Nå skjønner jeg at de anbefaler å vente med barn nr 2

[♫ rockesmurf og smurfejenta♥]

Jeg er ikke blitt mye dårligere enn det jeg var før jeg blir gravid, men nå må jeg tenke på å være forsiktigere...og det med en sønn på snrt 3 i sin verste trassalder...åh blir såå slite. Han vil ikke gå opp trappa, ikke komme å spise, ikke komme opp fra badet osv...og der står jeg med et slitent bekken fra før og må hale å dra...ikke akkurat drømmesituasjon...fikk råd om å vente til han ble 5 år...skjønner nå hvorfor...hvordan skal dette gå dersom jeg havner på krykker også dette svangerskapet..litt fortvila nå. og jeg er bare i min 6 uke

[Gjest]

Stakkars deg!!!

Håper du har en forståelsesfull mann!! Du høres ut til å ikke få det så enkelt fremover.

Har ikke selv hatt BL, men har forstått at det er helt jævlig!.

Kan bare ønske deg lykke til og ha masse forståelse for dine prøvelser. Dette er ikke noe hjelp, men..håper litt medfølelse hjelper!!! -litt??

[Anonym bruker]

Jeg har ei jente på 2 1/2 som også trasser - og gikk på krykker fra uke 22 da jeg skulle ha henne. Bekkensmertene denne gangen merket jeg allerede 3 dager etter befruktning, og før jeg hadde tatt testen hadde jeg så vondt at jeg knapt kunne gå... Grudde meg skikkelig til det kommende svangerskapet, og bestemte meg for at jeg skulle gjøre alt som sto i min makt for at det skulle bli bedre enn det forrige. Jeg starter på uke 22 i morgen, og jeg tror jeg kan garantere at jeg ikke kommer til å begynne med krykker på lang tid enda - vil faktisk tro jeg slipper! Mitt vidundermiddel er: Ta hensyn til kroppens signaler!!! Veldig vanskelig - men dersom du får mannen din med på laget, kan det gå veldig bra! Fra jeg fikk positiv graviditetstest har jeg så å si ikke gjort noenting: støvsuger ikke, vasker ikke gulv, handler ikke, bærer ingenting, står ikke i ugunstige stillinger, sitter ikke lenge om gangen, og jeg går nesten ikke, og når jeg går, går jeg ekstremt sakte og med veldig korte skritt. Jeg triller heller ikke jenta mi i vogn, tar henne ikke med ut alene, og jeg lokker/lurer henne til å gjøre som jeg vil - eller er tålmodig og venter til hun har glemt at hun ikke vil... Kort sagt, jeg holder meg innenfor smertegrensen hele tiden! Selvsagt har jeg hatt noen "uhell" hvor jeg enten med vilje eller ved et uhell har overskredet smerteterskelen min (og den er lav når det gjelder bekkensmertene), og det har selvsagt straffet seg i dagene etterpå, men ved å være enda mer forsiktig har jeg klart å hente meg inn igjen. Jeg ble også sykemeldt veldig tidlig, for ikke å bli så dårlig som forrige gang. Prøv så godt du kan ikke å overskride smerteterskelen din. Jeg må innrømme at jeg har et litt kjedelig liv for tiden, uten å kunne gjøre særlig mye, men aldri i verden om jeg skal gjenoppleve smertehelvetet fra forrige graviditet hvis jeg kan slippe... Jeg er faktisk mye bedre nå i uke 21+6 enn jeg var i de to ukene før jeg tok graviditetstesten, og før jeg innså at hvis jeg skulle overleve de kommende ni mnd, så måtte jeg virkelig ta hensyn til meg selv!

 

Håper du har en samarbeidsvillig snill mann... Det trenger vi med bekkenløsning! Lykke til - det trenger ikke bli så ille som du frykter!

[-4.mai-]

skjønner hva du mener... har en datter på 3 1/2 år og ble ganske bra i bekkenet for ca et år siden. Jeg kjente smerter allerede 5 dager etter befruktning, og nå (5+4) ulmer det konstant. Er utrolig streng med jenta mi for å slippe å bære, men får litt dålig samvittighet... håper det funker å være konsekvent, for jeg er alene med henne... Du får ha lykke til!

[❤lille stjerne❤]

Huff, det hørtes fryktelig slitsomt ut. De er tunge de små søte 3 åringene når de setter seg på bakbeina og ikke vil....

Hvordan er det med faren til barna da, kan han ta de tyngste takene så du slipper? Hvis det skulle bli helt umulig og du havner på krykker f.eks så tror jeg du kan få en såkalt husmorvikar som kan hjelpe deg hjemme en periode. Det hadde moren min da hun var gravid med nr 3 og hadde et vanskelig svangerskap samt to småjenter.

Ønsker deg lykke til i allefall!

[♫ rockesmurf og smurfejenta♥]

Tusen takk alle for omtanken, forstår vi er flere i samme situasjon. Det ulmer og brenner i bekkenomerådet så dette skremmer livet av meg. Jeg hadde en travel dag på jobb sist uke, noe som gjorde at det satte seg skikkelig, vet jeg burde blitt sykemeldt, men synes det er sååå tidlig. Synes det er flaut. og hvordan ialle dager skal jeg holde ut i 8 mnd til? Jeg har ikke mye vondt, men er øm og sår og det så tidlig, i går tenkte jeg litt på abort. men jeg føler dette er siste sjanse til å få ett barn til..og vi vil jo så gjerne. Mannen min er kjempe snill, men han jobber enormt mye. Blir derfor mya alene med gutten min, og dessuten er jeg vel litt for flink til å bite tenna sammen og synes synd på han for at han må ta alt husarbeidet, så det ender opp med at jeg gjør mye selv... huff ja slik er mine tanker for tiden..noe fortvilet ja....men det hjelper å høre om andre i samme situasjon.....no må jeg ta meg sammen og roe ned!!

[fire i familien]

Jeg har nylig fått mitt andre barn og hadde under svangerskapet store smerter i bekkenet ( og har det delvis enda..) Det startet da jeg var 6 uker på vei og i uke 14 ble jeg 100% sm. og noen få uker etter det var jeg helt avhengig av krykker..

 

Mitt første barn er 3 år og trassig. !!! Og det var spesielt problematisk i starten da jeg plutselig ikke kunne gjøre ting med henne, og hun ikke skjønte hvorfor. Etterhvert ble det faktisk lettere. Hun fant ut at det ikke nyttet å hyle og skrike fordi jeg faktisk ikke kunne gjøre det hun ville likevel. De siste mndene var hun veldig hjelpsom og gjorde ting for mammaen sin, som jeg normalt ville gjort for henne.

 

Hun forsto at mamma hadde vondt og ikke kunne gjøre særlig mye. så etter å ha kjempet oss gjennom den første "sorgen over å ha mistet sin friske mamma", så ble alt bedre.

 

I episoder der det likevel ble trass, var jeg bare i nærheten til "anfallet" gikk over.eventuelt lokka og manipulerte... (min samvittighet var svart mange ganger, men det var nødvendig)

 

Hver gang samvittigheten gnager dere så tenk på at barnet har bedre av at dere er strenge med dere selv en periode, enn å ødelegge dere mer enn nødvendig å aldri bli bra igjen !!!

 

Lykke til !!!!