Hva er det med personer med kronisk sykdom/ evt. andre lidelser...

[Anonym bruker]

....som klager og syter i ett.

 

Resultatet er av vi andre blir drit lei og til slutt lukker ørene....

og får dårlig samvittighet p.g.a. dette.

 

Har en mor som syter og okker seg i ett. Jeg er dødssliten av alt dette og nå unngår jeg å møte henne. Trist, for jeg vil innerst inne ikke dette.

 

Andre i lignende situasjon? Hvordan løser dere dette?

[Anonym bruker]

Jeg er motsatt, har en kronisk sykdomm men snakker ikke så ofte om den, Men jeg må minne mannen på det noen ganger når jeg trenger å bli tatt hensyn til og han har glemt at jeg er syk.

[Anonym bruker]

veit hvordan du har det, det er veldig slitsomt og ikke noe morro å bare få høre klaging og hør hvor synd det er på meg hver gang man snakker med vedkommne..

 

Her bedret det seg litt etter vi fikk baby, han fikk liksom noe annet og konsentrere seg om en bare sykdommen sin...

 

(dete gjelder da altså min far) men han er alikevell verdens beste pappa, hjelper oss hver mnd økonomisk og stiller alltid opp om jeg trenger det, men skjønner godt dette med at det er vi som sitter ijen med dårlig sammvitighet på slutten, jeg har igrun bare lært meg og leve med det, og prøver heller og engasjere meg litt i det når han snakker om det, for er ikke det at jeg ikke bryr meg, men man blir s sliten av å høre det samme hele tiden om og om igjen...

[Anonym bruker]

Jeg har selv en kronisk sykdom, men som du må minne folk på det innimellom. Men heller det, enn å slite folk ut med å mase og kalge hele tiden. Dessuten tropr jeg at jo mer jeg hadde pratet om min sykdom, jo verre hadde jeg blitt.

 

Men nå merker jeg at jeg blir verre fordi min mor syter så voldsomt. Og det er sykdom i alle samtaletema. Ønsker å prate om trivielle positive ting også!

[Anonym bruker]

Jo, jeg prøver å engasjere meg, men nå har det nådd grensen.

 

Det har vært så mye jævelskap oppi dette også. Min mor har neimen ikke vært enkel. Truet med det ene og det andre fordi hun mener at vi ikke har forståelse for henne. Men hvordan kan vi ha forståelse når det går i ett. Sier vi et lite skeivt ord kan vi ryke og reise. Så her går vi på tå, mens hun durer i vei, klager, okkuperer 3-seteren om kveldene for hun skal sove, mens gjestene sitter på pinnestoler og puffer. Har vi TV´en for høyt er det galt, og ymter vi frempå om at det sikkert er bedre å legge seg i sengen og våkne neste dag opplagt og fin sier hun bare at hun skal strekke seg i 10 min, som blir til hele lørdagskvelden.

[Randi86*Salt og Pepper']

Okai, nei så galt er det ikke her, har det likt med at man må passe seg for hvert ord man sier så det ikke blir feil, for da kan man ryke og reise her også, men om vi har noe vi vil fortelle så lytter han som oftest helt til han finner en måte og vri det rundt på slik at samtalen blir om hvor fælt han har det igjen, men han går ned og legger seg om han er veldig dårlig, og han tar seg sammen når vi har gjester så vi har det ikke så fælt som det du tydligvis har, men om dere snakker med samme fastlegen som hun går til og forteller dem hvordan hun driver på så kan jo fastlegen foreslå en psykolog for henne og snakke med og ikke dere som barn...

 

Vi prøvde det men fikk beskjed om at neida han trengte ikke noe psykolog.... ¨

Så her gikk det ikke som vi hadde håper, menmen...

[Anonym bruker]

Psykologer er noe drit! Ikke hjelp i. Har prøvd. Sessuten har hun (mener hun) ikke slike problemer.

 

Om vi MÅ LÆRE OSS og leve med hennes problem. Så det er ikke enkelt.... Trodde vi med kronisk sykdom måtte lære oss å leve med andre også. Vi har våre hensyn til andre vi også må ta. Som å trekke oss tilbake når vi er sliten.

[Randi86*Salt og Pepper']

Slik jeg har oppfattet det etter og ha levd med en far som har vært syk (han er alvorlig syk da, men blir litt overdriving noen ganger) i snart 20 år er at det går litt til hodet på dem og de synes så forferdelig synd på seg selv at uansett hvor mye medlidenhet man viser så er det ikke nok, og de føler ofte at folk ikke hører på dem (pga de lukker øra rett og slett) og at de derfor må repetere og repetere at de har det veldig fælt, min far har da en sykdom som desverre bare gjør han værre og værre og han blir dårligere og dårligere og det er ikke noe legene kan gjøre med dette..

 

Og det sliter jo masse bare det og vite at han faktisk er så syk uten at noe kan gjøres og at man i tillegg skal høre på "klaging" dagen lang..

Hos oss har det forbedret seg mye etter jenta vår kom, det har på en måte gitt han noe annet og tenke og fokusere på, og han ringer ofte for å høre hvordan det går med hun bare (før så skjedde aldri dette, da var de tkun for å fortelle hvor dårlig han var)..

 

Jeg har prøvd flere ganger og fortelle at det er vanskelig og trist fo oss og høre om at han er så dårlig og slikt, men ender opp med at det blir misforstått (om dette er noe som han gjør med vilje vet jeg ikke) og han tar det som at vi ikke bryr oss om at han er dårlig o.l, er ikke noe jeg heller vil en at han skal være frisk, men det kommer nok desverre aldri til å skje, så vi har igrun bare lært OSS og leve med det selv om det burde gå begge veier, hos oss så trekker han seg nå hvertfall tilbake når han blir dårlig og går ned og legger seg så vi slipper og se på at han har det fælt (noe som heller ikke er kjekt) men kan være det som jeg tror det er da at dem har gått så lenge med smerter at det rett og slett har gått litt til hodet på dem...

 

Om jeg hadde hatt et fasitt svar på hvordan man skal takle slike folk så hadde jeg gladlig delt den med alle som trenger, og om noen andre har det så tar jeg gjerne imot...

[Twig]

har en far som er slik dessverre.. han har revnatisme.. men jeg vet også at dette er veldig smertefullt for han.. så på en måte skjønner jeg hvorfor, men på en måte, så er det veldig slitsomt å høre hver gang..

 

[Anonym bruker]

Kanskje overskriften heller skulle vært "Hva er det med folk som syter og klager over sykdommene sine"?

Jeg har selv en kronisk sykdom, som er passe alvorlig og som gir meg en masse plager. Jeg føler meg nesten forpliktet til å si at "det går fint", når folk spør åssen det går, fordi jeg vet at de har vanskelig for å takle det, hvis jeg sier at "det går faktisk ikke noe bra i det hele tatt".

Så jeg går rundt og tar meg sammen konstant, og jeg føler at tilværelsen min er en eneste stor kraftanstrengelse.......

[Anonym bruker]

Hei!

 

sliter selv med kronisk sykdom som jeg sjelden snakker om. Må som hun over her minne mannen min på det når jeg ikke orker mer. Blir ofte lei meg og deprimert av å være syk. Det er liksom en sykdom ingen kan se.... Er også lei av folk som sier "vi" syter og klager. Prøv selv å gå rundt med vondt hver eneste dag. Greit nok at man kan bli lei av å høre på, men vær heller litt støttende. Når noen brekker beinet, armen eller har migrene og klager hele dagen i 3 uker, nei da sier ingen noe på det.....