Noen som sliter litt med sorg etter SA?

[Gjest]

jeg mistet min lille ca 12 uker på vei...babyen var langt ifra planlagt, men jeg ble likevel så utrooolig glad og gledet meg skikkelig...Er det veldig rart å være lei seg for dette??

Bestevenninna mi sier at jeg bare er dum, for det var jo bare "en liten celleklump"! Men jeg kan liksom ikke la være å gråte litt når jeg tenker på det...at jeg kunne ha vært mamma snart...

Kanskje jeg bare er en overfølsom person??

[Anonym bruker]

Jeg sleit veldig! Hadde ikke rukket å fortalt det til noen, da jeg bare var 8 uker på vei.

Valgte likevel å være åpen om det til venner og familie da det gikk galt.

 

Fikk mange ulike reaksjoner fra "pyttsann, du var jo bare 8 uker på vei", til "å så trist, ikke rart du er lei deg".

Heldigvis hadde jeg et par venninner som jeg kunne prate med det om, å på den måten få bearbeidet litt av sorgen/følelsene jeg bar på.

Jeg var likevel utrolig heldig: ble gravid igjen 2 uker etter SA`en, og denne uka har jeg termin=)

[Gjest]

Tusen takk for svar! så heldig du er som har termin denne uken! Lykke til med babyen :-) Skal ta en test om et par dager, og håper det blir to blå streker denne gangen.

[Alba44]

Jeg mistet min lille i MA forrige uke. Måtte gå i 5 dager før de gjorde noe.Utskraping på sykehuset i går. Ville bare si at jeg har det på samme måte. Føler stor sorg for jeg gledet meg så veldig......Stor støtte fra samboer og familie.

[Heihvordetgår]

Du har all rett til å føle sorg. Jeg mistet selv når jeg var 13 uker på vei i april, og sliter fortsatt med sorg. Dette er jo noe man gleder seg til, og når det blir tatt fra en, så knuses alle drømmmer og forventninger. Sorgen er ikke så kraftig som det var til å begynne med, men kommer i perioder. Synes spesielt det er vanskelig med andre gravide, da det kunne ha vært meg.

 

Fosteret er ikke en geleklump, den har faktisk utviklet seg til et lite minimenneske, men er ikke levedyktig på egenhånd. Men personer som ikke har gjennomgått det du har gjort, kan aldri skjønne hvordan du føler. Derfor er det fint å kunne snakke med andre her inne.

[Gjest]

Tusen takk dere! fint å få litt forståelse her inne...er jo bare 19 år jeg og ingen av vennene mine vil ha barn, så de har jo ingen forståelse for dette. men jeg har kjæresten min som ble veldig lei seg også...og det er fint å få støtte :-)

 

 

klem fra

[Mamsen86]

Da jeg mistet nurket mitt så var jeg bare 17 år, jeg og kjæresten planla det ikke i det hele tatt! Vi hadde vært kjærester i nøyaktig et år da jeg ble gravid.. Husker det som det skulle ha vært i går, hehe! Det var nyttårsaften og vi hadde hatt en kjempe krangel den dagen..

 

Det tok ikke lange stunden før jeg skjønte at jeg var gravid! Der satt jeg, 17 år gammel og visste f**n ikke hva jeg skulle gjøre! Dagene gikk og nurket mitt forble en hemmelig.. Hva skulle jeg si til familien? Hva skulle jeg gjøre?

Jeg og min kjære på den tiden snakket om det like før jeg mistet, han ble ikke spesielt blid og dagene var tunge som F! Jeg som hadde vendt meg til den lille i magen, jeg som gledet meg..

 

Men så.. En dag i mars, den 9 mars faktisk. Så satt jeg i stuen sammen med foreldrene mine, satt å så på TV! Fikk en merkelig følelse inni meg.. Gikk på toalettet.. Og der var det sannelig blod i trusa! Foreldrene mine visste jo ingenting.. Så jeg forsvant bare inn på rommet mitt, jeg visste jo hva som var i ferd i med å skje!

 

Det at jeg var alene om alt dette, at jeg lå 17 timer på rommet mitt og gråt, blødde, svimte av minst 5 ganger osv.. Det har brent seg fast på hornhinnen min! Det var ikke det at jeg blødde mye, det var bare det at det gjorde så utrolig vondt! Jeg ble liggende der med en skyldfølelse som ikke kan beskrives.. Følte at min dumhet førte til at et liv gikk tapt! Jeg burde ha passet bedre på.. I mars var jo det jo blitt litt størrelse på nurket mitt også, hjerte slo jo..

Men det som gjør mest vondt den dag i dag.. Det jeg aldri kommer til å glemme, liksom.. Er at jeg er bombesikker på nurket kom ut! H*n hadde nok vært død en stund.. Det var en ganske liten, hvit "pose" som "datt" ut da jeg krabbet inn på toalettet morgen etter, ikke noe blod på.. Bare den "posen"... Og den dro jeg ned i do!! Jeg dro ned ungen min i do.. Vet du, jeg kan ikke beskrive hvor vondt det gjør bare jeg tenker på det nå! Jeg kan liksom ikke beskrive det engang..

 

Jeg tenker ofte på den lille.. Og jeg visste ikke at det skulle bli så hardt i ettertid! Jeg tror det er mange som ikke helt skjønner hvor vondt det gjør.. "Det var jo egentlig ikke et liv da.." "Det er jo ikke som om at det var blitt en baby enda" "Hvordan kan du ha blitt så glad i en celleklump?".. Venninnene mine har sagt mye rart, liksom.. Jeg kan ikke klandre dem for at dem ikke forstår, men..

Det har gått to år, jeg føler meg egentlig tåplig for at jeg ikke "kommer over" det.. Men jeg klarer faktisk ikke å glemme det!

Tårene virkelig triller når jeg tenker på at jeg dro ned nurket mitt i DO! Der og da var alt så kaotisk.. Men i do..?! Det gjør vondt, liksom......

Det gjør vondt på steder jeg ikke visste at man kunne ha vondt!

 

Nei.. Nå griner jeg litt her, hormonene som tar av her!

 

Uansett.. For å svare på spm ditt.. JA, jeg sliter!

[Anonym bruker]

Jeg slet veldig etter min MA. Jeg var i uke 13, mens babyen hadde vært død i en ukes tid.

H*n var fullt utviklet,bare veldig liten. Armer, bein, nesetipp.

 

Hadde to små da det skjedde, og har fått en liten i etterkant, men sorgen og sjokket kan jeg fremdeles ta og føle på.