Hvorfor blir så mange gravide sykemeldt?

[tippa2]

hei Ingvild!

jeg jobber på et bofellesskap, og har vært sykmeldt i snart 2 uker nå. er 18 uker gravid, og grunnen til at jeg måtte sykmeldes, var fordi noen av brukerne er voldelige, så jeg vil ikke utsette magen min for dette. det er litt trist, siden jeg er helt frisk, og har lyst å jobbe så lenge som mulig til fødselen istede for å gå hjem å bli bare mere og mere lat og giddesløs..

[Ylva og Mathilde]

Når ble det opplest og vedtatt at graviditet ikke er en sykdom?

Jeg er konstant kvalm, smerter i bekken og korsrygg, fullstendig utmattet, deprimert og sliten,og hver dag jeg er på jobb, eller hvis jeg forsøker å trene får jeg alle hodepiners mor, som igjen resulterer i at jeg må bruke mye smertestillende. Hvis jeg ikke hadde vært gravid ville jeg gått til legen og sagt: Jeg er SYK!

 

Neida, når man er gravid må man bare leve med at alt er pyton og at man i det hemmelige nesten drømmer om spontanabort bare for å slippe å ha det så jævlig. Jeg føler ingen glede ved å være gravid lenger, ser bare med gru på hvordan jeg skal klare å slepe meg på jobb dag ut og dag inn. Var det noen som nevnte sosialt liv?? Haha.. Særlig. Jeg har mye intimkontakt med sofaen min. Orker ikke snakke med venninner fordi de spør bare hvordan jeg har det, og da begynner jeg å grine..

 

Alt dette, og jeg er bare 11 uker!! Skal til legen for å lytte på fosterlyden om halvannen uke, og da tror jeg jeg kommer til å trygle om å bli 50 % sykmeldt, om enn bare for å slippe hodepine hver dag. Ikke mulig å tilrettelegge arbeid, jobber i apotek og kan ikke si til enhver kunde at 'jeg må bare legge meg ned på gulvet her i et par minutter for jeg er så uvel/kvalm/har så hodepine/vil bare dø'

 

Jeg vil ha tilbake kroppen min! Jeg misliker stekt å bli så invalidisert, og hvis en person til sier til meg at 'graviditet er ingen sykdom' kan jeg ikke stå ansvarlig for handlingene mine...

[Gjest lilinn]

hei.

Prøver igjen å bli gravid (har en gutt på 2 år) og jeg må bare si at det å gå gravid ikke er noe jeg gleder meg til.

Sist gang jobbet jeg helt ut med unntak av 2 uker med kvalme helt i begynnelsen og 2 uker med magekattar sånn midt i graviditeten.

Var stort sett i veldig dårlig form hele svangerskapet men jeg gikk på jobb.

Dette resulterte i at jeg ble veldig sliten og litt sånn utbrendt og når fødselen endelig var overstått kom barslstårer og depresjonen snikende.

Jeg var helt ferdig og det tok meg godt over 1 år å bli kvitt depresjonen.

Jeg hadde bekkenløsning som førte til mange søvnløse netter og da er det litt slitsomt å komme seg på jobb til kl 7.

Har vært i samtale med legen min i forhold til mitt neste svangerskap og der ble vi enige om at det var jeg som legger opp løpet under neste graviditet, er livredd for at dette skal skje igjen, jeg vil ikke gå glipp av spedbarnstia til nestemann sånn som jeg gjorde men førstemann.

[Gjest]

Jeg tok over en lederstilling nå i starten av mai og er nå 14uker påvei. visste ikke om at j var gravid da det ble vedtatt at jeg skulle ha denne stillingen som varer til tom oktober-06.det skulle vel uansett ikke hatt noe å si for om jeg fikk jobben eller ikke, i henhold til regler? om jeg varer helt ut går jeg ikke ut i perm før i midten av november, da lederstillingen er avsluttet uansett. men allerede nå føler jeg presset fra styret om at det ikke er noe rom for at jeg blir sykemeldt tidligere enn i november. jeg vil selsagt svært gjerne jobbe så lenge som mulig, men denne negative og usaamarbeidsvillige innstillingen gjør meg svært stresset. stillingen er ny for meg og krever veldig mye jobb, engasjement og krefter. merker allerede at jeg begynner å bli distre og har vaskelig for å holde all info ryddig i hodet. så selve tanken på at det er absolut intet rom for nedtrapping fra min side før i november, føler jeg tynger meg negativt. det er ingen som kan ta over min jobb eller til å fylle opp evt fraværsdager fra min side. jeg er redd for at dette psykiske presset skal slite på meg og gjøre meg mindre funksjonell i arbeidet enn jeg kunne vært.

Jeg er likevel fortsatt fullt innstilt på å holde ut 100% tom 15nov. men føler ikke aksept ift min graviditet. det er nesten som om noen er sinte på meg fordi jeg er gravid.

[Anonym bruker]

Ja si det...

 

Vi har et jevnt sig av gravide på jobben (helsevesenet). To-tre i halvåret omtrent. De siste årene har alle utenom en blitt sykmeldt pga kvalme, trøtthet bekkenløsning, svimmelhet. Det er nok ekstra vanskelig å komme seg på jobb når du må på jobb til klokken 07.00, er du forsinket blir du ringt opp innen et kvarter. Hvis du da løper til og fra do- må jo en hver kunne tenke seg at det kan bli vanskelig å komme seg avgårde. I tillegg er det ikke rom for å tilbringe morgenen i et rolig tempo. samt å skulle gå mye i løpet av en dag med bekkenløsning kan bli ille. Det er som regel ikke mulig å finne andre oppgaver/arbeidstider for arbeidsgiver.

 

MEN vi diskuterte det på jobben, endel av disse damene er i 40-60 års alderen og de fortalte om hvordan ingen engang vurderte å ta sykemelding for 15-30 år siden og de kreket seg på jobb med bekkenløsning og alt mulig. Jeg tror mulighetene til økonomisk støtte i et trøblete svangerskap og at legene tar tegn på store belastninger for den garvide både fysisk og psykisk mer alvorlig nå enn før. Dette gjør at ikke så mange behøver å ta unødige belastninger.

 

Arbeidslivet har blitt tøffere, man skal spinke og spare og dermed er det et stort stress som kan bli for mye for endel i en tid med mye annet som kreves også. Det gjør at det kan bli for tøft å væe i full jobb.

 

Jeg for min del greier meg bra, har ingen store plager eller problemer (vel 5 mnd på vei). Faktisk er en voksende mage, det som gjør at de husker på at jeg ikke skal gjøre tunge løft. de fleste forventet egentlig at jeg skulle bli sykmeldt. Så det er nok en større aksept også...

 

Enkelte sier de glemmer at jeg er gravid. Jeg synes det er bra. Jeg tar de hensyn som skal takes og sier fra om det er noe jeg trenger hjelp til. Men jeg er velsignet med en snill sjef som jeg vet vil ta hensyn til meg den dagen det behovet kommer. Dermed er det heller ikke noe slikt psykisk stress som kan påvirke hverdagen. Samt en lege og en jordmor som gjentar hyppig at du er ikke syk men lytt til kroppen.....

 

 

 

[Anonym bruker]

Først vil jeg si at jeg synes det er flott med alle dere supergravide som klarer å være i jobb til siste slutt. All ære til dere. Men å si at graviditet ikke er noen sykdom, er jeg sterkt uenig i. Det utsagnet høres bare så utrolig mannsjåvinistisk ut. Hadde menn kunnet bli gravide ville de vært sykemeldte fra dag en.

Jeg for min del, er i femte måned nå, og har hatt ymse plager hele veien. Sterk kvalme, lavt blodtrykk, svimmel, slapp trøtt, hele pakka. Det er klart jeg heller vil jobbe enn å være hjemme. Jeg jobber forøvrig i helsevesenet. Men jobben er hektisk og til tider veldig slitsom, og når energien og formen er på bånn, sier det seg sjøl. Da har jeg ingenting der å gjøre.

Jeg har hatt to korte sykemeldinger i 50% for å skåne arbeidsgiver, men jeg synes egentlig det bare er tull når jeg vet at jeg ikke mestrer 100% igjennom hele svangerskapet. Og vi har faktisk rettigheter her i landet. Så i stedet for å la meg affektere av sosiale krav og tåpelige moralske pekefingre om å ikke "snylte" på systemet, ber jeg om sykemelding når jeg trenger det. Og får jeg ikke det skifter jeg jammen lege. Ærlig talt jenter. Hensynet til barnets og egen helse må veie tyngre enn dustete arbeidskollegaer og urimelige ledere som ikke klarer å forstå at man faktisk sliter. Bedre med en sykemelding for mye enn en for lite.

[snopsi]

Nå er ikke jeg gravid, men kan godt se for meg at jeg kan bli sykemeldt når det engang skjer. Jeg jobber på et sykehus, der jeg daglig møter svært syke mennesker, stygge ulykker og triste skjebner. Hvis jeg blir plaget med kvalme, vil det bli vanskelig for meg å kunne gjøre jobben min da det er mye dårlige lukter involvert. Stygg lukt fra sår, sterk lukt av urin og avføring, gammelt blod osv. Jeg har ingen mulighet til å velge bort disse pasientene, og det tar seg ikke ut å kaste opp foran dem. De er i en vanskelig situasjon i utgangspunktet, og man skal ikke opprøre dem med spying.

 

Er man veldig kvalm, og eventuelt hormonell, så får man ikke gjort jobben skikkelig. ikke alle har mulighet til å få byttet arbeidoppgaver. Da er ofte sykemelding den eneste løsningen

[Gjest]

jeg jobber på ekornes asa . der er det skift arbeid , og det blir forventa at du skal holde en høy akkord.. det er slitsomt , du sitter under det presset hele tiden , om å jobbe fortere å forter , jeg jobber på en sysal . der er det 200 ansatte . dårli arbeidsmiljø. og ja . har tre ledere som går rundt å passer på deg . om du går deg en runde for at du er dødssliten , så ja , får du besjed om at du må passe på jobben din . å alle kollegane har alltid noe de sku ha sagt . de er sladring og press . det er hardt å jobbe under sånne forhold når du er gravid og i dårli form , jeg selv er nå 100 % symeldt for jeg har ved flere anledninger vert nærme å svime av mens jeg har jobba ,

[Anonym bruker]

Jeg er 13 uker på vei, og av typens som aldri ber om sykemelding, står på og står på tross mye smerter (sliter med hodepine, nakke og korsryggsmerter til vanlig). Nå som jeg er gravid kan jeg ikke/vil ikke bruke smertestillende (brukte kun 600mg ibux tidligere), så jeg sliter veldig på jobb. Jobber kun natt, med noen dager fri innimellom - dagene på jobb varierer mellom 10 og 13 timer, med 30 min matpause.

 

Det er et slit - en sjauejobb, der man løfter og paller hele tiden. Har gitt beskjed om at jeg er gravid, men får ingen avlastning, blir til at jeg korter ned matpausen for å rekke det jeg skal, helt sykt tempo. Har slitt med kvalme og enorm tretthet døgnet rundt siden uke 5. Spurt legen om å få sykemeldig 1 uke i uke 12, for litt avlastning, men graviditet er ingen sykdom - er svaret jeg får. Så da sitter jeg hjemme og griner, og sliter med søvnen bare ved tanken på jobben.

[Anonym bruker]

Du anonym over her. om ikke arbeidsplassen tilrettelegger for deg så kan du kreve omplassering og om det ikke går så kan du få svangerskapspenger, Jeg ville hørt med JM om du går til en for å få litt hjelp her. Om ikke legen hører på deg så vurder å bytt. u skal ikke slite deg helt ut og du skal høre på kroppen din

 

Hilsen en som ikke er så skrekkelig flink til å ta hensyn til seg selv .)

[Anonym bruker]

Muligens litt sent å svare men gjør det likevel.

 

Ved første graviditet var jeg ikke sykemeldt. Men de første månedene så ufattelig trøtt og kvalm, at etter endt arbeidsdag klarte jeg ikke annet enn å sove frem til jeg skulle på jobb igjen.

 

Da jeg kom ut i 7-8 mnd. var jeg sliten igjen. Svangerskapet endte en torsdag på kontroll hos legen. "Alvorlig preklapsi" var diagnosen. Ble innlagt på sykehuset umiddelbart, fikk ikke lov å forlate senga, og ungen ble hentet ut.

 

Innrømmer at jeg syntes dagene før innleggelsen var tung å komme gjennom, og jeg skjønner jo nå hvorfor. Er nå på vei med nummer to, og håper jeg har vett til å be legen om deltidssykemelding hvis jeg blir like sliten som sist. Kanskje jeg da unngå at ungen kommer 1,5 mnd. før tiden.

 

Etter det jeg opplevde har jeg full forståelse med alle som er sykemeldt under svangerskap, men er likevel ikke sikker på at jeg får meg til å be om sykemelding denne gangen heller.

 

PS På min arbeidsplass var det absolutt ikke noen belønning i å være gravid, og heller ingen belønning i å stå på i tiden fram til fødsel (gikk faktisk gått ned i lønn som følge av permisjonen). Synes vel ikke sjefen presset, kanskje heller meg selv. Altså: desto mer grunn til å ikke stå på under denne graviditeten. Heller tenke på seg selv og unden enn jobben - det er bare så vanskelig når samvittigheten gnager

[Anonym bruker]

jeg tror det har med moral å gjøre. jeg har mange venninner i 22-30 års alder som mangler fullstendig arbeidsmoral og som sykemelder seg for den minste lille ting. Mange har en jobb de ikke trives i og bruker graviditeten som en unnskyldning for å slippe unna.

 

Det kunne være litt morsomt om dere har forsket på hvem som sykemelder seg, alder og yrkestittel samt utdanning. Jeg tror dere vil se en sammenheng der dersom dere dro frem statistikker.

 

Men nå snakker jeg bare for de jeg kjenner og vet om, men alle er ikke som disse. Jeg kan trekke frem meg selv som gikk første svangerskap uten en plage, jeg jobbet til siste slutt og avsluttet jobbene mine da vannet gikk. Jeg elsker jobben min og kommer fra foreldre med god arbeidsmoral "som ikke tolerer unnasluntrere". Men i andre svangerskapet ble det ikke så lett plutselig, mamma fikk kreft, mye overtid samt en liten gutt hjemme som ikke sover skikkelig på natta, i alt så ble blodtrykket så høyt og jeg klarte ikke å konsentrere meg lenger, og ble sykemeldt 100 % men har nå klart å komme tilbake i 50 % og håper jeg snart jobber 100 % igjen! For min del var det en sånn nedtur å bli sykemeldt at jeg gråt da jeg fikk beskjeden fra legen min.

 

Jeg tror vi alle er forskjellige, og jeg tror ikke at alle andre der ute sykemelder seg for å sluntre unna. Men jeg tror flere lurer til seg sykemeldinger og at man kan se en sammenheng mellom alder og yrke.

[Freyja]

Hei Ingvild.

Jeg kan jo også kun svare for meg selv og jeg er i uke 7 og er allerde sykemeldt. Jeg har lavt stoffskifte og kan til tider bli ofte sykemeldt men jeg tror det er ganske mange der ute som misbruker det å bli sykemeldt. Har hatt to arbeidsgivere som ikke har noe forståelse for dette. Jeg jobber i kles butikk og der er det ganske rov kjør på oss ansatte, de forventer mer enn de gir tilbake. Akseptert og bli sykemeldt tror jeg ikke noe på, arbeidsgivere er raske til å dømme før de i det hele tatt vet hva problemet er. Og tilrettelegge dagene for ansatte har nå aldri jeg opplevd, jeg har nå heller opplevd at de finner en grunn og gir oss sparken for å få inn nytt kjøtt de kan kjøre enda hardere. Så jeg personlig tror at arbeidslivet er blitt hardere og at sjefene blir presset av sine sjefer som igjen presser oss.

Mvh

[Anonym bruker]

ja

[Anonym bruker]

Hei, jeg ble sykmeldt i uke 7 pga spyr ved den minste bevegelse, fryktelig slitsom å ikke kunne holde på hverken mat eller drikke. planen er at jeg skal begynne i uke 11 , men er veldig redusert, slapp og blir sliten av det meste pga dårlig matlyst og underernæring. så jeg må se ann hvordan oppstarten blir. jobber i barnehage hvor vi så si bestandig går 2 i stedefor 3 på jobb. bryr seg katta om at en er gravid når det gjelder bemanning. spare, spare, spare. hadde tenkt å være i full jobb eller redusert så llenge som mulig, så jeg skal tilbake, kjeder vettet av meg hjemme. men jeg har en mann som holder igjen, han vil at jeg skal tenke på framtiden ikke la meg slite meg ut og må bruke permisjonen til å komme meg.

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror det er veldig akseptert aa bli sykemeldt under graviditet i Norge. Jeg har bodd i utlandet en rekke aar (England og Nederland), og faktisk har ingen av de gravide jeg jobber sammen med eller kjenner vaert sykmeldt under graviditet! Mens blandt vennene mine i Norge har faktisk samtlige vaert sykemeldt under svangerskap. Er vi mye sykere i Norge? Et forslag til artikkelen din kan jo vaere aa sammenligne med andre land. I England er det slik at dersom du blir syk i loepet av de siste 11 ukene av svangerskapet, gaar dette av permisjonstiden din. I utgangspunktet er jo da permisjonsordingen daarligere enn i Norge, med bare 6 uker med full loenn. (Du har krav paa opp til ett aar permisjon, men da 1/2 aar uten loenn og resten med ca £100 i uka, noe som er omtrent tilsvarende kontantstoetten i Norge!).

 

Mens i Nederland er det veldig vanlig at kvinner med barn jobber redusert tid, saa saann sett kan vel jobben da kanskje vaere et mindre belastende element, iallefall i andre, tredje graviditet.

 

Jeg har hoert historier fra venner om at leger i Norge sier at sykemelding maa til, fordi de er saa slitne! Selvfoelgelig blir en sliten. Jeg mener det er helt urealistisk aa tro at en kan holde akkurat samme tempo og kunne gjoere alt det en gjorde foer naar en er gravid. Men boer det da bety automatisk sykemelding? Jeg er uenig! Jeg opfatter heller ikke at stressnivaaet i Norge er hoeyere enn i andre land. Vi har relativt korte dager, det er akseptert paa alle nivaa aa hente barn i barnehage (jeg er selv toppleder), det er akseptert aa baade ta tre og fire uker ferie sammenhengende om sommeren! Dette er ikke tilfelle i noe land utenfor norden!

 

Et annet tilfelle fra en venninne: Hun hadde planlagt aa ta ferie like foer permisjonen, men legen sa: "jeg sykemelder deg heller, saa kan du spare ferien din!" Jeg syns dette er misbruk af offentlige midler.

 

Jeg tror dette har med forventninger aa gjoere, at mange forventer at det aa bli gravid og faa barn ikke skal vaere noen ekstra belastning for dem (og konsekvensen blir at da blir det ekstra belastning for noen andre, for det *er* ekstra belastning aa skape, baere fram og oppdra et barn). At det er en rett, at det er fortjent. En norks kollega av meg sa det nemlig slik: "Jeg har fortjent det!" Hvorfor, skjoenner jeg ikke.

 

 

Det kan jo videre vaere interessant aa se hvilke konsekvenser den hoeye sykemeldingsandelen har (utover de oekonomiske) for samfunnet. Er det at vi generelt er sykere i Norge? Foeder vi da friskere barn? Sykemelding under svangerskap, foerer det til bedre helse for mor og barn senere i livet? Jeg haaper jo at en kan vise til noen gode ringvirkninger ved denne bruk af offentlige midler, utover personlig velvaere og ikke bruk av ferie.

[Anonym bruker]

jeg er gravid i 9 uke og akkurat vært sykemeldt noen dager pga bekkenløsning. Legen ville sykmelde meg en uke for å se om det ble bedre for meg i første omgang. men jeg ba om noen dager for jeg har så sårlig samvittighet for jobben min. arbeider i barnehage og der er veldig mye turbulens med ansatte akkurat nå, så jeg ønsker å hjelpe til. men etter en dag på jobb igjen, så er jeg helt utkjørt, verker i hoftene og magen strammer seg og bekkenet verker. så jeg ser ikke lyst på dette. men har time om tre dager til legen igjen. og har ikke dårlig samvittighet for å bli sykemeldt om det kan være til det beste for meg, mine og vårt ufødte barn å være rolig. tilrettelegging i arbeidet går ikke på en sånn arbeidsplass. De andre kan jo ikke blir pålagt å jobbe dobbelt så hardt fordi jeg ikke kan.

[Anonym bruker]

Hei!

Dette engasjerer! Syntes også jeg måtte skrive litt her.

Jeg syns ikke det er noe nederlag å ikke orke like mye som før. Tatt i betraktning hva kroppen er igjennom nå, orker vi faktisk mye mer enn før, fordi vi må takle kroppens forandringer i tillegg.

 

På min arbeidsplass kalkulerer man nesten med at jeg skal sykemelde meg mot slutten, og holdningen har ofte vært den at "hvis jeg ikke kan gjøre [akkurat disse arbeidsoppgavene], hvorfor kan jeg ikke bare sykemelde meg?". Nå svarer jeg at det på en så stor arbeidsplass som vi jobber på sikkert finnes andre ting jeg kan gjøre.

 

Jeg kom fram til at jeg måtte redefinere begrepet "flink jente". Før betød det "det går nok bra - jeg fikser det vel" med overtid når det trengs, stress og aksept av korte frister, og det å måtte "være med på alt" som konsekvens. Nå betyr det nok hvile, nok tid til jevnlige måltider (fem om dagen er frukt - ikke kaffe!) og nok søvn.

 

Og det gjør ikke noe at jeg ikke får vært med på alt, for jeg får oppleve det viktigste! Dette er sikkert lettere sagt enn gjort, men hvis jeg ikke sier det selv, kan jeg ikke regne med at noen andre sier det, eller?

 

 

[Anonym bruker]

Fordi noen ikke får tilrettelagt på jobben! I helsevesnet feks!! Kroppen orker ikke alt stresset,tunge løft osv... Også blir jeg utslitt av kvalmen og svimmelheten.

[Atene]

Jeg er gravid med mitt andre barn og er i uke 22. Jeg har alltid hatt høy arbeidsmoral og dårlig samvittighet hvis jeg har vært borte fra jobben. I mitt forrige svangerskap så skulle jeg vise jobben at jeg kunne jobbe like bra og uten sykemelding.. en dag sa det PANG.. Blodtrykket gikk rett i været og jeg ble lagt inn på Rikshospitalet med alvorlig svangerskapsforgiftning i uke 28. Jeg gråt da jeg forstod at jeg ikke fikk lov til å jobbe mer.. Det ble veldig alvorlig og jeg fødte ei jente seks uker for tidlig som knapt veide 1800 g. I ettertid så fatter jeg ikke at jeg kunne tenke slik jeg gjorde. Man er gravid bare noen få ganger i livet, og det er verdt å lytte til kroppen.

 

Jeg har enda ikke vært borte en dag fra jobb etter jeg ble gravid denne gangen.. og jeg merker at jeg egentlig presser meg selv litt og ser på det som ett nederlag hvis jeg blir hjemme eller sykemelder meg. Grunnet svangerskapsforgiftningen sist så må jeg sykemelde meg i tredje trimester og helst før hvis jeg er sliten.., men jeg må si jeg gruer meg litt.. Men jeg har lært og når jeg tenker over hvilke konsekvenser det kunne fått sist så er noen måneder borte fra jobben ingenting å tenke på en gang..

 

Og selvstendig næringsdrivende, ja.. så klart har man mer press på seg da.. Men er man alvorlig syk, så er man alvorlig syk.. Da har man intet valg uansett..

 

Men, jeg har også det inntrykket av at mange har faktisk lett for å sykemelde seg. Minste kvalme eller bekkenløsning så er det liksom greit med sykemelding.. og noen arb.givere forventer også at man ikke er der hele svangerskapet.. Dette får meg imidlertid til å vise det motsatte.. gravide kan faktisk fungere optimalt de også.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er enklere å bli sykemeldt som gravid. Jeg tror noen synes det er litt greit å bli sykemeldt å ta det med ro også. Dette er sikkert enkelt for meg å si som bare var et par dager borte fra jobb under hele svangerskapet. Jeg var kvalm i 4 uker, men var stort sett på jobb likevel. Det ble tatt hensyn til meg at jeg var kvalm. Synes det var bedre å være på jobb, enn å sitte hjemme og "synes synd på meg selv". Hadde jeg hatt en butikkjobb hvor jeg måtte stå og smile hele dagen, hadde jeg sikkert vært sykemeldt, men en kontorjobb er nok enklere å tilpasse en gravid. Jeg synes for så vidt det er fint at det ikke skal være så mye som skal til for å få en sykemelding ved graviditet, da mange har både psykiske og fysiske plager som bedres ved at de er hjemme i stedet. Men jeg ser en del som på en måte utnytter systemet litt også.

Og veldig mange har den innstillingen at hvis man er gravid, da er man syk og svak.

Jeg tror det viktigste er først og fremst å tilpasse arbeide til den gravide framfor å sykemelde henne.

[Anonym bruker]

Såååååå mange svar, men ingen "Ingvild Tennfjord" som kommenterer alle disse tilbakemeldingene hun har fått.

Merkelig!!!

[Anonym bruker]

jeg ønsker og håper at jeg kan jobbe ut tiden. men jeg merker det at de er ikke alltid like flink og tilrettelegge arbeidet mitt. ene gangen jeg sa ifra om at nå var det nok, så fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne jobbe 100% så burde jeg bare sykemelde meg med en gang. for da var jeg til belastning for de som jobbet der! (det var en kollega som sa) jobber på sykehjem.

 

men vi er jo ikke syke fordi vi er gravid. vi må jo bare ta litt mere hensyn. etter min mening, hadde vi vert flinkere til å lytte til kroppen vår så hadde vi kanskje ungått endel sykemeld.

[Gjest]

Mange er nok sykemeld fordi kroppen ikke klare jobben lengre eller at de har jobber som er helsefarlige. Men jeg skjønner meg mere og mere på de som sykemelder seg p.g.a sjefen. Jeg har en sjef som synes jeg bør si opp hvis jeg ikke "vill" jobbe. Er hjemme fra jobben i dag p.g.a sterk forkjølelse. Er 50% sykemeldt p.g.a ryggen. Men vurdere å sykemelde meg 100% p.g.a liten forståelse fra sjefen. Sliter meg nesten ut på 50%, gjør så godt jeg kan. Men det er aldri bra nok. Har ikke vært så plaga av hormoner, men nå er jeg langt nede i kjelleren. Dårlig samvittighet og utrolig lei meg.

[Anonym bruker]

Hei

Jeg kan svare for min del da jeg var sykemeldt fra uke 9 og ut over resten av svangerskap. Har til tider en tøff jobb i psykiatrien. Ble først sykemeldt pga sterk ubehag press nedover og vonde leddbånd. Svangerskapet fortsatte med blødninger, deretter vannavgang fra uke 20. Foranliggende morkake og sykehusinnleggelse fra uke22. Fødsel med hastekeisersnitt i uke 28. Har og hatt et svangerskap med MA i uke 12. Ja blir nok muligeins sykemeldt neste gang og, men synst faktisk det er helt legitimt med så mange komplikasjoner. Syns en må høre på kvinnen det gjelder og hva hun føler er rett. Med et så overfokus på at så mange er sykemeldt og dertil vanskligere å få sykemelding kan det føre til at de som har store komlikasjoner få vanskligheter og evt. mister barna sine. Dette unner jeg ingen, heller ikke prematur fødsel. Mener at det er rett med sykemelding ved risikosvangerskap uten å måtte føle seg mistenkligjort noe som denne debatten kan føre til.