INTENSITY SIN FØDSELSHISTORIE min personlige histore fra en forferdelig fødselsopplevelse. Anbefales å lese, er en og to ting å lære der, (men må også sende en advarsel til dere høygravide om en ekkel hendelse)

[It's all about me]

3 dager på overtid, og uten noe tegn på at ting kunne starte snart kom første ri med et brak kl.23 torsdag kveld.

De var ganske vonde helt fra starten av, men morgenen etter var de fremdeles ikke regelmessige nok til å dra på sykehuset. Men vonde var de, klarte ikke å sitte og slappe av, ”kasta” meg fra møbel til møbel når det sto på, he he. Så for å få tiden til å gå og kanskje få fortgang i det dro vi utpå fredagen på IKEA av alle steder. Leide sambo og klemte han hardt i hånden for å holde masken hver gang det kom en ny ri.

 

Fredagen gikk så da riene fremdeles ikke var regelmessige, (kom med alt fra 7 minutter til noen sekunders mellomrom) dro vi tilslutt til Haukeland og entret Storken kl 21.

Fortvilelsen var stor da jeg ble undersøk og kun hadde 2cm åpning etter 22 timer med rier.

Lå etter hvert i badekar som hjalp litt, men det ble så varmt at jeg måtte opp etter en time ca. Så prøvde akupunktur som ikke fungerte i det hele tatt, kunne bare gå og gå og gå rundt. En av de få gangene jeg satte meg ned sovnet jeg sittende før jeg hardt ble kastet ut i virkeligheten igjen.

 

Kl. 2 natt til lørdag ga jeg opp, ble flyttet til føden og fikk epidural. Hadde ikke stor nok åpning for å få det, men de gjorde et unntak siden jeg hadde ekstra sterke åpningsrier. På andre forsøk satt det som jeg trodde skulle bli redningen (var ikke lett å sette den på ei som bare skalv), men den himmelen varte ikke lenge. Fikk letter panikk da jeg fremdeles kjente riene, og de ble også bare sterkere og sterkere. Epiduralen tok bare den øverste smertetoppen. Gjorde det kanskje ikke bedre å måtte høre på ei som skrek i 2.5 time gjennom ventilasjonssystemet som fungerte som en høyttaler fra de andre fødestuene.

 

Mistet litt tidsperspektiv etter hvert, men etter ytterligere noen timer fikk jeg nok og begynte å ymte om keisersnitt. Jordmor bare lo det bort til å begynne med og sa at det var det ingen mulighet for. Tok det vel som vanlig klaging fra fødende. Ble undersøkt igjen og hadde fremdeles bare 2-3 cm åpning.

Da var det nok!!!!!

Tårene sprengte på og jeg begynte seriøst å mase om keisersnitt, men så lett var det ikke. Aldri har et nei gjort så vondt. Spurte igjen og igjen og igjen, med alle mulig innfallsvinkler, men fikk bare nei og atter nei. Etter hvert avslag knakk jeg fullstendig sammen gråt hysterisk, hyperventilerte og skalv. At de ikke kunne skille reel angst fra klaging pga smerte var frustrerende. Ble fortalt ting som at det er vanlig at åpningsfasen kan vare opp til tre dager, keisersnitt ble ikke gjort på slike grunnlag, alt ville gå bra jeg ville klare den siste delen uten problemer også.

Poenget var at selv om kroppen min ganske sikkert vill klare den siste delen ville ikke resten av meg klare det. Var utslitt, lei og livredd på det tidspunktet. Keisersnitt var den eneste løsningen for meg. Ble etter hvert lovet at en lege skulle komme innom på legevisitten mellom 7.30 og 8. Innimellom var det selvfølgelig vaktskifte, og en annen jordmor kom innom og sa at legen hadde sakt nei.

Først nå skulle de plutselig sette klyster og drypp på meg, og sjekke om det hjalp. Jeg nektet dem fullstendig å røre meg, det var ikke skrekken over at ting ikke utviklet seg som var ille nå, men at det faktisk skulle fungere som var det skremmende. Orket ikke mer rier, og hvis jeg nådde pressriene ville de ta fra meg det eneste som holdt meg flytende, epiduralen. Nei den handlingen kom mange timer for sent.

De maste og maste, sa det snart ville være over, men for meg var det alt annet enn realistisk. Og jeg fikk panikkannfall på panikkanfall.

En jordmor prøvde til og med å bære meg ut av senga for å få meg til doen med klysteret. Da var det en som sloss for livet, så hun mislyktes.

 

Insisterte på å få legen inn og snakke med han selv, og utrolig nok kom han etter en stund.

Klarte å samle meg nok til å forklare problemet mitt, og denne gangen fikk jeg ikke fullstendig nei, men ikke ja heller. Etter å ha snakket en stund forsvant han ut en stund, og kom tilbake med enda en lege. Bare synet av enda en person som vil snakke meg til fornuft ga straks et nytt angstanfall med hysterisk gråt, skjelving og hyperventilering. Men hun sa etter en stund de fantastiske ordene: ”Okey, du skal få keisersnitt”. Fikk også ros av henne for at jeg hadde klart meg gjennom det jeg hadde gjort og at det var tøft av meg å prøve vanlig fødsel.

 

 

Etter det gikk alt fort, gikk ikke mange minuttene før jeg ble gjort klar på opperasjonsbordet. Flere sprøyter ble gitt og epiduralen ble byttet ut med smertestillende som bedøve livet og ned. Magen ble vasket og jeg husker jeg poengterte at det var kaldt men godt.

Så kom det siste sjokket den morgenen. Uten forvarsel (og før sambo hadde rukket å komme inn) satte de kniven i magen og jeg kjente alt det pluss kuttet som fulgte. Utbrøyt at au dere skjærte i meg, og fikk spørsmål tilbake ”gjorde det vondt?”. Måtte si igjen at jeg kjente de kuttet meg opp og ja det gjorde vondt. Gikk bare et sekund før jeg hørte ”narkose” og masken ble dyttet over ansiktet mitt.

 

34 timer etter første ri, 9.37 lørdag morgen den 29. april kom endelig Christian til verden

 

Det var en forferdelig fødselsopplevelse som jeg har brukt mange timer på å skrive. Men har lært mye til neste gang, og gleder meg på en måte til en samtale jeg skal ha om en stund på Haukeland ang. hele fødselens forløp. Både jeg og sambo har mye vi skulle sakt om hvordan dette ble håndtert. Om at det tok så lang tid før noe ble gjort, at jeg ikke ble tatt alvorlig før etter mange timer, og at de ikke henvendte seg til han en eneste gang for å spørre hvordan han som kjenner meg oppfattet situasjonen. Det var ikke lett for han heller akkurat.

 

Så alle dere som skal føde i den nærmeste framtid, stå på kravene deres og vit hva dere har rett til. Fødselsangst er faktisk en gyldig grunn for keisersnitt, selv om dere velger å prøve å føde normalt først.

 

 

[Adalis]

Gratulerer så mye med gutten din! Har skrevet det til deg et annet sted og tror jeg.

[hagepoppelrose]

Du og jeg har hatt en veldig lik fødselshistorie fra begynnelse til slutt, men jeg ble lagt i narkose før de kutta (merka jaffal ingenting).

 

Og aldri før har NEI gjort så vondt (nei til keisersnitt, holde ut litt til).

 

Og i ettertid fikk jeg vite at det var begått mange tabber under fødselen min og at keisersnittet burde blitt innvilget tidligere.

 

Jeg skal søke om planlagt keisersnitt neste gang og ingen, absolutt ingen, kommer til å klare å "omvende" meg denne gang.Jeg skal ha og har mange i ryggen min.

 

Jeg hadde jo veldig lyst til å oppleve normal fødsel (hadde fødselsangst men ble omvendt av en jordmor da jeg var til samtale). Så ble jeg skuffet over at jeg ikke fikk fødselen også, men glad det tok slutt etter 35 timer.

 

Nå prøver vi bli gravide igjen, tar sjansen og håper jeg får planlagt keisersnitt (hvis ikke så får jeg problemer, hehe).

[Anonym bruker]

Har ikke du skrevet denne fødselshistorien flere ganger?!

[It's all about me]

Anonym.........:

 

Hmmm, nei.

Har bare skrevet en gang, men la den her og på Skravlesiden.

Og så har den bare blitt dyttet opp igjen......

[Pufsepufsa]

Tragisk at sykehus skal være så imot både det ene og det andre. Hadde en mye lik fødselshistorie første gangen, bortsett fra at epiduralen jeg brukte timesvis i panikk med å mase meg til virket - sovnet som en sekk, men våknet snart med ny panikk da jeg som deg kjente rier likevel. Heldigvis endte det til slutt med vanlig fødsel for min del, og selv om den siste jordmora nesten tok livet av ungen før hun tilkalte lege endte altså alt godt.....

 

Som en trøst kan jeg jo skrive at fødsel nr to van en helt vanlig fødsel der jeg kom meg fint igjennom uten panikk - riene var overlevelige (imotsetning til første gangen) og det tok mye kortere tid.

 

Lykke til videre - håper du kommer over skrekken. Og ettersom du endte med keisersnitt denne gangen kan det jo tenkes du kan få planlagt keisersnitt neste gang om du ønsker det. Kjenner noen som har fått det etter noe tilsvarende forløp som deg. Skjønner jo at det er best både å føde uten medikamenter og operasjon, men synes en del sykehuspersonell også burde være litt rausere med de som trenger det. De fleste ønsker jo ikke i utgangspunktet hverken å dope seg og babyen ned eller å skjære opp magen - man er som regel fryktelig redd, utslitt eller noe om man vil det.....

[kokosyklus]

Kjære deg... Hva hjelper det andre med fødsels angst at du skriver dette???? Skal man ikke støtte hverandre her inne?

[It's all about me]

Orker ikke forklare mer rundt det akkurat nå, se heller linken under:

 

http://www.barnimagen.com/forum/thread/4980170

 

 

 

 

[Jenta78]

Hei,

 

må bare si at jeg blir utrolig provosert av innlegget ditt.... Dette er ett forum for de som sliter med fødselsangst, og så kommer du med en slik skrekkhistorie! Tror du det hjelper for de med angst??? Selv sliter jeg ikke med angst, selv ikke etter å ha lest din historie, men det må gå an å bruke sunn fornuft og heller dele din grusomme historie ett annet sted hvis du absolutt må.

Det kreves ikke mye sosial EQ eller psykologi til å skjønne at dette burde du holdt for deg selv på ett slikt forum! Det er helt utrolig at du i det hele tatt for det til! Synes det er slemt, jeg!

Og til slutt, hvis du absolutt MÅ fortelle om fødselen din her, så gi heller råd til hvordan takle vanskelige situasjoner enn å strø salt i sårene på alle de som gruer seg til fødselen!

 

FY!

[Anonym bruker]

Det er da for f*en ingen som tvinger deg til å lese noe som helst?!

Det var da tydelig nok i overskriften at denne historien var som den var!

 

Syns Intensity er tøff som velger å fortelle historien sin til andre, og noen finner kanskje hjelp i det hun sier!

 

Makan til hormontroll!

[It's all about me]

Takk for det Anonym )

 

Og til BN78: Som anonym sier, det står tydelig advarsel i overskriften så ingen tvinger deg eller andre til å gå inn på innlegget og lese det.

Og som du selv sier så er dette jo et forum for de som sliter med fødselsangst. En angst som er ille om man venter på den store dagen, men også om man har gått gjennom det. Jeg sliter både med fødselen jeg opplevde og tanken på å gå igjennom det på nytt, så jeg synes absolutt jeg hører til her.

 

Å fortelle historien min hjelper meg litt hver gang og jeg la den inn her for å vise at det nytter å stå på sitt og ikke godta det sykehuset vil du skal godta. Jeg kan komme med råd om hvordan takle en vanskelig situasjon, men vet at når det står på som værst er alt det lett glemt og det er kun ens eget instinkt som gjelder.

 

Jeg tror selv at jeg hadde hatt mye å tjene på å ha lest denne historien før jeg entret føden, for å bare lese solskinnshistorier er iallfall ikke bra.

Er ikke sundt å gå inn så naiv og se så lett på en fødsel som det jeg faktisk gjorde den dagen alt startet.

 

Les gjerne linken jeg har lagt inn på et par svar over her, og den lover jeg deg ikke er det minste skremmende.

 

Ha en fin dag BN78

 

......................................................................................................

[Anonym bruker]

Jeg er oppriktig lei meg for at du hadde en vanskelig fødsel,men ærligtalt; DU hadde gjort deg godt som manusforfatter i Hollywood altså! Her var det mange svulstige ord og klisjeer! Du sier at motivet ditt er å hjelpe? Hvis det er tilfelle forstår jeg ikke hvorfor du formidler hysteriske panikkanfall og skjelvinger (for ikke å snakke om opptil flere lidende damer i ventilasjonen!). Forstår at du trenger å få det ut,men fødselangstsiden er vel neppe plassen. Dette bør ikke være et forum hvor man konkurerer om den grusomste fødselen...

 

Håper du får en fin fødsel neste gang=)

[Gjest]

Ser at noen blir provosert av at andre formidler sine opplevelser på dette forumet. Forumet fødselsangst er vel slik jeg ser det for dem med fødselsangst og ikke for alle andre bedrevitere uten fødselsangst, og førstegangsfødende som er "litt" engstelig for hva en fødsel innebærer.

Fødselsangst er fakisk et medisinsk begrep som definerer en angst som er så sterk at den hindrer deg i å leve "normalt" i perioder med angst.

Dette blir ikke bedre av å ties i hjel, det må snakkes om, fortelles om, og ikke minst må de som velger å fortelle og åpne seg bli møtt av mennesker med respekt, toleranse og åpenhet for at slik de opplever ting, slik er det for dem.

Jeg har selv sterk fødelsangst. Det er altoppslukende, og har ligget som en mærk sky over graviditeten som jeg egentlig burde få nyte. Skal ikke gå inn på hva min angst dreier seg om her, men jeg får MYE hjelp av å dele med andre som forstår, og at andre med fødselsangst deler med meg hvordan de har det. Da føler jeg meg ikke så alene men som en del av et felleskap der jeg ikke nødvendigvis er en mislykket sytete pyse.

Dere som ikke har fødselsangst og som kommenterer her inne gjør ofte ting værre for oss som faktisk får store deler av svangeskapet ødelagt grunnet angsten. Snakker om å gni salt inn i sårene.....

Les gjerne min tråd om: å føde er naturlig (hovedinlegget, ikke alt det andre) som er ment som et svar til alle dere som bruker nettop det som argument.

[Anonym bruker]

Tror du mange har fått trøst og hjelp med sin fødselsangst etter å ha lest historien din? Ser for meg en overegoistisk dame som sitter å gnir seg i hendene over å ha påført andre enda litt mer angst.

 

Forstår godt at du trenger bearbeidelse, men dette forumet er det siste å gjøre det på. Er det i orden at du skal påføre mange andre enda mer angst, bare for å få litt terapi selv?

 

Tulling!

[Gjest]

Anonym 18:01

 

Jeg synes du har gått ganske langt over streken på hva som er akseptabelt å skrive på et slikt forum som dette. Om du har meninger om hvem dette forumet er for kan du jo svare på den tråden der disse meningene ble etterlyst. Ligger litt lenger nede her.

 

Og det gjør ikke deg til noen bedre person at du signerer et sånt innlegg med Anonym

[Anonym bruker]

Forumet heter fødselsangst... Det vil da si at forumet er for de som har angst for den kommende fødselen. Ikke for di som allerede har født. Med mindre de har noe positivt å bidra med, som kan hjelpe de som sliter med angsten.

 

Jeg forstår ikke hvor jeg har gått over streken... Har jeg gitt noen her inne ytterligere angst for fødselen? Eller bagatellisert noens angst? Det har jeg da ikke, og har derfor ikke gått over streken.

 

Innlegget ditt faller på sin egen urimlighet: Du mener og skriver til meg at jeg ikke har noe med å skrive at et innlegg er upassende på et forum som dette. Det du selv gjør, er at du klager over at mitt innlegg ikke er passende på et forum som dette.

 

At jeg signerer med anonym, har da virkelig ingen betydning. Men du kan gjerne kalle meg hva du vi, du altså. Hadde du følt det bedre hvis jeg signerte med lykkeliten eller stjernebaby eller venter-gutt-i-mars? Forøvrig vet jeg ikke om disse nickene eksisterer en gang, hvis jeg skulle være så uheldig å bruke et faktisk nick. Disse nickene sier ingenting om hvem du er, så om jeg signerer med nick eller anonym, spiller det ingen trille...

 

Signerer igjen med

[Gjest Nordavind fra sør]

Kjempe bra innlegg. Du belyser en viktig problemstilling og gir oss andre til å forberede oss på det som kan skje. De som er i mot dette innlegget her inne, er det bare og overse...De har misforståt helt. Jeg fikk også mine to på Haukeland. Ble kjempedårlig behandlet begge gangene. På tross av at jeg hadde vært der oppe flere ganger og snakket om min fødselsangst...Fant fort ut at de gidde blanke i mine behov og følelser....skremmende!

 

Lykke til videre på veien, med sikkert et kjempevakkert barn:)

[Anonym bruker]

Jeg tror gjerne det var en fødsel fra helvete, men opplevelsen er jo subjektiv. Og når en har så angst, blir jo alt mye værre.

Men det som er litt underlig er at jo mere folk beskriver en grusom fødsel som ender i hastesnitt, så kan du banne på at da virket ikke bedøvelsen heller. Det blir bare så voldsomt!

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du hadde problemer med å bli tatt på alvor på fødeavdelingen. Ved å skrive dette innlegget på en side for kvinner med fødselsangst, har du jo bevist at du er mindre begavet. Regner med at du sliter med å bli tatt på alvor, også i andre sammenhenger, men det er du kanskje ikke istand til å oppfatte?

[Gjest]

Kjære deg Anonym

 

Om du har så store problemer som det kan se ut som utifra det du presterer å gulpe opp i dine innlegg foreslår jeg at du får dekket behovet ditt på et sted der profesjonelle kan hjelpe deg, og ikke på et forum for sårbare kvinner med fødselsangst.

Rart at du ikke er blokkert av ansvarlig for sidene, eller kanskje det er nettop av frykt for dette du kun tør å trakkkasere andre som anonym.

 

Skal ikke gå nærmere inn på hvem som er mindre begavet her, men ordene dine taler kanskje for seg...?

[venter-på-deg]

Kjære dere alle....

 

Skal ikke dette være et forum til støtte og forståelse...

 

godegodemamma: jeg har lest mange av dine innlegg her i dag. Jeg har virkelig full forståelse for dine synspunkt og meninger, men jeg ønsker å sitere deg i innlegget over... du gulper opp mye selv også.

Ser du skriver lenger oppe om førstegangsfødende som bare har "litt" angst.

Er akuratt det jeg er..førstegangsfødende, bare jeg sliter med mye angst. Reagerer bare at du skriver at andre er hensynsløse og sårende, men jeg har tatt deg i å være det selv også, ihvertfall når det gjelder meg og min situasjon.

 

Når det gjelder deg som startet denne tråden så må jeg si jeg synes virkelig synd på deg, at du måtte gå gjennom noe slik!

Jeg kjenner jeg ikke skulle lest innlegget.. Men du hadde allerede advart i overskriften, så det er ris til meg selv.

 

Nå har jeg 20 uker igjen av svangerskapet... prøver fortsatt å fortrenge alt som heter fødsel.. uff.

Men vi må gjennom det alle som en...

 

Lykke til til dere alle! Om dere ender opp med KS eller vaginal fødsel.