 

Har nettopp funnet ut at jeg er gravid igjen, med den samme mannen som er pappa til mitt ene barn. Men vi har ikke noe godt, trygt og stabilt forhold. Ikke bor vi sammen, heller. Dette har vært mitt valg, nettopp fordi den utrygge og ustabile delen av det, har vært noe jeg ikke har ønsket at sønnen min skal befinne seg i i sitt daglige liv. Vi har reist på ferier sammen som en familie, gjort det meste av hva alle andre "normale" familier har gjort sammen, men vi har aldri klart å få hverdagen til å fungere knirkefritt. Dette skyldes bl.a. at pappaen jobber vanvittig mye(selvstendig næringsdrivende), noe vi har hatt utallige diskusjoner om opp igjennom, og det faktum at han er veldig humørsyk, og "avhengig" av at ting blir lagt opp rundt han. Han går i en ond sirkel, med alfor mye slit i forbindelse med jobben, med dårlig samvittighet fordi han ikke strekker til som pappa fordi han alltid ender opp med å "måtte" prioritere jobben(noe han bare til en viss grad er klar over, men samtidig ser på som et så stort nederlag at han har veldig vondt for å innrømme det!), og med et reaksjonsmønster som heller er litt "struts" enn "mann", så har det endt opp med mange brutte avtaler, både ovenfor sønnen sin og meg. Vi har det så utrolig bra sammen når vi har det bra, men så er det altså denne vissheten om at ting sier pang!, man vet bare aldri når? Vi er veldig glad i hverandre, og ønsker nok innerst inne begge to(alle tre) at ting skal fungere, og at vi skal flytte sammen og leve som en ordentlig familie, men etter alle disse årene VET jeg jo at dette ikke vil skje. Og her sitter jeg, da, med et liv som egentlig fungerer kjempebra, med god jobb, en økonomi som er over gjennomsnittet, egen bil og leilighet, en glad og fornøyd 9-åring som får oppleve det meste av hva alle andre på hans alder gjør(bortsett fra det helt vanlige A4-familielivet!), og alt går egentlig på skinner. For sønnen min og meg. Helt til jeg finner ut at jeg er gravid igjen! Pappaen ble kjempeglad, og til å begynne med var det faktisk litt smittsomt, så jeg var nesten litt glad selv. Men så kom panikken, og nå er det den som styrer tankene mine. Det er jo mitt liv som vil endre seg drastisk igjen, ikke hans. Klart han ble glad : han har jo aldri hatt barn. Det er det jo jeg som har! Han har jo aldri innrettet livet sitt etter det ene barnet han har, hvordan kan jeg tro at han kommer til å gjøre det med nummer to? Uansett om han vil gjøre noe anderledes, vil hovedansvaret for hverdagen fortsatt ligge hos meg, og nå vet jeg virkelig ikke om jeg er klar for å starte på nytt igjen? Alene. Denne gangen er det jo heller ingen venninner som er i samme situasjon med små barn, de er jo ferdige med dette forlengst! Hvordan kan jeg utsette et barn til for dette, når jeg har hatt min helt klare oppfatning av at pappaen har sviktet som pappa for førstemann? Mye rare tanker som surrer rundt nå, klarer bare ikke å sortere ut de som er viktige og de som er uviktige.

 

Aner ikke hva jeg kommer til å gjøre, foreløpig er denne nyheten så fersk, og jeg trenger nok en del tid til før jeg har fått summet meg nok til å klare å ta en riktig avgjørelse. Har en slags vill idè om at naturen kanskje kommer til å ordne opp for meg, sånn at avgjørelsen ikke behøver å bli tatt av meg. Det hadde jo vært så utrolig "enkelt".

 

Uff, dette hjalp jo ikke deg det aller minste! Det ble jo bare en eneste lang klagesang fra meg istedet, og det var jo slett ikke meningen.(Men nå innrømme at det var godt å få satt ord på ting for min del!) Kommer nok også til å ta kontakt med Amathea ganske snart, dersom ting ikke faller på plass for meg. Det er jo så forferdelig vondt å gå rundt med disse tankene alene, samtidig som jeg vet at selve avgjørelsen er min, og kun min!

 

Det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt, var at hvis jeg var deg, ville jeg sannsynligvis tatt abort. Kan ikke få understreket sterkt nok "hvis jeg var deg", så dette er absolutt ikke et råd jeg gir deg, men tanker jeg fikk fordi jeg vet at hvis det var jeg som var i din situasjon, ville jeg bare ønsket livet mitt tilbake til det "normale" igjen. Det som nå endelig, etter mange år med slit, har blitt en veldig positiv tilværelse! Håper ikke du misforstår dette utsagnet?

 

Det er mye som er viktig her i verden, og det er mye som ikke er fullt så viktig. Men uansett tas det valg hver dag, store og små, som man skal leve med resten av livet. Og jeg håper og tror at de fleste valgene vi tar, viser seg å være de riktige. For oss som tar de, og de andre rundt oss.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til, og minner om at bak skyene er himmelen alltid blå!

 

Pia

[Anonym bruker]

Kjære Pia.

 

Enn hvor rart det høres, bastialsk kanskje, så er det en trøst at det finnes flere i samme båt. Føler meg så "gammel" og anneledes i forhold til de fleste saker der de stakkars involverte er veldig unge mennesker med et langt liv foran seg med skole og karriere.

 

Jeg føler jeg må velge mellom de barna jeg har og det jeg bærer, og jeg skylder vel egentlig mine første barn en noe lettere fremtid, ikke bare fyldt av kjærlighet og omtanke men også av litt stabil økonomi og trygghet den vegen.

 

Hvor mange ganger vi har sittet på terassen og diskutert den tiden vi har vært sammen, fordi jeg på min kant har så mange problemer, har bla. blitt lurt ved et huskjøp som har gitt store økonomiske konsekvenser, og han som ikke har et eneste problem i sitt liv.

 

Jeg har ønsket at vi sammen skulle ordne opp i ting, at vi skulle smelte sammen på den måten også slik at vi endte opp med det rolige, stabile og gode livet vi hadde sett for oss. Slik det nå har vært så har han som sakt hatt det utrolig lett med orden i alt, og jeg har slitt med hus, økonomi, søking etter jobb, snu på krona hver måned osv. Utslitt, deprimert, sover dårlig.

 

Har skjønt at å få alt til å gli ikke er så lett, og orker vel ikke å prøve så mye mer. Nå får han komme med ideer, ta opp til prat osv. Etter i morgen vil jeg satse alt på de barna jeg har, nyte sommeren, dra på tuere, planlegge ferie, så får alt gå som det vil med forhold.

 

Jeg kan simpelthen ikke tillate meg å gå hjemme igjen i mange år med et barn, kanskje miste den sjangsen jeg har nå med fast jobb.

 

Klart jeg ikke ønsker å ta abort, om mannen min kom til meg og sa at dette skal vi klare, nå skal vi planlegge og tenke fremover for dette ordner vi, ja da hadde jeg aldri dratt ned i morgen.

 

Men han sier ikke det, han sier så svært lite annet enn at han ikke ønsker barnet.

 

Jeg har også håp om at himmelen en gang for meg skal bli blå. Synes jeg har hatt altfor mange prøvelser i livet. Incest, overgrep, utroskap, ingen kontakt med familie, lurt på mange hundre tusen, og nå det værste av alt: stilt ovenfor det forferdelige valget om abort.

 

Nå må det snart snu. Jeg vil miste en del av hjertet mitt i morgen, det vil nok aldri heles så lenge jeg lever. Jeg håper bare jeg i enden av dette kan se vinsten av mitt valg, at jeg klarer å kose meg med de hærlige barna jeg har uten å sitte å drømme om bedre tider.

 

Det er godt at du også finner lettelse i å få skrevet ned dine tanker. Det er deilig å kunne dele dette vonde. Selv så har jeg ikke fortalt noen, selv ikke min aller kjæreste venninde. Hun ser så tydelig at noe er galt med meg, men det er ikke aktuellt å fortelle. Jeg vil være så fyldt av skam etter i morgen at jeg ikke vil klare å se noen i øynene som vet.

 

Jeg tror å få et barn kan være et riktig valg, at det alltid etterpå vil føles riktig. Jeg tviler svært på at iallefall jeg vil føle dette etter aborten, men slik jeg ser det nå så har jeg egentlig ikke noe valg.

 

Jeg har fortalt, beskrevet, tryglet, bedt, vært sint, grått, lei meg, ja i det hele tatt. Men jeg føler ikke hundre prosent støtte fra mannen min alikavel. Jeg kan ende opp alene med barna mine igjen, og da kan jeg ikke tillate at de atter en gang får "lide" pga min begrensede økonomi. Da vil jeg ta dem med på reiser, dra på turer og nyte dem og gi dem mange gode minner som de kan bære på når de begynner på ungdomsskolen, blir voksne og skal leve sitt eget liv.

 

Det skylder jeg dem.

 

Så får tiden vise hva som skjer med mannen min og meg, om biterhet og sinne og tårer kan viskes bort med tiden.

 

Jeg har blitt tom og nærmest følelsesløs i denne prosessen, eneste som brenner inni meg er den voldsomme kjærligheten jeg føler til mine barn.

 

Den vil jeg klamre meg fast til som en styrke til atter en gang gå fremover med rak rygg.

 

Skjønner din situasjon. Og du har rett, manne din vil kanskje ikke klare å stille opp noe mer nå. Kanskje vil han forandre seg, kanskje ikke, kanskje vil dere være lykkelige fremover du med barna, kanskje blir det trangere situasjoner.

 

Desverre, det er det ingen som kan si noe om, og du er ulykkeligvis i samme situasjon som meg, som får høre og som vet at til syvende og sisst er det du som må ta valget, og å leve med det.

 

Jeg ønsker deg de varmeste og beste ønsker for fremtiden, Pia.

[Anonym bruker]

JA dette er sannelig et av livets vanskelige valg. Jeg er også godt voksen - 44 år - og blitt gravid uplanlagt og uønsket. Jeg har fra før fire barn og vi strevde i flere år for å få nummer tre og vi hentet hjem vårt siste barn (adopsjon) for fem måneder siden. Nå er jeg helt opprådd - vet at jeg ikke har helse til å gjennomføre et svangerskap uten å bli sengeliggende størstedelen og da vil jeg ikke klare å være mamma for de barna jeg har. Med tanke på min alder så er jo heller ikke usannsynlig at det kan være komplikasjoner og vil vi makte å eventuelt håndtere det? Svaret er helt klart nei!

 

Søkte om sterilisering og har hatt time til det flere ganger, men så har jeg vært svært syk i flere perioder og har måttet utsette det. Det ville jo ikke være sannsynlig at jeg skulle bli gravid, men jeg ønsket å fjerne den lille minimale risikoen for at noe slikt skulle kunne skje. Og så var jeg ikke rask nok :-(

 

Nei, dette føles helt grusomt - vet hva jeg MÅ gjøre - både for egen helse, men også for å kunne ta vare på de fire barna vi har (to av de er særkullsbarn og derfor mer mitt ansvar enn min manns). Ser på barna og vet hvor inderlig glad man blir i dem og føler det helt forferdelig at jeg må ta et valg som eksluderer en ny liten en...

 

[Anonym bruker]

Hvordan har det gått med deg?

 

Takk for svaret ditt til meg, jeg er trådstarter.

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du bryr deg! Akkurat nå har jeg det ikke så veldig bra. Slapp å ta dette valget allikevel for det viser seg at graviditeten har gått over til å bli en svulst. Et ganske sjeldent tilfelle (ca 50 tilfeller pr år). Man fortsetter å produsere HCG (svangerskapshormoner) så formen er rimelig laber med mye kvalme. Heldigvis skal jeg allerede på mandag inn å få fjernet svulsten og da blir den også analysert om den er godartet - de fleste er det.

 

Nå har det vært to tøffe uker, først at jeg var blitt gravid og den påkjenningen med det valget jeg måtte ta. Nå er jeg selvfølgelig lettet over at jeg slipper å ta et slikt valg, men nå er bekymringen min stor ift om dette er en ondartet kreftform. Jeg har jo fire barn å ta meg av.... Uansett så er prognosene gode, men jeg ser ikke helt lyst på å måtte gjennomgå cellegiftbehandling. Må jeg, så må jeg!

 

Hvordan går det med deg?