Da har de ringt fra Riksen

[Tiggywinkle]

Kjære deg.

Så godt å høre at det er over og at du kan begynne på komme deg videre.

Ta vare på hverandre og vær oppmerksom pår reaksjoner som kan komme etterhvert.

 

Jeg gikk og tenkte på deg på torsdag, selv om jeg ikke kjenner deg og aldri har møtt deg.

Du har gjort inntrykk på meg, virker sterk og modig.

 

Klem

[Gjest]

Så godt at det er over, kjære deg. Flink jente!!!

Ønsker deg alt godt fremover, men husk, det kan være lurt å søke profesjonell hjelp, for det er skikkelig tøft det du har gjennomgått, ta det fra en som vet :-(

Kos deg i solen, og prøv å se fremover - har jo ingen andre valg!

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Kjære apriljente!

 

Føler virkelig med deg. Har vært igjennom det samme som deg for et par måneder siden. Er 37 og fikk tidligere i år påvist Downs ved fostervannsprøve, valgte å avbryte og måtte føde barnet i 18. uke.

Syntes ikke selve fødselen var det verste, men all usikkerhet og venting i ukene før og ikke minst alle tunge tanker i ettertid.

Det verste var å ikke ha noen å snakke med som hadde opplevd det samme/ noe liknende. Var redd for å støte noen med vår avgjørelse og fikk dessuten følelsen av at alle andre jeg hørte om som hadde mistet enten hadde spontanabortert eller hadde bestemt seg for å avbryte svangerskap der babyene hadde mye alvorligere avvik enn vårt.

Hadde et brennende ønske om å forsøke på nytt, og det har jeg fortsatt. Mannen min støtter meg 100% i dette, men jeg føler at de fleste andre rundt oss mener vi bør være "ferdige" med dette, at det ville vært galskap å prøve om igjen og at de oppfatter oss som uansvarlige. Kommer nok eventuelt til å vente i det lengste med å offentliggjøre en evt. ny graviditet.

Ble tilbudt psykolog, men syntes ikke jeg fikk noe særlig utbytte av det. Er overbevist om at jeg ville fått mye mer hjelp gjennom en støttegruppe el.

Har funnet et amerikansk nettsted som er kalt "aheartbreakingchoice", der flere mødre forteller om sine erfaringer med svangerskapsavbrudd pga ulike avvik hos fosteret. Det vil jeg anbefale deg det på det varmeste. Skulle ønske noe liknende også fantes på norsk.

 

Ønsker deg og dere lykke til av hele mitt hjerte.

[Hønemor42]

Jeg ble utrolig trist da jeg leste innleget ditt. Jeg fikk også vite at gutten min hadde Downs da jeg var 18 uker å vei, men jeg er utrolig glad for at jeg valgte å fortsette svangerskapet. Jeg har 3 nesten voksne barn og attpåklatten som har gitt hele familien helt andre verdier og et annet syn på hva som er viktig her i livet. Han er like mye verdt som våre friske barn og gir oss som foreldre utrolig mye glede for hvert eneste framskritt han gjør. Når jeg leser hvor mange slike go-unger som blir fjernet så blir jeg utrolig lei meg...skulle bare ønske at vi kunne "låne" han bort til dere som vurderer abort...dere ville aldri klart å gjennomføre det etterpå. Det er jeg sikker på! Vi har laget en egen nettside til gutten vår: www.paulines.net.

Vi er så utrolig stolte av å være foreldre til en så flott gutt! Vi har blitt kjent med mange andre foreldre i samme situasjon og at det blir flere og flere av oss... Fant forresten en svensk nettside om lille Thea med Downs...den kan dere se her: www.juliak.se/blog . Vi håper at dere som ikke er helt sikre på hva dere skal gjøre leser våre historier og muligens får et litt annet syn på barn med Downs...

 

[apriljente-66]

Hei Hønemor42.

 

Tusen takk for tilbakemelding fra deg. Hadde tenkt å skrive til deg men har bare ikke kommet så langt. Vi var begge innom og kikket på siden din, og har lest din historie om nydelige lille guttunge samt lest litt rundt det å ha barn med downs syndrom. Og det har vært kjempeflott at du laget denne siden. Det mener jeg virkelig. Info i denne kategorien er det absolutt behov for. Og det går så tydelig frem kjærligheten deres til dette barnet.

Nå er avgjørelsen tatt, og vi har vært helt sikre på vår beslutning. Vi har også fått mye støtte i vårt valg. Noen er det helt klart for abort, andre er helt i mot. Slik vil det alltid være. Hvis situasjonen skulle dukke opp en evt neste gang tar vi det opp til ny vurdering.

 

klem

[apriljente-66]

Hei Anonym.

 

Jeg har følt meg ganske alene her inne mht den beslutningen vi har tatt men jeg synes det er viktig å ha en åpenhet rundt dette. Jeg har vært forberedt på å få reaksjoner som er både for og i mot.

Vi har aldri vært tvil om vår beslutning. I ventetiden før vi fikk den endelige beskjeden, leste vi mye om downs syndrom, og er overbevist om at man blir like glad i downs barna som andre barn (hvis man kan si det slik). For noen er dette et helt klart valg. Skjønner godt at det har kommet endel reaksjoner på dette, men i vårt tilfelle har jeg stort sett fått støtte for vår beslutning. Jeg vil si det er ganske naturlig at man prøver på igjen og bli gravid. Folk som sier at det er "galskap" å prøve på nytt burde skamme seg. Sjansen er 1% etter fylte 40 år og det er ganske lite, så det skal vel svært mye til for at det skjer igjen, men man har ikke garanti for et "friskt" barn uansett. Men det vil alltid være noen som har annen oppfatning enn det man selv har. Jeg mener det er viktig å være trygg på sin egen beslutning, og gå rakrygget videre i neste prøverunde. Man kan jo evt. holde graviditeten for seg selv en stun uti svangeskapet.

 

Den store sorgen har ikke kommet over oss ennå, men har hatt det så travelt på andre måter, så den tiden kommer nok. Det hjelper veldig å tenke på våre 3 befruktede egg som ligger på fertilitetssenteret til vårt neste prøverørsforsøk.Det er viktig å se fremover, men det er også viktig å bruke tid på og bearbeide følelsene for den lille som vi valgte å fjerne.Det er opprettet en minnelund ved strømmen kirke for aborterte fostre, så hvis man vil kan man gå dit og få ut sorgen.

Ønsker deg lykke til, jeg er innom her av og til

 

klem

[KMB]

Det er helt klart at man blir like glad i barn med Downs, alikevel er det et lodd man i utgangspunktet ikke ønsker, og det er en stor belastning for familien og spesielt for andre mindreårige søsken. Jeg beundrer deg apriljente-66 som svarer så fint på innlegget fra Hønemor42. Lykke til videre. Jeg hadde valgt som deg!

[Anonym bruker]

Kjære apriljenta!

 

Slik som siste innlegger, beundrer jeg også svaret ditt til Hønemors innlegg. Selv ble jeg opprørt og syntes at hennes innlegg var utrolig upassende her, selv om jeg forstår at det er skrevet i beste mening. Hønemor uttrykker tristhet og tvil overfor våre valg, mens du klarer å uttrykke deg kun positivt tilbake!

 

Jeg mener at det i situasjoner som denne ikke er noen annen enn en selv som kan vite hva som er riktig å velge. Og når valget først er gjort bør man få være i fred for andres ubetenksomme uttalelser og få leve videre i håpet om at det man valgte var det beste for alle.

 

Et svangerskapsavbrudd i slike tilfeller er et like forferdelig vanskelig valg og krever like mye mot og styrke som det å fortsette.

 

Da vi gjennom fostervannsprøven fikk konstatert trisomi, kunne ingen gi oss noen garanti for hvor sterkt barnet vårt ville bli rammet. Vi stod overfor et umenneskelig og umulig dilemma som vi trodde vi hadde vært forberedt på, noe vi langt i fra var. Uansett hva vi valgte ville det føles som å hoppe ned i en bunnløs avgrunn. Vi innså at uansett hva vi valgte, ville det medføre smerte i lang, lang tid fremover.

Vi fikk snakke med en psykolog, og ble oppfordret til å ta den tiden vi trengte. Det ble mange søvnløse netter.

Nå i ettertid vet jeg at vi gjorde det som var rett for oss akkurat der og da. Samtidig har jeg full respekt og forståelse og føler stor beundring for dem som velger annerledes enn oss. Men dessverre har jeg måttet innse at disse følelsene neppe er gjensidige…

 

Beste hilsen fra

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Hønemor42]

Hei igjen!

Jeg er veldig takknemlig for svaret du gav meg. Det viser at avgjørelsen din har vært nøye gjennomtenkt på forhånd. Det finnes dessverre mange eksempler på mødre som lar seg presse av mann og resten av familien...og i ettertid angrer forferdelig. Da vi tok fostervannsprøve var det for å vite sikkert hva som var galt. Hadde det vært umulig for barnet å leve etter fødselen hadde vi også valgt abort. Vi har vært heldige som har fått en veldig "frisk" gutt, men vi vet jo at han vil kreve mye i årene som kommer. Jeg syns enhver må ta sitt valg utifra situasjonen en er oppi og hva en føler en kan klare. Ingen har rett til å dømme om en velger det ene eller det andre. Jeg håper dere har hellet med dere neste gang og ønsker dere lykke til i fremtiden!

[Anonym bruker]

Glemte å takke deg for svaret på mitt innlegg.

Godt å høre at du/ dere for det meste har fått støtte og at du har det bra. Håper så inderlig at det vil fortsette.

Beundrer deg virkelig for din åpenhet og styrke og håper at flere i fremtiden vil våge å være like åpne som du har vært!

 

Kommer nok innom igjen snart.

Lykke til så lenge!

[Hønemor42]

Hei Anonym!

Jeg forstår at dere som allerede har tatt det vanskelige valget kan bli litt provosert av mitt innlegg, men det var jeg klar over. Da vi fikk den vonde beskjeden om at det var noe galt med barnet vårt var min første tanke: Jeg kan klare ALT, bare ikke Downs...så jeg forstår veldig godt at andre også reagerer på samme måte. Jeg visste så lite om syndromet at det var den første tanken jeg fikk i hodet. Men da vi fikk svar på prøven og resultatet virkelig var Downs, så leste jeg alt jeg kunne komme over og fant ut at det var ikke så ille likevel. Vi har vel alle en forestilling oppe i hodet om mennesker med Downs, men virkeligheten kan være en ganske annen....

Vi som har syke barn vi setter kanskje litt mer pris på de små framskritt barna våre gjør. Vi setter også utrolig mye mer pris det som er viktig her i livet... Det å få våkne opp til verdens blideste smil hver morgen er belønning nok...Mitt innlegg var ment til dere som fremdeles har tid og lyst til å velge gleden og livet...

[Stjernemagnolia]

Kjære vene, for en umenneskelig situasjon dere havnet i. Det kommer her hundre trøsteklemmer du kan bruke når du føler for det. Håper du klarer å holde hodet sånn noenlunde over vannet og får masse trøst fra omgivelsene rundt deg nå. Bare dere kunne ta den avgjørelsen og vite hvordan den er å leve med. Jeg personlig støtter dere 110% i det valget dere har gjort og det skal dere også gjøre uansett hva andre rundt dere sier. Lykkeønskninger til dere begge fremover og varme tanker kommer her....................................................................................................................................