Hvorfor blir så mange gravide sykemeldt?

[Tennfjord]

Hei!

Jeg heter Ingvild og er journalist i KK. Vi arbeider med en større undersøkelse som skal avdekke hvorfor antallet sykemeldinger går i været. Er det arbeidslivet som blir hardere? Sjefene som presser? Er det mer akseptert å bli sykemeldt? Kanskje forventet? Vi vil gjerne høre hva dere i BIM tenker om saken.

Hilsen Ingvild

 

[Anonym bruker]

Hei Ingvild.

Jeg kan bare svare for meg selv... men jeg tror faktisk det handler om litt dårlig moral..

Er selv selvstendig og er i uke 36..har 37 dager til termin, jobber fullt, som frisør. Tror ikke det er det at vi selvstendige er så mye mer hardbarka enn ansatte, vi bare leter ikke etter en grunn for å få være mer hjemme. De som har plager som bekkenløsning og andre alvorlige ting er selvsagt unnskyldt, men at de er litt mer sliten er ikke grunn til å få sykmelding synes nå jeg!

Er klar over at mange vil synes jeg er frekk og urettferdig, men selv legen min sier at han ikke kommer over hvor stor forskjell det er på ansatte og selvstendige.

Har et godt eksempel på hvordan holdningene KAN være..

-Sist gikk jeg og en nabo gravid samtidig. Hun med termin i mars jeg i januar. Da hun var to! mnd på vei sier hun til meg" jeg går i permisjon i desember!" Jeg lurte på hvorfor så tidlig.. hun svarte" jeg kommer sikkert til å få vondt i ryggen...." HVA???

Dette ble jo en hel avhandling- men poenget er at mange ikke er klar over at graviditet ikke er en sykdom, men en tilstand

 

[Gjest]

Hei!

 

Jeg for min del klarte ikke jobbe jeg, etter 2 mnd måtte jeg har en sykemld pga av det hektiske presset på jobb...begynte bare å grine, og ble skikkelig bekymra! Men etter 1 mnd hjemme, så begynte jeg å jobbe 60 % da, og håpet på litt mindre stress og tilrettelegging. Men det endte opp med at jeg fikk jobbet 3 lange dager med masse mas og stess, null sjanse for å ta 5 min, laang tid før jeg fikk matpause noe som gjorde at jeg ble svimmel..og ja, ble helt utslitt! I et sånt stort firma tar de ikke noe hensyn, og jeg følte at det ikke vare vits i å slite seg ut for dem når de ga blaffen..ble helt ødelagt av det..så ble jeg sykemeldt da! Legen min synes det var helt greit, og sjefen sa rett ut at det var best for hun kunne ikke tilrettelegge tempoet noe som helst for meg...så nei, nå holder jeg meg hjemme! =)

[Gjest]

Hei Ingvild!

 

Er lærer og har vel den beste jobben i verden. ;-) Arbeidsgiver og jobb er veldig bra. Jeg ble sykemeldt i uke 9, og er nå sykemeldt ut svangerskapet. (Uke 15 nå) Ikke drømmesituasjonen. Savner jobb, og elevene mine. Har så lyst å følge elevene opp resten av året, og kjeder meg hjemme. Fikk første blødning ca uke 6+3 og hver gang jeg anstrengte meg begynte jeg å blø. Etter fem blødninger, og ultralyd som viste tvillinger valgte legen å sykemelde meg. Han sa babyene i magen måtte komme forran mitt ønske om å være i jobb. Arbeidsgiver sa det samme, og jeg tror om jeg ønsket så hadde de tilrettelagt jobben til meg om jeg kunnet jobbe litt. Rektor og inspektør har selv små barn, og forstår hvordan det er med risikosvangerskap. Jeg er kontaktlærer med ett års vikariat, og er redd for sykemeldingen skal "ødelegge" muligheten for jobb når jeg skal søke på ny jobb etter permisjonen. Så presset meg kanskje heller litt lengre i jobben enn jeg burde. Så for min del hadde drømmen vært å jobbe i allefall 50%, for tiden går bra sakte når jeg er hjemme. Blir ett langt svangerskap på meg.. snufs.. ;-) Men så får jeg to små jenter om fem mnd, og de er verd alt! :-)

[nungo]

Tror det er en kombinasjon av mange ting, og mange individuelle forhold. I dag er det mye fokus på at graviditet ikke er en sykdom - og jeg er veldig enig i det! Men av og til føler jeg at det tolkes som at man dermed er nøyaktig like oppegående, frisk og spretten som ellers - og det er det jo ikke mange som er gjennom hele svangerskapet. De fleste abeidsgivere, tror jeg, er klar over og bevisst om lovens regler om å tilrettelegge arbeidet for gravide - men jeg tror igjen at det tolkes littt berenset til primært å gjelde fysiske forhold, så som at man unngå kjemikalier, tunge løft osv. Her tror jeg mange sjefer er ganske flinke. De fleste av oss har imidlertid ikke behov for fysiske tilpasninger. mange jobber i "kontor-jobber" og her er det helt andre og kanskje mer difuse ting som krever tilrettelegging, og dette tror jeg ikke mange er så flinke på.

 

Min historier er vel ganske typisk. Jeg var heldig - jeg var utrolig frisk og hadde ingen plager gjennom mitt svangerskap. Både jeg selv og jobben la derfor opp til at jeg jobbet akkurat som jeg pleide; dvs. flere lange dager i uken og en god reising i tillegg. Det gikk egentlig også ganske bra, og jeg hadde ikke en eneste sykedag. Mot slutten av svangerskapet (de siste fire ukene før permisjon) var jeg naturligt nok mer "tung" og fysisk besværet av svangerskapet, men fortsatt la arbeidegiver opp til at jobben må gjøres som normalt. Faktisk så mente sjefen, at nå som tiden nærmet seg permisjon, skulle han sørge for å få mest mulig ut av meg før jeg forsvant (hadde en god del ansavr i stillingen). I tillegg mente han ikke det var nødvendig med vikar og jeg måtte da i tillegg til å få sluttført alle rposjekter etc., passe på at alle mine oppgaver ble fordelt og overlevert til de andre i avdelingen. Jeg gikk derfor inn i periode med ganske lange dager og mye stress og mass. I tillegg begynte jeg å slite med nattesøvnen, og resultatet ble da, at jeg ble sykemeldt 50% de siste tre ukene før permisjon, da min sjef ikke på noen annen måte skjønte at de siste ukene skulle vært brukt til nedtrapping i stedet for opptrapping, som faktisk skjedde. Jeg var heller ikke flink til å si fra, da jeg virkelig begynte å bli sliten - jeg var jo ikke syk, skulle jo stå på og være tøff. Men det var ingen andre heller som sa til meg, at nå måtte jeg sette tempoet ned.

 

Arbeidslivet er nok blitt hardere - det er konstant krav om å levere maksimalt og være "på" hele tiden. Du kan liksom ikke ha en "off-day". Dersom man jobbe ri manne-yrker eller med mange menn, så tror jeg dette blir værre - da tror jeg også, man legger større press på seg selv for å fungere normalt.

 

Om sjefen presser er nok ganske ymse - tror det har mye å si, hvordan bakgrunn de har. Sjefen min var en mann på 55 år og han hadde nok ikke mye innsikt i eller forståelse for, hva det ville si å være gravid.

 

Det er ikke min oppfatning at det er mer akseptert å å bli sykemeldt. Men jeg tror man MÅ bli sykemeldt før det blir akkseptert at man ikke kan yte 110%. Det blir ikke akkseptert dersom man bare selv si i fra, at man f.eks. er litt sliten el.l. Man må liksom har det svart på hvit før noen gjør noe. Og dermed kan det føre til a flere blir sykemeldt. Jeg mener ikek selv, det hadde vært nødvendig for meg å få sykemelding, men min sjef tok meg ikke alvorlig før jeg fikk det.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Kan bare svare for meg selv.

Stresset arbeidssituasjon og uklare tilbakemeldinger fra sjefen pluss rett og slett en enorm tretthet som kan skyldes selve graviditeten.

Da jeg informerte sjefen om graviditeten fikk jeg gratulasjoner og samtidig oppgaven med å skaffe min egen vikar siden det var "mitt problem".

Uklare forhold rundt hvem som skulle ta over arbeidsoppgavene mine, sjefsbytte, uklare krav til hva jeg skulle starte opp og sluttføre førte til slutt til en enorm trøtthet. Jeg har sittet og glodd i PC'en i timer i strekk, hatt lyst til å låse kontordøren og rett og slett sove en time etter lunsj hver dag. Forsøkte en måned med 20% sykemelding for rett og slett å kunne ta meg en hviledag midt i uken.

Jeg har en lege som ikke gir sykemeldinger uten god begrunnelse, og det har jeg stor respekt for. Til slutt var jeg lekevel så sliten av all usikkerheten rundt jobben min, forestående omorganisering og den fullstendige mangelen på oppfølging fra ledelsen at jeg fikk sykemelding 100% på dagen for de fire siste ukene av svangerskapet.

Jeg har høy utdanning, og jobber i offentlig sektor som den eneste som har formell kompetanse innenfor mitt fagområde. Arbeidsoppgavene mine har krevd en stor grad av selvstendighet, og stå-på vilje.

 

Graviditet er ingen sykdom, men den har påvirket meg både fysisk og psykisk. I mitt tilfelle har jeg heldigvis hatt få fysiske plager, men jeg hadde trengt å kunne skjerme meg mer fra arbeidspress og prestasjonspress. Jeg har rett og slett ikke orket å være like psykisk tøff etter at graviditeten skred frem. Graviditeten har gjort meg mer distre, mer innadvendt, mer opptatt av hva mammarollen innebærer, bekymret for hvordan jobben min er når jeg er tilbake igjen. Jeg har bygget opp stillingen min selv, og er nå redd jeg må starte fra grunnen av etter permisjonen. Jeg vurderer nå å gjøre det uhørte: starte opp en ny graviditet så raskt som mulig for å komme raskt ut i mammapermisjon igjen - jeg ønsker meg flere barn, og siden jeg nå ikke føler den aller største lojalitet med arbeidsgiver, kan jeg like godt sette igang med nummer to så snart jeg makter.

 

Jeg føler det som en lettelse å kunne være hjemme og forberede seg til babyen kommer og mammarollen enn å være på jobb og føle at jeg ikke presterer tilstrekkelig. Jeg sover mye, forsøker å spise sunt, mosjonere og bygge meg opp til fødselen. Jeg har noen fantastisk hyggelige kolleger som er veldig støttende selv om de kommer og ber om små tjenester med en gang jeg kommer innenfor dørene på jobben.

 

Det at stillingen min nå er blitt et slags kjærkomment sparetiltak for ledelsen gjør at arbeidslysten min er sunket drastisk. Jeg har ønsket meg en leder som jeg kunne samarbeidet og trappet ned med, regelmessig oppfølging, klare felles oppfatninger av hva som realistisk kan gjøres, men fremfor alt: klarhet i hvem som tar over ansvar og arbeidsoppgaver. Jeg har selv måttet ta initiativ til alle møter med sjefen vedrørende overlapp og sluttføring.

 

Mangel på informasjon har også vært en slitsom faktor. Eksempel: Leder diskuterer min stilling/arbeidsoppgaver med eksterne konsulenter, men ikke med meg, og informerer heller ikke om sin beslutning om å legge "stillingen min på is" før jeg selv tar opp dette spørsmålet i korridoren foran kaffeautomaten.

 

Jeg sitter paradoksalt på jobb og skriver dette, mens jeg tar unna forefallende arbeidsoppgaver selv om jeg i dag møtte på jobb for å fullføre tilrettelegging slik at organisasjonen skal kunne ta unne de forefallende arbeidsoppgavene som ellers ikke blir gjort. Jeg opplever grensesettingen som forferdelig vanskelig.

Kort oppsummert: En bedre oppfølging fra sjefen, nedtrapping av ansvar, lettere å sette mål og grenser hadde gjort at jeg fremdeles jobbet 100%. Men sykemelding blir det eneste alternativet når lederen ikke følger opp og man selv er altfor "flink jente" til å sette de knallharde grensene som må til.

De andre gravide jentene på jobben har enten hatt fysiske plager = sykemelding eller godt arbeidsmiljø = jobber fremdeles.

 

 

 

[Gjest Lykkeliten2]

Jeg vil bare si meg enig i det du sier.

[Anonym bruker]

Jeg er sykepleier og har vært 1 uke i 100% sm pga kvalme og begynnende bekkeløsning. Etter at jeg fikk være hjemme den uken og roet meg ned litt, ble det betraktelig bedre mtp kvalmen, så jeg begynte på jobb igjen i redusert stilling, 50% av min stillingsandel. Dette pga mye press på arbeidsplassen over en lengre periode, begynte så på jobb med 20% sm, men ble sm til 50% igjen pga veldig mye kynnere og gått særs lite opp i vekt, kaster fremdeles opp.

 

Nå er jeg fremdeles 50% sm, har fått tilrettelagt arbeidet og har det kjempebra, men det er fremdeles hektisk men kynnerne har roet seg en god del. Så lenge jeg ikke må jobbe min fulle stilling klarer jeg å gjennomføre min tilrettelagte stilling tilfredsstillende. Om min sm er nødvendig eller ikke? Jeg synes det har vært nødvendig, og har hele tiden ønsket å være i jobb, men heller ikke så mye at det skal gå på bekostning av de barna vi allerede har heller, da hadde det endt med at jeg bare hadde sovet og sovet alle de dagene jeg hadde vært på jobb. Ikke bra det heller.

[mandarinen]

Jobber i det offentlige hvor jeg følger opp arbeidsledige, sykemeldte og sosialklienter (for å bruke det ordet.)

 

Selv om arbeidsgiver er flinke og tilrettelegger i den grad det er mulig, er jobben likevel stressende, siden det hele tiden er krav fra arbeidsgiver og brukere som skal oppfylles.

 

Lite forutsigbarhet i arbeidet gjør også at det kan bli mange ad hoc situasjoner som må taes der og da og da nytter det ikke å komme med bekkenløsning, kvalme eller annet. Spesielt for min del har jeg vært avhengig av å få jevnt med mat og drikke, ellers blir jeg kvalm, hodepine eller svimmel. Noe som har vært vanskelig i min jobb.

 

Arbeidsituasjonen idag krever at en er fleksibel og omstillingsvillig. Hjernen er det men ikke kroppen, med resultat bekkenløsning / ryggvondt eller liknende.

Trening er bra for å unngå "vondter", men problemet er at etter en dag på jobb så er en helt utslitt, for kroppen tappes for ekstra energi pga graviditeten.

 

I min stilling er det umulig med gradert sykemelding, da jeg ikke får færre personer å følge opp, bare mindre tid å gjøre det på, (Og kravet til effektivitet, fleksibilitet og annet blir større.)

 

Det å være på aktiv sykemelding og fritas helt for arbeidsoppgavene synes jeg også har vært komplisert for det har ikke vært personer som kan overta oppfølgingsansvaret mitt før etter opplæringsperiode - og det har heller ikke vært råd til å ta inn en person til å gå inn i min stilling, med resultat for meg at jeg har måttet jobbe dobbelt i den jobben jeg var fritatt for, og de arbeidsoppgavene jeg ble satt til på aktiv sykemelding. (Kommer en av dine tidligere brukere og spør om hjelp kan du ikke si beklage men det er ingen til å hjelpe deg.)

 

Det hadde jeg ikke samvittighet til. ( Er sykemeldt ja..)

 

Jeg er ikke et ja menneske, men jeg er et medmenneske, og det offentlige tar ikke hensyn til det for å si det med brutale ord ( Teori og praksis er to forskjellige ting.)

 

De andre ansatte som jeg jobber med synes det er flott at en er engasjert og bryr seg, men de sier rett ut at sånn går ikke over lengre tid, klapper deg på skuldra og sier det er fint jenta mi, men har du vært her noen år så blir du som oss. Det vil jeg ikke, og nå har jeg bestemt meg for å ikke jobbe mer i det offentlige byråkrati, men jobbe som juridisk rådgiver for nettopp de som ikke finner fram i den offentlige jungelen av lover, muligheter osv...

 

 

[Vinterbruden]

Jeg har ikke inntrykk av at det er mer akseptert å være sykemeldt i en graviditet.

 

Dette er mitt andre svangerskap. I mitt første svangerskap var jeg i god form og trente fram til 6. mnd. Jeg har en spennende (men stressende) jobb i det offentlige som medfører noe reising. Jeg reiste en del og stod på! Antakelig var det mitt stressnivå som resulterte i en god del kynnere, som førte til at jeg ble 50 pst sykemeldt til permisjonen.

 

Nå i mitt andre svangerskap har jeg vært plaget en del med kvalme og fått tidlig bekkenløsning. Når man har flere barn og jobber fullt er det ikke til å komme bort fra at

[Vinterbruden]

Jeg har ikke inntrykk av at det er mer akseptert å være sykemeldt i en graviditet.

 

Dette er mitt andre svangerskap. I mitt første svangerskap var jeg i god form og trente fram til 6. mnd. Jeg har en spennende (men stressende) jobb i det offentlige som medfører noe reising. Jeg reiste en del og stod på! Antakelig var det mitt stressnivå som resulterte i en god del kynnere, som førte til at jeg ble 50 pst sykemeldt til permisjonen.

 

Nå i mitt andre svangerskap har jeg vært plaget en del med kvalme og fått tidlig bekkenløsning. Med en aktiv to-åring er det ikke til å komme bort fra at det er tøffere denne gangen!

 

Jeg er usikker på statistikk men har hørt at man i en del andre land (bla ikke-vestlige) ikke har så høy sykemeldingsstatistikk for gravide. Men mange steder anses graviditeten i større grad som en hvile-periode, der man forbereder seg og samler energi til det forestående. I "gamle dager" var det også i større gard slik i Norge.

 

Nå forventes det at du skal jobbe fullt, trene, ha fantastisk sex, ha et flott hjem, pene og rene barn, lage familiens middag fra grunnen, være sexy og føle deg som en gudinne mens du er gravid...

 

Jeg, og mange med meg, er ikke superkvinner og jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg i dette svangerskapet er 30 pst sykemeldt (foreløpig)! Jeg yter bedre både på jobb og hjemme når jeg får samlet energi en time om morgenen/ettermiddagen. Heldigvis har jeg både en lege og en arbeidsgiver som har forståelse for den situasjon man kan være i som gravid.

 

All honnør til den første selvstendig næringsdrivende kvinnen som jobber til siste slutt. Jeg vet likevel at mange har det tøft som selvstendig næringsdrivende (som har mer vanskelige svangerskap enn henne), der de må stå på pga av dårligere rettigheter ift fødselspenger etc.

 

Håper du lager en fordomsfri artikkel - lykke til.

[Anonym bruker]

Hei Ingvild

Et spennende tema du tar opp. Og et veldig sårt tema tror jeg.

Selv har jeg ett barn på 1, 5 år og jobber i staten.

Jeg har bare mannlige sjefer, men de har koner og barn, så jeg regner de som menn med innsikt i hva en graviditet kan innebære.

Jeg opplevde de som forståelsesfulle. Jeg ble selv sykemeldt i perioder, men bare delvis. max 70 prosent. Dette var pga en kronisk sykdon jeg har som forværret seg under svangerskapet.

Det som plaget meg mest var "hva vil de andre synes om meg når jeg blir sykemeldt!?" I min krets og på jobben er det absolutt ikke noe "trend" å være gravid og sykemeldt, men tvert imot litt sånn at folk krever å bli servert en GOD grunn for sykemeldingen. Dette er jo absolutt ikke noe folk har noe med, men...de bryr seg! Jeg vet ikke hva de sa om meg da jeg var borte, men jeg har hørt hva de har sagt om andre gravide, og det er ikke så hyggelig!

Tror det i mange miljøer er liten forståelse for at et svangeskap utarter seg svært ulikt, og kan medføre en påkjenning som enkelte ikke klarer å håndtere i kombinasjon med en jobb.

Og ofte tror jeg det er andre kvinner som er med på å fremprovosere denne manglende forståelsen. De som så kjekt har jobbet ALLE de 9 mnd uten problem, er raske til å kommentere. Og menn som ikke har noen forutsetning til å vite bedre, henger seg på.

Ingen andre enn den gravide kvinnen vet hva som er det beste for seg og barnet sitt, og vil selvsagt følge en leges råd om evt sykemelding. Det er jo legen som faktisk gir denne sykemeldingen.- ikke kvinnen selv.

Hvis noen tviler på at det er riktig å gi det, så må legestanden bli konfrontert med denne påstanden!

 

Samtidig tror jeg at legen er ganske raske til å gi sykemeldinger til gravide, av den grunn at det er en tilstand man skal ta alvorlig. Man er ikke syk- men kroppen gjennomgår mye, og et nytt liv skapes- derfor skal man ta hensyn til de signalene kroppen gir.

Det er rett og slett ikke rom for å ta sjanser. En arbeidsgiver burde være glad for at deres arbeidstager blir tatt vare på, og ikke ender opp med en eller annen form for abort, langtidssykemelding eller andre plager som forfølger arbeidsforholdet langt utover de kanskje 30 % sykemeldte dagene man fikk under svangerskapet...

 

Berta

 

 

[♥sjiga♥]

jeg kan svare for meg selv her.

 

på forige sv ble jeg sykemeldt ca siste mnd før perm dette var grunnet bekkenløsning og tungt yrke med tunge løft som ikke lot seg kombinere. jeg jobbet lenger enn legen min mente jeg måtte men jeg prøvde meg selv om det var vondt. så dette var klart ikke slurv.

 

denne gangen har jeg blitt sykemeldt tidlig dette skyldes komplikasjoner som førte til hospitalisering. jeg er ute av sykehuset og håper å kunne returnere til jobben snart.

 

jeg kan likevel innrømme at med tanke på at jeg forige gang fikk bekkenløsning og jeg denne gangen ikke har mindre belastene jobb, så å si regner med å få dette i gjen, og denne gangen vil jeg ikke presse meg gjennom smerter på jobb, men ta i mot sykemelding når det blir nødvendig. jeg håper at jeg slipper naturlig nok, men regner ikke med dette.

 

håper dette kan svare for hvorfor enkelte blir mer sykemeldt når de er gravide.

[Anonym bruker]

hei

 

Jeg tror flere faktorer er inne i bildet. Ser at en av innleggene her handler om dårlig moral - og jeg er ikke i tvil om at det finnes en del gravide som synes det er helt greit å snylte på systemet og benytte sjansen til noen frimåneder med sykepenger på andres bekostning. Dessverre. Det er bare å gå inn på noen av chatte-sidene her inne på BIM, så finner du noen med den holdningen.

 

Jeg tror imidlertid ikke at dette er gjengs! Mange opplever å bli skviset ut av arbeidsgiver, dårlig tilrettelegging på jobb, tunge løft (feks. i helse- og omsorgssektoren), mange får spesielle plager i løpet av graviditeten som gjør at de må ta det forsiktig... Jeg tror bildet er sammensatt og at det finnes mange her ute med svært god arbeidsmoral som dessverre tvinges ut i sykemelding enten pga komplikasjoner i svangerskapet eller pga dårlig tilrettelegging på jobb.

 

Er heldigvis så heldig at jeg selv har sluppet dette både i nåværende og tidligere svangerskap og satser nok en gang på å stå fullt ut i jobb 100% fram til permisjon i september - og jeg er ansatt i det offentlige, ikke selvstendig næringsdrivende. Når jeg leser om mange som ikke har mulighet til dette, føler jeg meg faktisk ganske heldig!

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg ville bare takke alle som svarte KK-journalisten. For meg som kun er på full fart inn i 5.måned nå - var det utrolig spennende og tankevekkende lesning. Spesielt du som forteller om uklare tilbakemeldinger/omorganiseringer i jobben din - du som jeg har en selvstendig jobb, og det føles utrolig tungt og som et skikkelig nederlag å gradvis innse at man ikke orker like mye som før - mens omgivelsene rundt har uklare og utydelige forventninger. Min sjef var også svært inderlig i sine gratulasjoner - men etter det har jeg opplevd å fremdeles ha de samme arbeidsoppgavene, få ansvaret for nye prosjekter etc- SAMTIDIG som han innimellom kommer med innspill om at vi nå snart må se å finne en erstatter siden "jeg bare forsvinner"..

 

For meg er det psykiske verst - jeg skulle så gjerne være i en god dialog med sjefen og kolleger om hva jeg kunne trenge i tiden frem til permisjon - men de gangene jeg har forsøkt å ta det opp ender det stort sett med at jeg "er flink jente" og sier "det går nok bra - jeg fikser det vel".

 

Ved å lese det dere andre skriver blir jeg fakrtisk nesten på gråten (litt ormonell kanskje) - for det er veldig uvant for en tøff selvstendig jente å takle at man ikke klarer like mye som før. Jeg også skulle gjerne ha lukket døren til kontoret og "sluppet maset" - jeg har mye lavere toleranse og ork enn før - men likevel skal jeg være den samme; den som ordner opp, tar initiativ , den som reiser på jobbturer etc etc

 

Etter å ha lest det dere andre skriver frykter jeg derfor at det også blir sykemelding på meg den siste tiden - men antagelig vil det da være på legens ordre - for jeg er foreløpig typen som står på til jeg stuper - og akkurat nå føles det ikke bra. Tror ikke sjefen helt vil skjønne at jeg også trenger nedtrapping - IKKE opptrapping før permisjonen.

Gud, så godt det var å skrive om dette - visste vel ikke helt at det føltes så sterkt før jeg skrev dette ned.....

[En-av-hver]

Hei

jeg tror det er mange grunner til at en stor andel gravide blir sykmeldt, og har såklart mine egne teorier. En er som nevnt tidligere dårlig arbeidsmoral, men min hovedteori er at folk er rett og slett i dårligere fysisk form enn før. Mange legger seg ned i sofaen fra dag en, og kiloene kommer rasende på. Det er klart det er en stor belastning for kroppen å gå opp 20-30 kg på kun kort tid, og en fra før utrent kropp vil slite ekstra med dette.

 

I tillegg har jo gjennomsnittsalderen for gravide økt, jeg tror at jo eldre du er jo tyngre er det for kroppen.

 

Mange er i tillegg lite villige til å gi slipp på en aktiv og sosial fritid, kjenner flere som ble sykemeldt fra jobb, men som alltid hadde overskudd og krefter til sine vanlige sosiale aktiviteter.

 

Selv valgte jeg å prioritere to ting i mitt første svangerskap: Å holde meg i form for derved forhåpentlig kunne jobbe 100% frem til permisjon. Sosiale aktiviteter ble prioritert ned, sånn at jeg fikk sovet nok og hvilt meg og trent passelig.

 

Jeg må innrømme at dette ikke er like lett med nr. 2, med en 2-åring som krever "business as usual", men fortsatt prøver jeg å prioritere å få slappet av i fritiden.

 

Det er ikke vennene mine som betaler huslånet, det er det lønna fra arbeidsgiver som gjør. Jeg mener at ditt sosiale nettverk må tåle at du har en mindre aktiv periode de månedene du er gravid.

 

Jeg har en krevende jobb med mye ansvar, og merker selvfølgelig trykket fra den. jeg har verken bedt om eller blitt spurt om jeg trenger litt avlastning. Med jobb i en mannsdominert bransje er vel forståelsen ikke på topp. Men med litt mer slakk på hjemmefronten med hensyn på husarbeid, og mindre aktiviteter utenom jobb går det greit foreløpig.

 

 

[Anonym bruker]

Ja det er tydelig at mange inklusive andre gravide mener noe om andre sykemeldte gravide. Jeg er en aktiv jente som kanpt har en frihelg i løpet av et år samtidig har jeg 3 kroniske lidelser som kan være krevende å leve med. Jeg er sunn og godt trent.

 

Jeg har en svært krevende jobb, med mye korte frister, mange uforstående kunder, hektisk tempo på jobben, mye ansvar, underbemannet kontor, ansvar for rekrutering, opplæring, klagesaker og markedsføring mm

 

I tillegg til dette har jeg provisjonslønn basert på egne resultater.

 

Jeg tar til de grader jobben med meg hjem både fysisk ved at telefonen kan ringe hele uken og til langt på kveld og psykisk ved at jeg tenker på situasjonen på jobben.

 

Det er selvfølgelig ikke kommet noe tilbud om avlastning el fra ledelsen og når jeg spør så skal det tenkes på og det betyr i praksis at det tenkes på til behovet er borte!

 

 

Det er et evig mas på jobben og når du et lite øyeblikk mener du har alt under kontroll så får du et par telefoner som kjapt snur om på det hele.

 

 

jeg har tidligere følt meg maktesløs og sliten, men det toppet seg for leden dag med total kaputilasjon og sykehus innleggelse.

 

Jeg blir oppfordret til Svangerskapspenger da det ikke vises vilje tilå tilrettelegge. det vil koste beriften penger og da er ikke det aktuelt. Det er for øyeblikket situasjonen og jeg er blitt delvis sykemeldt.

 

Jeg kjenner arbeidsgiversiden og selvstendig neringdrivendesiden godt og har en kommentar til det som er sagt og det er at: er man frisk og rask så er det fryktelig lett å kaste rundt seg med kommentarer og det andre er at Ja man har mye ansvar som selvstendig men det er faktisk DU som er sjefen og derfor er det ingen du må vise resultater for og DET tror jeg man skal tenke over. det er stor forskjell med press fra noen over enn press på seg selv.

 

Jeg lukker like vel ikke øynene for at det er folk som utnytter systemet det kjenner flere ikke gravide som gjør men det er en helt annen historie.

 

Mitt sosiale liv er redusert til et mininmum, jeg har mann og vaskehjelp til huset å her er det ikke snakk om å prioritere jobben ned. Spør du mannen min så vil han si at den er til de grader prioritert opp. Han er også ganske fortvilet over å se kona si så nedbrutt og utslitt som nå samtidig som han bekymrer seg for barnet sitt som jeg bærer

[Anonym bruker]

Hei, for mitt vedkommende er det svangerskapskvalme....hadde jeg jobbet på kontor i mitt tempo kanskje jeg kunne vært p åjobb enkelte dager. Men for meg som jobber i barnehage blir det svært vrient, der er man på barna sine premisser. Jeg skiftet bleie mens jeg hans over vasken og kastet opp og brakk meg. Så, vi fant ut at det var bedre jeg holdt meg hjemme en stund. Håper det gir seg snart, det skal jo gjerne gi seg etter 12 uker. Og da gleder jeg meg til å komme tilbake i jobb......

 

I mitt forrige svangerskap jobbet jeg veldig mye, merket ingenting før i 6mnd da jeg fikk store smerter. Jobbet i perioder doble og triple vakter(hvilende nattevakter i mellom). Gikk til legen, fikk beskjed om at å være gravid ikke er å være syk. Men, han gav meg aller nådigst en sykemelding. Jeg ble student rett etter, det var noe av grunnen til all jobbingen, opparbeide seg litt svangerskapspenger før studiet. Da jeg ikke kom inn i lånekasseordningen med stipend, da føselen var for nærme studiestart.

 

Men, det viste seg etter jeg fikk ny lege at jeg hadde uthalt bekkenløsning, jeg gikk på krykker og måtte ta permisjon fra okt og fikk barn i november.

 

Bekkenløsningen gjorde seg gjeldene i over 3år, og jeg bare håper det ikke blir slik denne gang.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ble 50 pst. sykmeldt da jeg var 20 uker på vei pga kvalme og oppkast. Kvalmen ble verre etter 12. uke, da de fleste blir kvitt den, og ekstrem trøtthet er med på å forverre tilstanden. For at jeg skal få i meg noe mat og gå opp i vekt, og for at babyen skal få næring, må jeg derfor ta det mer med ro. Med en stressende jobb er sykmelding nødvendig for at jeg skal få i meg nok næring. Jeg hadde også en blødning i uke 18 på en stressende dag, og jeg er ikke villig til å risikere å miste barnet for å bli værende i full stilling. Jeg ville helst ikke sykmeldes, men jordmor var streng med meg og mente det var viktig. Jeg blir sykmeldt i til sammen sju uker, deretter er det heldigvis lang sommerferie for meg. Det er ikke noe gøy å forklare for alle hvorfor jeg er sykmeldt, jeg føler meg som en skurk ... Graviditet er jo ingen sykdom, men ikke alle er i like god form under svangerskapet!

 

 

[VilJegVil?]

oppkast- oppkast-oppkast-oppkast

underærnæring som følge... usj.....

[Esperance]

Jeg ser det er noen som har skrevet at dette kommer av dårlig moral. Og ja -. i noen tilfeller stemmer nok dette. Men det gjelder nok de samme som "snylter" på systemet uansett.

 

Jeg har selv vært sykemeldt fra jeg var 10 uker på vei.

Jeg jobber som kundekonsulent. Har en jobb som består av å svare på telefoner fra kunder, vi har et krav om å prate med minimum 6 kunder i timen. Samtidig har vi et helt sinnsykt salgsbudsjett og mange andre krav over oss. Jeg trives veldig godt i jobben min altså.

 

Men når man:

 

1. Er så kvalm at man må avbryte annenhver samtale med å løpe på nærmeste do for å spy.

 

2. Hormonene svinger utrolig slik at man faktisk begynner å grine av enkelte samtaler.

 

3. Har fått høyt blodtrykk - noe som passer meget dårlig sammen med en super stressendes jobb.

 

Har man faktisk veldig lite å gjøre på jobben. Ja - sjefen kunne ha satt meg til andre oppgaver , men det er ærlig talt ikke så forferdelig mange andre oppgaver man kan gjøre uten å ha gått på masse kurs osv. Så både min sjef og min lege mente at jeg og babyen har det best å være hjemme.

 

Og det er overhodet ikke lett å være sykemeldt , jeg synes ikke det er gøy å ikke være på jobben. Jeg er konstant redd for at mine kolleger skal se på meg som lat og lite villig til å jobbe. Jeg er redd for at de tror jeg er en unnasluntrer som bruker graviditeten min som unnskyldning for å late meg hjemme.

Men det er ikke tilfellet i det hele tatt!!!

 

Så i artikkelen du skal skrive for KK synes jeg at det er viktig å få frem at det er faktisk en god del gravide som må være langtids sykemeldt, uten at de er late eller bruker dette som unnskyldning.

De som har ett problemfritt svangerskap skjønner seg ikke på hvordan det er når man har et svangerskap med komplikasjoner.

 

Det er lett å møte holdningen : "Å være gravid er ingen sykdom" - Ja det stemmer at for noen er det ingen sykdom. Mens for andre fører det til forverring av kroniske sykdommer eller nye komplikasjoner. Det er ikke noe man planlegger at man skal bli syk. Noen er rett og slett uheldige.

[Anonym bruker]

Mangentror graviditet er en sykdom...Selv jobber jeg i en klesbutikk..er gravid i sjette mnd,har ikke vært borte en dag.....

Men så begynner dette å bli lit tungt..står og går hele dgen utenom pausa da...Venter mitt tredje barn.Har snakket med flere gravide som har blitt sykemeldt pga mangel på forståelse på jobben....

[Anonym bruker]

Det er sant at graviditet ikke er en sykdom....

Men vi har det faktis mye tyngre enn ikke gravide kvinner.

Vi får de ekstra kiloene bare på magen, noe som går utover både rygg og bekken.

Noen er kanskje sterkere bygd enn andre, og heldige er de.

Selv er jeg skiftlder på Mc Donalds, der står jeg hele dagen, ofte må jeg nesten løpe i de mest hektiske periodene.

Så det blir mye vridninger, noe som igjen går utover bekkenet.

Når jeg endelig kommer hjme, har jeg en på 2 år som trenger myyyye oppmerksomhet fra mamma.

Så jeg er ganske utslått. Er 26 uker på vei, og fortsatt på jobb.

Men jeg må ærlig innrømme at en sykemelding frister noe veldig nå. Tenker bare på den stakkars sønnen min som jeg ikke orker å se på engang når jeg kommer hjem, tenker bare på den deilige sengen jeg skal legge meg i.

Hadde problemer med bekkenet ved sist graviditet også, ble da sykemeldt.

Men så følte jeg meg som den pingla som ikke klarte å holde meg på jobb, pga. all snakkingen til folk.

Så denne gangen presser jeg nokk meg selv ganske mye.

Har alltid hatt ryggproblemer og så.....

Uansett hvilken jobb enn har, er alt mye tyngre nå.

Det er vondt å sitte for lenge forran pc'en, og det er vondt å stå for lenge forran grytene.

Så mine kjære gravide medsøstre, lytt til kroppen deres.

Dere vet selv hvor vondt dere orker å ha det før det er nokk. '

Slutt å høre på andre folk og spes. arbeidsgiveren.

Det er ikke de som må gå rundt med smertene!!!!

[tigermamman]

hei. jeg svarer for min del.

Dette er mitt første svangerskap, og er ca 5 mnd på vei. jeg ble sykmeldt for en uke siden da jeg har vært plaget med bekkenløsning siden uke 12. jeg skulle ikke bli sykmeldt når jeg ble gravid, så jobbet tross alt av at jeg merket symptomer til bekkenløsning så tidlig.

Men jeg ble værre å merker nå smerter når jeg går, sitter, ligger.. ja så si hele tida.

jeg hadde nook greid å jobbe,da smertene ikke er så sterke enda, men legen min sykmeldte meg tvert.

jeg skal kunne fungere i hverdagen også, og å kobinere det med jobb gikk ikke.. Jeg skal også bli alene mor så det å ende opp på krykker når jeg får ansvar for en liten en er det siste jeg vil.

 

Jobber i barnehage så i en slik jobb er det masse som skjer hele dagen.. Etter en dag på jobb var jeg utslitt å å fungerte ikke når jeg kom hjem.

 

jeg er nå enig i at det er det beste at jeg ble sykmeldt da jeg heller vil ta vare på meg selv å fungere 100% som mor enn å måtte være avhengig av andre hjelpemidler.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært sykemeldt to mnd. me svangerskapskvalme, deretter en mnd pga veldig lavt blodtrykk. Dette gjorde at jeg svimlet, kastet opp og ble kaldsvett og uvell.

Så prøvde jeg meg i jobb igjen.. fungerte nesten en mnd. Nå er jeg sykemeldt pga bekkenløysning og rier.

I noen arbeidsforhold fungerer man rett og slett ikke på jobb dersom man har mye plager. Jeg jobber selv i hjemmesykepleien, som er en ganske travel jobb.