Da har de ringt fra Riksen

[apriljente-66]

Barnet jeg ventet har påvist downs syndrom og vi har bestemt oss for å avbryte svangerskapet. Dette vil skje medisinsk ant. på torsdag.

Utrolig kjedelig men sånn endte vårt 1. IVF forsøk.

Håper å komme tilbake til assistert befruktning etter hvert

 

april-66

[motherO]

Kjære deg, dette var triste nyheter. Hadde håpet at dere skulle komme ut på den andre siden av dette. Du skal vite at jeg støtter avgjørelsen deres fullt ut, jeg er ikke ukjent med tankene som sikkert svirrer oppi hodet ditt nå. Det ser jo noe lysere ut for meg, selv om jeg avventer siste beskjed fra Riksen nå, i form av et brev med beregnet risiko. Når det er mottatt, skal jeg ta avgjørelsen om å avstå fra fp eller ikke.

Det er ikke lett å finne de riktige ordene i en slik situasjon som dere nå er kommet opp i, både det med at dere har prøvd en stund og at det nå endelig så ut til å lykkes - livet er forbasket urettferdig mot noen, det må jeg bare si. Håper dere kommer igjennom neste ukes ildprøve på en måte og at du kanskje orker å komme tilbake til siden etterhvert. Vil gjerne høre hvordan det går/gikk med dere. *styrkeklem*

Er trist på dine vegne, det er jeg virkelig :-(

 

[Anonym bruker]

Dette var trist å høre! -Jeg håper virkelig at dere har fått god informasjon slik at dere har valgt på riktig grunnlag! Mange leger og annet helsepersonell er så negative i beskrivelsen av å få barn med DS og hvordan det er å ha DS som barn og voksen. Jeg kjenner et par voksne som har det og de lever kjempegode og selvstendige liv med egne leiligheter, jobb og fritidsaktiviteter. -Måtte bare si det!

Det finnes flere organisasjoner som kan gi forskjellig informasjon, tror jeg.

 

Men uansett må du ha lykke til!!

[Sara Puh **16.05.06**]

Hei kjære deg !

 

Svarte deg først på noe annet før jeg leste denne meldingen, da ble det andre litt uvesentlig, beklager.

 

Det var utrolig trist at det skulle gå den veien for dere, men jeg hadde gjort det samme selv. Vi tok fostervannsprøve i november og følte vi måtte ta avgjørelsen før vi fikk svaret. Heldigvis tippet vekstskålen vår vei den gangen, men jeg skjønner utrolig godt at du velger som du gjør.

 

Da får jeg bare øsnke deg lykke til videre. Du høres ut som en sterk jente, men det kommer selvsagt til å bli tunge tider allikevel. Prøv å være der for hverandre, tror det er det viktigste for dere to nå. Kom gjerne innom og fortelle hvis du orker.

 

Trøsteklem

[Velve]

Det var triste nyheter,- men jeg har lyst til å ønske dere lykke til på torsdag. Dere har allerede lagt mye av det vanskalige bak dere, vil jeg tro. Håper alt går greit og at dere kan gi hverandre det dere trenger i en slik siuasjon, og bruk folk rundt dere. Skal tenke på dere!

[turbomamma til 3]

Kjære deg.

Så ufattelig trist for dere. Har fulgt med og håpet at det skulle gå bra for dere. Uansett så skjønner jeg godt det valget dere har tatt. Tok selv fostervannsprøve for snart 8 uker siden og var innstilt på å avbryte hvis noe var galt. Heldigvis for oss var alt bra. Lykke til med det som skal skje til uken og med nye forsøk senere.

 

Klem fra

 

[Afrodite1964]

Kjære deg!

Så vondt å høre at det gikk slik for dere!!! Selv om jeg selvfølgelig ikke helt kan skjønne hva dere gjennomgår, må det har vært helt forjævlig!!

Tok selv duotest+UL tidlig, og alt så så fint ut at både genetiker og gynekolog frarådet meg fv prøve/mk prøve. Har selvf. allikevel ikke noen garanti for et friskt barn, så deres historie har satt i sving igjen disse tankene...! Ord blir veldig fattige i en slik situasjon så jeg sier bare; ta godt vare på hverandre.

[Ronja65]

Har ikke ord.... Dere har vært igjenom mye.....Ta godt vare på hverandre nå...

 

Kjempestor trøsteklem....

[61-modell]

Tror det kan være en støtte, om man orker, å kommunisere andre som har opplevd/ opplever det samme. Det er flere der ute.

 

Og så tror jeg det er viktig at man tillater seg å kreve litt mer av omgivelsene, familie, slekt. Dette må jo være en prosess å gå gjennom der man har lov til å få ekstra oppmerksomhet og å bli tatt spesielt hensyn til. Hold deg unna folk du vet ikke er så "smarte" bestandig, og som kan komme til å si dumme ting.

Det er noe med at veldig mange forstår det valg dere tar, forsøk også ikke å henge dere opp i noen selvbebreidelser. Ting er som de er.

Personlig har jeg nokså store byrder fra før, og er ikke helt god psykologisk, så skjønner veldig godt det valg dere tar.

 

Sier jeg som har mistet en del folk, riktignok voksne og bl.a. eldre, men kjenner en god del til opplevelse av døden etter hvert.

 

[apriljente-66]

Tusen takk for støtte og gode ord alle sammen. Det var rørende. Det går fremover, men tror den tøffeste tiden kommer etterpå. Det blir nok den tomhetsfølelsen jeg er mest redd for. Gikk en tur i dag, og det spirer og gror en deilig maidag, men vi har tenkt å ta livet av vårt eget barn!! Ja livet er brutalt lille venn, men dette er HELT klart en avgjørelse vi begge er veldig enige om. Har heldigvis en flott mann som stiller opp. Nå er det bare å informere familie og venner om vår beslutning.

 

Nå krysser jeg virkelig fingrene for alle dere andre der ute som venter på svar på deres prøver. Svaret fra Riksen fikk jeg 5 dager etter duotest og 3 dager etter morkakeprøven så ventetiden er heldigvis ikke så lang.

 

Lykke til alle sammen, jeg håper å komme snart tilbake.

 

april-66

[Tiggywinkle]

Jeg føler virkelig med deg. Vi har akkurat vært igjennom samme tester, og hadde også bestemt oss for utfallet hvis vi fikk dårlige resultater.

Dere har en styrke i at dere både er enige, og har tenkt igjennom hva dere ønsker.

 

Men som du sier, tomhetsfølelsen og reaksjonene kommer nok i etterkant.

 

Ta godt vare på hverandre gjennom hele prosessen.

 

Du kan jo også bruke disse sidene som terapi.

Masse flotte mennesker som støtter, og føler med deg her.

 

Klem

[moderen]

Så veldig trist... Føler med dere, det er ikke noen lett avgjørelse. Man håper jo i det lengste å slippe.

Men dere er to om det - ta vare på det... Det er ihvertfall noe jeg tror er kjempeviktig - la dere selv få lov til å sørge, og vær der for hverandre.

Tenker på dere, og håper detgår så greit som det kan.

Klem

[Gjest]

Kjære deg, det var fryktelig vondt å høre. Skrev akkurat melding til deg ang. hvordan jeg har det etter av vi gjennomgikk det samme i desember. Kan ikke si annet enn at det nok er lurt å søke profesjonell hjelp - vi har brukt en strålende psykolog på Bærum sh helt siden desember (mistet jo igjen nå i februar....). Det har ihvertfall funket bra for oss. Vet jo ikke hva som er best for dere.....

Jeg føler med deg, og vet akkurat hvordan dette føles. Skriv gjerne til meg, hvis du har lyst og orker, så kan vi utveksle tanker.

Dette var veldig veldig vondt, kjære deg.

 

Varm klem,

[apriljente-66]

Hei Sondres mamma, det var snilt gjort av deg å komme innom forumet her igjen. Det er vel ganske tøft bare det. Takk til Sara Puh i den forbindelse.

 

Ja jeg kan ikke si jeg ser frem til hva som skjer etter dette, når du sier du har hatt et helvete. Det er umulig å forestille seg. Men regner med at tomheten blir ganske stor. Takk for tips om psykolog, det kan nok hende at det vil lønne seg.

 

Men jeg mener å huske at du ble gravid igjen ganske fort, og at du da mistet er helt utrolig! Din uheldig-kvote er nok oppbrukt, MEN jeg er sikker på at neste gang, ja da er det din tur! Og forhåpentligvis min. Jeg skal fortsette med alternativ behandling, som skal styrke livmor og kropp slik at jeg er "fit for fight igjen". Jeg gir ikke opp.

Jeg ringte til fertilitetssenteret igjen og fikk ikke time før uti august, kroppen må lege seg *snufs, altfor lenge til* Vi 3 befruktede egg på frys og det er da et håp. Og jeg er ganske sikker på at du også har tro på at du en vakker dag får et søsken til ditt lille barn.

Prøv å nyt den fine tiden vi er inne i, sommeren går også fort. Jeg skal ihvertfall prøve.

 

Lykke til kjære deg, jeg er veldig takknemmelig for at du tok kontakt.

 

klem

 

[Gjest]

Hei, så godt at du svarte.

Du er sikkert informert om hva som ligger foran deg nå (for å være helt praktisk). Du skrev "medisinsk abort", antar at du med det mener at svangerskapet skal termineres med en pille, og at du deretter må føde det døde fosteret vaginalt. Det var ihvertfall slik det foregikk for meg. For meg var det verste å undertegne papiret og ta pillen, Tror jeg besvimte i prosessen faktisk. Fødselen var også vond, også fordi jeg fikk Sondre via keisersnitt, så dette var min første "erfaring" med vaginal fødsel. Men sånn smertemessig var det piece of cake. Klarte ikke å føde morkaken etterpå, så den måtte ut via utskrapning og full narkose. Da var jeg redd.

Jeg blødde i 4-5 dager etterpå tror jeg. Ingen smerter ellers. Begynte å trene og ha sex igjen etter ca. 2 uker, da følte jeg meg fysisk i form. Og ja, du har rett, jeg ble gravid bare 4 uker e. dødfødselen (som jeg kaller den). Fryktelig vondt å miste den også. Det tar uendelig med tid å bearbeide, noen dager er fine, og andre dager er jeg bare SÅÅÅ langt nede i kjelleren. Snakker mye med mannen min, med mamma og gode venninner (Sara Puh!), men ingen har opplevd akkurat det samme som meg.

Dette var nok skremselsinfo for nå, vil du skrive mer til meg, så sjekker jeg innom BIM med jevne mellomrom. Jeg tenker på dere begge. Og til slutt, for meg var det tross alt en lettelse å bli ferdig med all ventingen og faktisk ikke være gravid igjen, for ventingen tok skikkelig på. Og tomhetsfølelsen var overveldende for meg, akkurat som du skriver. Føler veldig med dere begge to. Ta vare på hverandre her, dette er også tøft for forholdet......

 

Trøsteklem

[apriljente-66]

Hei igjen, takk for svar.

 

Ja det er den metoden jeg skal bruke for å abortere. Pga at jeg har kommet for langt (14+) så er det slik det gjøres nå. Hvor langt var du? Har lest at det er den beste metoden, siden man slipper narkose. Men har også lest at det hele kan ta 4-5 timer. Hva gjør man mens man venter?? Var mannen din med? Å hjelp, har ikke tenkt på at kanskje ikke alt kommer ut samtidig. Slike ting kan jo skje ja. Vel, får jo håpe det beste. Uff, får håpe jeg slipper å se det døde fosteret. Fikk du vite noe om kjønnet på forhånd forresten?

Jeg trodde man måtte vente i måneder før sex, så det var jo positivt hvis det er mulig før den tid. Har jo håp om å bli gravid på normal måte i mellomtiden. Men som sykepleier sa; de vil ha alle hormonene ut av kroppen før de setter igang ny behandling med ivf. Så da er spørsmålet om at man blir gravid igjen for tidlig, om det er skadelig for fosteret. Ja man har 100 spørsmål.

Ja vi skal ta vare på hverandre, føler allerede at vi har kommet hverandre mye nærmere. Men jeg ser lys i tunellen; jeg kan faktisk bli gravid. Det trodde jeg ikke når jeg hadde prøvd naturlig i 3 år.

 

klem

[Gjest]

Jeg var i 15 el. 16 uke, husker ikke helt. Og det er nok den beste metoden å "bli kvitt" fosteret på, enda så grotesk det er. Da er det liksom kroppen selv som gjør jobben. Jeg hadde veer, og vannet gikk. Men selve fødselen vet jeg ikke noe særlig om, da en lege kom for å sjekke åpningen min, og mens jeg lå der og skrek, trakk hun rett og slett fosteret ut og fjernet det - fort.... KJente ikke smerte da. Mannen min var faktisk ute og fylte bensin på bilene akkurat da - så han "slapp" å overvære det som skjedde. Han skulle egentlig vært der. De forespeilet oss at det kunne ta så mye som 12 timer, men også bare noen få. jeg ble lagt inn kl. 9 og startet med stikkpiller da, og fødte kl. 15. Deretter utskrapningen i 18 tiden, og hjem rett etterpå. Insisterte på det, og siden kroppen var - etter forholdene - bra, fikk vi det sånn.

Siden jeg fikk stikkpiller måtte jeg ligge mye av tiden. Hadde også smertefulle rier, så jeg orket ikke å gå rundt.

Vi hadde gitt beskjed om at vi ikke ville se fosteret eller vite noe om det. Vi ønsket å donere det bort til forskning, men det var for lite. Ble også spurt om vi ville døpe det, og evt. begrave el. bisette det. Under den samtalen besvimte jeg også, synes det var FOR grusomt å tenke på. Jeg ba om å være dekket til med et klede, så jeg ikke kunne se noe som helst under fødselen, og slik fikk jeg det også.

Vondt å rippe opp i dette igjen merker jeg

 

Vi fikk bare beskjed om å vente med sex etc til jeg hadde sluttet og blø, og at kroppen ikke ville bli gravid igjen før den var klar. Vel, min var tydeligvis klar tidlig, siden jeg ble så kjapt gravid igjen. Om MA'en skyldes "noe" ifm. dødfødselen, vites ikke. Men jeg har blitt gravid veldig kjapt 3 ganger nå, så jeg håper det skjer igjen.

Du virker som en sterk og oppegående jente, med hodet på rett sted, og jeg ønsker dere en ny graviditet som går bra av hele mitt hjerte!!!!

 

Klem

[apriljente-66]

Ja i dag kl 3 skal vi på sykehuset og skrive under de papirene. Spørsmål i den forbindelse: Hvis jeg begynner med pillene i kveld, er det i morgen aborten skjer?? Håper jeg ikke besvimer også. Men akkurat nå føler jeg meg ganske kald og kontrollert. Mulig pga at det skjer mye annet rundt meg akkurat nå. Har de siste 2 uker prøvd å distansere meg fra magen, ikke stryke og helst ikke tenke på den som ligger der inne. Mannen min har sluttet å kose med magen, han pleide å si "natta" og stryke på "påsan" som vi kalte h*n .Rart men føler egentlig ikke sorg for barnet men for situasjonen, at jeg snart ikke er gravid mer. Alt har jo gått SÅÅ greit. Ikke EN dag med kvalme. Jeg hadde håpet å strutte med magen på 17. mai (noe jeg har lengtet etter i mange, mange år), og sett for meg en deilig sommer og være lykkelig gravid. November var også en fin måned å føde på osv. Og det er så urettferdig at dette ikke skjer meg. Jeg har nettopp fylt 40 og har hele tiden hatt en rar magefølelse........jeg har ikke blomstret fullt ut i denne graviditeten. Har liksom vært på "vent".. Har intuisjonen min fortalt at det er noe som ikke er helt riktig?

Godt å høre at du blir gravid fort. Skal se at hete sommernetter får fart på sakene hehe. Kan jeg spørre hvor gammel du er? Og det skal vel MYE til at man får 2 barn med påvist downs syndrom! Tilbake til 1% sjanse føles godt den var 1%, så 10, 50 og så 100%

Begynner så vidt å grue meg for den "fødselen", hadde jeg kunne valgt utskraping så hadde jeg nok det. Fort gjort ihvertfall. Tror også jeg må sette mannen på gangen. Tror han besvimer før han kommer inn døra, stakkars.

 

Takk for at du deler tanker og følelser med meg, og jeg håper jeg ikke får opp igjen altfor mange følelser hos deg.

Klem

[Gjest]

Hei igjen. Vi fikk beskjeden på en onsdag, underskrev papirer og tok pillen på torsdag, og ble innlagt lørdag morgen. Det tar visst såpass lang tid før pillen "gjør jobben sin". Kjenner meg så utrolig igjen i det du skriver. Jeg også ble iskald i ventetiden, og holdt bevisst hendene HELT unna magen min. Rart hvordan forsvarssystemet i hodet funker. Jeg også følte utrolig sorg over situasjonen, og var bare utrolig ulykkelig. Var kvalm og kastet opp i større el. mindre grad helt til uke 15, så jeg følte meg virkelig gravid. Men jeg gikk bare ned i vekt pga. dårlig form, så jeg hadde ingen mage, merkelig nok. Vi så den flere ganger på UL, og det kommer jeg alltid til å bære med meg. Et fullkomment lite barn, ihvertfall på utsiden. Men ingen vet jo. En annen ting var at de fant nesebeinet på UL, så jeg ble veldig overrasket over utfallet.

Jeg er også født i 1966 faktisk, blir XX i november (grotesk å tenke på - begynner å bli gammel!!!). Og min gode venninne går og strutter nå og skal ha i midten av oktober, da vi skulle hatt den vi mistet i februar. Og imorgen skulle være min siste dag før barselpermisjon med "Bitteliten", som Downsbarnet het. Det gjør vondt - veldig vondt - å tenke på det fortsatt.

Manne min besvimte faktisk under morkakeprøven, stakkars, så tror det var like greit at han ikke var tilstede akkurat da.

Men i det store og det hele var vi svært fornøyde med oppfølgingen rundt prosessen både på RIksen og på Bærum, der jeg fødte. Hvor skal du føde? Og det som var en liten lettelse opp i helvetet, var at jeg fødte på Gyn.avd, og ikke på FØden, så jeg slapp å se lykkelige foreldre og nydelige nyfødte rundt meg...

 

Masse lykke til kjære

[Anonym bruker]

http://www.barnetsomikkeble.no/

[apriljente-66]

Hei igjen, nå har jeg vært på AHus Universitetssykehuset. De kunne behandle meg raskere enn Riksen, for der var det kø for den type behandling denne uka.....! ..AHus blir nok mitt fremtidig fødested også.

Første gang jeg var der i dag og ble litt sjokkert over hvor kaotisk det var utenfor. De bygger ut voldsomt og p-plassene var vanskelig å finne, så heldigvis hadde vi god tid. Første inntrykket inne var heller ikke så veldig bra, men det kom seg litt etterhvert. Folkene der var litt småsjuskete i klærne synes jeg, noe helt annet enn Riksen...Jaja, det er helt sikker bra der også.

Fikk kontakt 30 min over tiden med en dansk lege, papirene var ikke helt klare så jeg undertegnet ikke på noe.Så hadde vi samtale med sykepleier over hva som kom til å skje torsdag fra kl 09 som blir innleggelsesdatoen. Akkurat nå tar jeg dette ganske med ro, men regner nå med at barnet i magen er dødt. Har svelge giftpillen!!! Veldig, veldig rart å tenke på!. Gleder meg til dette blir overstått. Heldigvis får vi et eget rom på torsdag, så jeg er spent på min egen reaksjon. Akkurat nå går det veldig greit, litt rart det også......

 

Skal absolutt heller ikke se noe som helst av hva som skjer den dagen. Har hørt at de er pålagt å spørre om begravelse, navn etc. Det har vært mange reaksjoner fra folk som føler at barnet bare blir "glemt", så det er nok et standardspørsmål. Vi har bestemt oss for å ikke vite noe om dette fosteret.

 

Trist å høre at du egentlig snart skulle i permisjon. Regner med du har det litt tøft nå. Men man kommer seg gjennom det meste...

De fant også nesebein på vår UL, men det er 75% av tilfellene for downs som ikke har det. Jeg trodde også det var et håp da.

 

Men vi kommer oss opp og videre, ikke sant?

 

Klem

 

[Ronja65]

Føler så masse med dere.... dere kommer videre, det er jeg helt sikker på....

 

Det er viktig å huske at en sorg tar tid. Så et godt råd fra meg, gi dere tid til å sørge... Stopp lit opp i hverdagen....

 

Følg rådet, om å snakke med noen, det tror jeg er lurt.

 

stor varm klem

[apriljente-66]

Da var jeg tilbake her. Synes det er greit å fortsette tråden.

Nå er det 2 dager siden aborten. Den store sorgen har ennå ikke kommet, og det er litt rart. Vi har vært travelt opptatt av å legge nytt kjøkken, finne fliser, parkett, maling og diverse men etterhvert vil vel tankene komme.... Jeg skriver ned litt av det som skjedde her, håper det ikke støter noen, men merker det er godt å gå igjennom tankene for å bearbeide:

Ble innlagt kl 09 på torsdag, grudde meg ikke så mye på forhånd for jeg var veldig klar for å komme videre. Fikk 3 piller som skulle få livmoren til å trekke seg sammen, og det gikk greit. Vi gikk ut, opp og ned 11 etasjer (tenkte det ville lette på prosessen..) Men neste 3 piller, da kom riene, svetten, kvalme med oppkast, diare og hele pakka...Så plutselig stoppet all smerte opp og var redd det var pga at jeg hadde kastet opp og dermed ingen virkning. Men overlege og sykepleier kom inn og skulle sjekke åpning. Joda, det var like før og jeg ble satt på et bekken, på rommet vi befant oss i. Mannen min var til stede. Den følelsen du har når du sitter der og kjenner at noe kommer ut av deg er veldig, veldig spesiell...Akkurat i det øyeblikket følte jeg lettelse over at det hadde gått så greit. Var forberedt på mye mer smerte. Følte heller ingen sorg, men mannen min syntes det var en tung stund..Vi var veldig enige i at vi ikke skulle se eller vite noe som helst av fosteret. Likevel så ble vi spurt et par ganger om vi virkelig valgte å ikke se, mange som angret i ettertid sa dem. Dette ville vi legge bak oss så vi ville ikke vite noe som helst. Det ble fortalt at abortfostre ble begravet på en minnelund ved Strømmen kirke og dit kunne vi gå hvis vi ville. Jeg ble svært overrasket av at noe slikt fantes, men det var jo også veldig bra for de som trenger et sted å gå til.

Senere ble det ultralyd, og det viste seg at det var rester igjen. Så ble det nye piller for å få det ut naturlig, men siden det ikke gikk var utskraping neste. Mere venting, det var kø på operasjonssalen. Det hadde nå blitt kvelden og jeg hadde ikke kunnet spise på hele dagen i tilfelle faste før utskraping. Kl 0045 ble vi vekket og da var alt klart for operasjon. Snakket endel med anestesilegene og det var veldig greit, litt ekkelt likevel. Kl 0230 fikk vi litt mat før vi kunne dra hjem.

Mange inntrykk å bearbeide over den dagen, men man føler seg godt ivaretatt. Mange flotte mennesker som jobber i helsevesenet. Dagen etter så gikk det også greit følelsesmessig. Har fått blomster på døra og det var veldig hyggelig. Skulle ha selskap i dag men måtte avlyse.

Nå ser jeg bare fremover til august og nytt ivf-fryseforsøk. Tror det er viktig å se fremover og har noen planer, men man må igjennom alle faser før den tid, og den kommer nok, til meg også.

 

[turbomamma til 3]

Kjære deg.

Leser det siste innlegget ditt og du skal vite at jeg føler masse med deg. Jeg håper så inderlig at du snart er gravid igjen og kan nyte et nytt svangerskap. Husk at sjansen for at dette skal hende deg igjen er lik null.

 

Jeg vil også si at jeg tror ikke du støter noen med innlegget ditt. Hvis du kan bruke "oss" som terapi synes jeg det er kjempefint. Jeg vil også tro at vi såkalt "modne" damer tåler en støyt. Når man har blitt såpass voksne som oss, har vi erfart, enten selv eller kanskje blant bekjente, at livet ikke alltid går på skinner.

 

Klem fra

 

 

 

 

 

[Ronja65]

Takk for din historie.

 

Tenker på dere.... Det hjelper å skrive, så skriv gjerne til oss igjen.

 

Det skal vist finnes en side som heter englebarn? på internett, den er lukket og man mø søke for å komme in. Der er det andre i samme situsasjon.

 

Jeg er ikke medlem og vet ikke noe mer om den. Den blir ofte nevnd på linken "vi mistet vår baby"

 

 

Stor klem