Hun mister fullstendig kontrollen

[Anonym bruker]

Datteren min på 22 måneder er utrolig egen og blir ofte veldig sint hvis hun ikke får viljen sin. Sånn har det vært i flere måneder. Men nå i det siste har hun noen ganger blitt så hysterisk at det ikke virker som hun enser noe rundt seg. Bare ligger der og skriker og ser ikke på oss og hvis vi prøver å snakke til henne eller holde henne er det ikke noe som hjelper. Har lest at man ikke bør belønne barn når de blir sinte fordi det er noe de ikke kan få, men det er uansett ikke noe hun VIL ha (mat, drikke, leker). Hun fortsetter bare å skrike og slå og det virker som hun er helt borte vekk. Er dette normalt eller bør jeg bekymre meg? Pleide å si (for noen måneder siden) at ”ja, hun har visst kommet i trassalderen tidlig”, men det sinnet hun viste da er ingen ting mot det som skjer nå. I dag så det nesten ut som om hun skulle besvime. Det varer mellom 10 og 20 minutter, og så hiver hun etter pusten noen minutter til. Etterpå er hun bare sliten.

Noen råd?

 

[Etaner]

Lillegutt (20,5mnd) har hatt et par skikkelig sinne-anfall. Det har vært fordi vi måtte gå inn etter morsom lek ute. Han begynte så fort jeg nevnte ordet "inn", dette skjer jo heller ikke vanligvis. Jeg skjønner jo godt at han blir sint, men engang må vi jo gå inn. he he

Først så overså jeg ham, fortsatte å kle av ham og forbrede badevannet. Men han ga seg ikke, ble bare mer og mer sinna og begynte å slå etter meg. Da løfta jeg ham opp og tok ham på fanget mitt. Holdt ham ganske godt fast, kosa med ham og prata rolig til ham. Han roa seg tilslutt, og etter 10-15min var han i forholdsvis godt humør igjen.

 

Dette har bare skjedd 2 ganger. Litt skummelt å se hvilket sinne de har i seg noen ganger. Jeg må innrømme at jeg ble veldig bekymret første gangen. Men jeg tror det er noe noen må igjennom. Alle barn er jo forskjellig også i temperament.

 

Jeg har også hørt det at man ikke skal belønne barn som er sinte, og det gjør jeg heller ikke i det daglige. Men når han får skikkelige anfall klarer jeg ikke la vær. Som sagt så har bare dette skjedd et par ganger, og hadde han reagert slik på små ting hadde jeg nok blitt litt mer streng..(-:

 

Men jeg vil også gjerne gi ham trygghet og kos når han blir frustrert. Det har hittil fungert fint hos oss. Men det kan jo være perioder barn ikke vil ha kos men avreagere for seg selv. Man får bare prøve seg frem tror jeg, vi oppdager jo stadig vekk nye ting med barna våres.

[Emma1]

 

Hei

 

Jeg har ei datter, og hun har også er sikkelig sinne... hun blir helt hysterisk enkelte ganger hvor hun ikke får det slik hun vil.

Jeg har ikke så mange råd men ville bare fortelle at det det finnes flere og at jeg kjente meg veldig igjen i det du skrev...

 

Barn kan ofte "henge seg fast" i sinne sitt, de kommer liksom ikke ut av det igjen. Da trenger de å få hjelp til å tenke på noe annet, en avledning. Dette har hjulpet oss, for når hun nå blir sint for noe så venter jeg litt, for kanskje hun klarer det selv, eller så løfter jeg henne opp og vi går et annet sted å finner en bok, en leke, ser ut av vinduet eller etter eller annet... ikke frist med noe godt, det tror jeg lett kan bli verre....

 

En annen ting jeg har tenkt på er at noen ting vet jeg at hun blir veldig sint for, om vi må slutte leken, gå inn eller noe. så prøver jeg å avlede henne over på noe annet, sånn at det liksom er henne som bestemmer at "leken" er slutt og det er tid for legge tid. Kanskje vi kan se om legoklossenen trenger en vask eller vi kan finne ut om de flyter....

 

Det som er viktig tror jeg er at man lar de få ut litt agresjon viss det er det de trenger, men jeg tror det er kjempe viktig å vise at man er der, og ser barnet og kanskje godtar at barnet er sint.

 

Hvem vil ikke være ute å ha det gøy, istedenfor å gå inn å legge seg.....

 

Tror at mye kommer til å forandre seg litt når hun begynner å prate forstålig og hun kan fortelle meg hva det er hun vil og ikke vil. Tror hun blir litt frustrert av at jeg ikke forstår henne....

 

Lykke til!!!

 

 

[Expat]

Fra det jeg har lest (er heldigvis ikke i denne fasen ennå!) er det ikke uvanlig "å skrike seg bort". Noen holder tilogmed pusten til de blir blå og besvimer. Felles for opplysningene jeg fant nå er at det er ubehagelig for de involverte, til dels skremmende, skal i størst mulig grad ignoreres av foresatte (ellers kan barnet fortsette for å få viljen sin!) og det er ikke farlig.

 

http://www.dinbaby.com/dinbaby_site/innhold/tema/f_rstehjelp/barn_som_skriker_seg_bort_affektkramper

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=97959

http://www.lommelegen.no/svar/svar5682.asp