Litt frustrasjon over den kommende far..

[Anonym bruker]

Hei jenter!

Jeg er litt nedfor i dag, legger inn dette her i håp om å få litt oppmuntring. Jeg er førstegangsgravid og gleder meg veldig over barnet i magen, men sambo er ikke like entusiastisk som meg! Vi har vært samboere i mange år og sambo har lenge vært ærlig på at han ikke er helt klar for barn. Det siste året har jeg nok vært litt ivrig på å bli gravid.. de fleste vennene våre er i gang med barn, mange starter på runde nr.2! Det er kanskje litt smittsomt også når venninnene mine strutter med mager og barnevogner. Jeg er også blitt 30 og klokka mi tikker, føler jeg. Jeg føler ikke at jeg har lurt sambo med på noe han ikke ville, vi var enige om at jeg kutta ut p-piller, men det var litt sjokkerende kanskje at jeg ble så fort gravid..

Jeg er nå halvveis i svangerskapet og gleder meg veldig over det som skal skje, men jeg føler at sambo ikke helt deler dette med meg.. Vi har snakket mye om dette og han er ærlig og sier hva han føler.. han sier rett ut at han ikke helt vet om han gleder seg.. han sier han er redd for å bli bundet og miste friheten. Med frihet mener han å reise dit han vil når han vil.. med meg. Han er ikke så opptatt med å dra på byen med gutta, så det er ikke der det ligger. Vi har opplevd mye sammen, vi to, på de årene vi har vært sammen og sånn som jeg ser det er det ingen av våre interesser som trenger å bli satt til side selv om vi nå blir tre. Jeg har valgt å slå meg til ro med at han sikkert forandret mening etter at barnet er født. Vi har vært på ul og fått vite at det er en gutt! Han smilte mye da, samboeren min! Han er også veldig omsorgsfull og viser masse hensyne til meg og magen min.. Er jeg overfølsom? Jeg føler meg flau.. Er det flere her som har erfaring med lite entusiastiske kommende fedre? Kanskje blir han ikke klar før han vet hva han får.. Huff jeg bare grubler i dag.. Dette ble laaangt - beklager.. men jag måtte få det ut!

Velger å være anonym denne gangen.

[Gjest]

Jeg hører ikke til her, men fikk så lyst til å skrive til deg. Jeg vet om mange menn som har vert nett lik samboeren din. Saken er den at de føler de ikke på kroppen slik som en kvinne gjør, men når tiden er inn blir han klar. Mange menn kjenner gleden først når de holder barnet, det er først da det går opp for mange. Så ikke fortvil, dette går kjempe fint:D

[Anonym bruker]

Tusen takk for så raskt svar! .. og at du gadd å lese alt!

Nå ble jeg litt oppmuntret!

[KlemC 3småUnder3år]

De sier at ingenting er som å holde den nyfødte i armene etter en lang og stabasiøs tur for den minste:))

 

Pust ut dette går sikkert bra:) Har det sånn av og til men en ting er sikkert.. det er mange hormoner som lurer meg.. Kanskje du har det likedan:))

[Anonym bruker]

Hei du!

De første setningene var som å lese "min egen historie". Hos oss var det også jeg som ønsket å bli gravid, mens mannen min ønsket å vente. Men så passet det så bra med bytte av jobb og fødselspenger nå, så da sa han "ok". Og kun dager senere var jeg gravid (skulle egentlig ikke prøve før mnd etter). Jeg har også vært redd for at dette skulle bli MITT svangerskap, siden mannen min ofte har gjort poeng av at "dette er ditt prosjekt". MEN til min store lykke, så skjedde det noe rundt uke 24-25 (vet ikke hva). Han ble mer opptatt av og spørre om magen og formen min. Og i forrige uke sa han "syns jeg bare venter og venter jeg. For nå gleder meg meg skikkelig" - i uke 27. Det kom totalt uventet på meg. Jeg sier ikke at det helt sikkert er sånn for deg, men tror nok ofte at menn trenger litt mer tid til å tilpasse seg situasjonen. Vi må huske at det er vi som går rundt med den stadige påminninga...

Forstår at det er veldig leit, men syns det er veldig positivt at dere kan snakke åpent om det!!! Og kanskje han etterhvert vil bli mer knyttet til det som skjer.. Har iallefall flere venninner som deler disse erfaringene, at mannen kommer litt senere i gang med engasjementet - for deres klokke tikker ikke så høyt

 

Lykke til!!!!

[Anonym bruker]

Jeg har vært i litt samme situasjon, fyller 32 år i sommer og har vært samboer i flere år. Vi har reist mye og nytt friheten vår sammen, og han hoppet ikke akkurat i taket av entusiasme når jeg annonserte at jeg ønsket å bli gravid. Vi ble til slutt enige om at jeg skulle slutte med p-piller, og sjokket var nok like stort for oss begge når jeg ble gravid første måneden.

Min erfaring etter at det nå har gått 15 uker er at han etterhvert har vendt seg til tanken og at jo lengre tid det går, jo mer innstiller han seg på det - og at han etterhvert begynner å glede seg.

Jeg prøver å ikke være "bare gravid" hele tiden, dvs. at vi kan gjøre og snakke om andre ting mesteparten av tiden, og at han selv kan ta initiativet til å snakke om det når han har lyst. Han har nå begynt å kommentere magen min som vokser, og han sier natta til den

Jeg tror at mange fedre bare trenger god tid til å venne seg til tanken, og at vi jenter bare må innse at de ikke opplever dette like sterkt som vi gjør - og være litt tålmodige med dem og ikke forvente oss de helt store følelsene. Legg merke til de små tingene og sett pris på dem!

Når barnet er født vil han elske det like mye som du gjør, det er jeg sikker på

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Jeg håper og tror at han kommer i gang med engasjementet om en stund.. har jo merket at han er mer observant på magen innimellom. Vi snakker mye om barnet og hvordan det utvikler seg fra uke til uke.. dette kommer bare innimellom og da blir jeg lei meg! Er vel også full av hormoner. Kanskje han skulle fått litt ro han der mannen min, til å fordøye det hele.. jeg er i full gang med planlegging og er snart klar for diverse innkjøp. Har skikkelig behov for å "ordne redet".. Kanskje det rett og slett blir litt mye for han?

[Anonym bruker]

Så gode dere er allesammen!

Nå griner jeg litt.. Får så mye omsorg og gode ord her!

Jeg må se til at disse hormonene roer seg! Selvfølgelig går det bra dette her!

[Gjest]

he he, det ordner seg skal du se:D jeg er bombesikker.

[♥ Anadyome ♀&♀+♀]

Hei du.

 

Hva med å kjøpe en bok til den kommende pappaen fra "magen". Det finnes to bøker på markedet som jeg vet om. Den ene heter Pappaboken, den andre husker jeg ikke. De er begge skrevet av fedre - og er full i humor.

 

Der vil det stå mye som han vil kjenne seg igjen i + at det er skrevet av en annen mann.

 

Så vil du nok oppleve at når dette nærmer seg, og når den lille er født - så vil det hele endre seg. Vi er mødre omtrent fra unnfangelsen av, mannfolka blir fedre når de blir kjent med den lille. Nettopp fordi de ikke kjenner det på kroppen tar det lenger tid.

 

[Liljo_08.07.06]

Bare en rask kommentar!

Anbefaler boken Pappa for første gang av Finn Bjelke (ja, han i radioen!) til alle pappaene der ute. Den er drit-morsom, skrevet på "mannemåten" og tar brodden av de fleste problemer den vordende pappaen måtte ha i sitt hode!

 

Min mann var også "fraværende" i første halvdel av svangerskapet, men etterhvert som det nærmet seg den store dagen ble han mer og mer "tilstede". Han var utrolig stolt den dagen guttungen ble født, og etterhvert som gutten har vokst, har pappaen vokst inn i papparollen.

Bare vent! Dette går bedre enn du frykter! Lykke til!!!

[Aga:-)]

Hei!

Ser du har fått mange fine og reflekterte svar, det er kjempefint for det virket som du trengte det akkurat nå? ;-)

 

Ikke alle får det samme engasjementet for svangerskapet, og kanskje er det mer legitimt for menn å velge bort dette fokuset i hverdagen. Kanskje er det ikke like "virkelig" for dem, det er jo ikke de som kjenner beveglesene av barnet, og opplever at det er et nytt og unikt menneske på vei? Det blir kanskje litt mer diffust, litt mer distansert for mange menn?

 

Tankene hans om det å miste friheten, det at dere ikke lenger kan ta den impulsturen eller føle seg bundet på hender og føtter; ja, den tror jeg mange kjenner seg igjen i, både av menn og kvinner. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg mang en gang tenker "Herregud, var det så lurt dette her da?" og merker at jeg fordyper meg i litt mørke og dystre tanker om hvordan fremtiden vil bringe. Nå venter ikke vi vårt første barn, men likevel er jo hvert eneste barn med på å skape en helt ny virkelighet og hverdag for familien...

 

For veldig mange menn blir barnet virkelig og reellt når det kommer ut, og han kan holde på det, lukte, kjenne hvordan dette barnet tilhører ham. Og deg. Det er gutten deres, sammen! Tenk at dette er første steg i deres felles reise som foreldre?!

 

 

[Murmeline]

Heisann!

Jeg kjenner igjen så mye av det du skriver om. Angsten for å miste hverandre, romantikken, kunne reise bort sammen osv. I vårt forhold er det nok jeg som er mest redd, men hvem er vel ikke det? Jeg tror at uansett hvor klar man er, og uansett hvor glad man er i barn, blir man skikkelig redd innimellom. Det er jo en stor omveltning i livet da. Og som mange av de andre nevner her; det er jo ikke han som bærer babyen, det tar nok lengre tid for pappaene å bli glad i den lille:)

 

Av og til er det sikkert greit også tenker jeg, at de ikke er like entusiastiske som oss. Det kunne kanskje blitt litt for mye, hvertfall her i huset:)